fredag 15. mars 2013

Vi minnes våre kamerater

For ett år siden i dag forsvant Forsvarets C-130 J Hercules, Siw, fra radarskjermene. Det var på veg til Kiruna. To dager senere fikk vi bekreftet det vi alle fryktet, - at flyet hadde gått tapt og at de fem offiserene i besetningen ikke var mer.

I dag var det minneseremoni på Gardermoen. Ulykken og de omkomne ble minnet, og det ble lagt ned krans ved minnesmerket. Merket er en del av halen fra flyet som styrtet. Etter det jeg har forstått, er det også en av de største delene av flyet som hittil er funnet.

"Vi minnes våre kamerater", sier vi i Luftforsvaret. Det er en gammel tradisjon som jeg lærte som ung offiser. Hver gang det gjennomføres en offisiell middag i Luftforsvaret, reiser vi oss og utbringer en skål samtidig som vi sier denne setningen. Det er den andre offisielle skålen ved middagen, og den utbringes like etter H.M.Kongens skål. Tradisjonen ble en del av Luftforsvaret da forsvarsgrenen ble stiftet under andre verdenskrig. Mange tror derfor at tradisjonen kommer fra England, men det stemmer ikke. I følge pensjonert general Wilhelm Mohr, som var flyver allerede før krigen brøt ut, hadde norske flyvere tradisjonen med seg til England. Den stammer opprinnelig fra Frankrike.

For meg har tradisjonen med å "minnes våre kamerater" alltid vært spesiell. Luftforsvaret har også etter krigen mistet offiserer, og siden vi er en liten forsvarsgren har jeg kjent flere av dem som har gått bort. Men aldri har vi, etter krigen, mistet fem offiserer samtidig. Ulykken for ett år siden gjorde et dypt inntrykk på alle i Luftforsvaret, men selvsagt også på hele Forsvaret og på svært mange utenfor Forsvaret. Som da, går tankene i dag likevel først og fremst til de pårørende og nære kolleger. Hvordan de har hatt det de siste 12 månedene, og hvordan de har det i dag, kan jeg ikke greie å sette meg inn i.

Men de skal vite at vi tenker på dem, sørger med dem, og at vi minnes fem gode kolleger. Det har vi gjort hver dag siden ulykken inntraff.

"Vi minnes våre kamerater" utløser en spesiell og emosjonell reaksjon. Det er sånn det skal være, og det gjør at vi tenker på de som ikke er mer og på deres kjære.

I dag er det ett år siden Siw forsvant fra radaren. Minnet om de som var om bord forsvinner aldri.

"Vi minnes våre kamerater"



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

2 kommentarer:

  1. Flott tekst Ole Asbjørn!

    Og det er riktig som Wilhelm Mohr hevder (det er som regel slik). Det var, som Wilhelm sier det, "gamle" Odd Bull som bragte tradisjonen med seg til Norge allerede under 1. verdenskrig. Bull hadde vært på utveksling til det franske kavaleriet(forøvrig midt under krigen, enda vi var nøytrale!). Det er derfra tradisjonen stammer. Og siden Hærens flyvåpen jevnt og trutt mistet flygere også i fredstid mellom de to krigene, ble tradisjonen innført. Derfra kom den til England under krigen.

    Og ja, det er en utrolig flott tradisjon og noe svært spesielt å være med på denne skålen hver gang vi har messemiddag. Det minner oss om at det vi driver med er risikofyllt, og at livet er forgjengelig. Men også at vi driver med noe som er langt større enn oss selv: "Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder! Da er livet ei så svært, døden ikke heller".

    SvarSlett
  2. Flott skrevet, Ole-Asbjørn!

    SvarSlett