Prinsippene faller. Eller: Er det vi som ikke skjønner poenget?

Debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) har pågått en stund. Av de partiene på Stortinget som har tatt standpunkt, har det inntil denne uken kun vært Arbeiderpartiet som klart har uttalt at de ønsker å innføre direktivet. Det har vært spennende å følge "innspurten" mot hvilket standpunkt Høyre ville ta, for dersom direktivet skal bli innført i Norge må stortingsflertallet utgjøres av Arbeiderpartiet og Høyre.

Nå har Høyre bestemt seg. Dvs: Høyres stortingsgruppe tok onsdag 9. mars stilling til hvilke krav de vil stille til en nasjonal lovgivning om datalagring. Partiet prøver altså å være prinsippielle, og de uttaler seg om datalagring generelt og ikke nødvendigvis DLD spesielt. Når partiet faktisk går inn for datalagring, gjør dette saken enda mer prinsippiell interessant enn om de hadde uttalt seg for eller imot direktivet.

Beslutningen er ikke uten kontroversielle sider, og ikke uventet har den skapt sterke reaksjoner. Uten å være en varm forkjemper for direktivet, eller for den sags skyld en engasjert motstander, er det mulig å se på noen av de mest interessante prinsippielle sidene av Høyres beslutning.

For å vurdere hvordan et politisk parti kan tenke seg å stemme i en spesiell og/eller prinsippiell sak, kan det ofte være lurt å se til partiets prinsipprogram. Om man tar seg bryet ved å gå inn på Høyres prinsipprogram, finner man følgende allerede i den første setningen:

Høyre vil bygge samfunnet på tillit til enkeltmennesket.

Men vedtaket i Høyres stortingsgruppe den 9 mars innebærer faktisk akkurat det motsatte. En profilert, tidligere stortingsrepresentant og statsråd fra Høyre, Kristin Clemet, sier noe om hva Høyres beslutning innebærer på sin blogg om DLD:

Skal borgerne, i et fritt land, anses som potensielt skyldige inntil det motsatte er bevist - eller er de uskyldige inntil det motsatte er bevist? Skal staten kunne samle inn potensielle bevis mot borgerne ifall de begår en forbrytelse i fremtiden, eller er det en type politistat-metoder vi vanligvis ikke forbinder med et liberalt demokrati?

En annen og også profilert samfunnsdebattant og erklært motstander av DLD, Jon Wessel-Aas, som er advokat i NRK og er aktivt styremedlem i Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling – ICJ-Norge - spør i sin blogg om DLD i etterkant av Høyres beslutning: Hvem tror du at du er, Erna Solberg?

Han oppsummerer saken med følgende:

Vi vinner ikke kampen om vern av den liberale rettsstat mot terrorister eller andre kriminelle ved å spise av den samme liberale rettsstatens egenkapital – like lite som en næringsvirksomhet kan overleve dersom egenkapitalen brukes til å dekke løpende utgifter. Så enkelt er det. Dette er ikke vanskelig – med mindre du faktisk mener at du har rett til som stortingspolitiker å se meg, mine barn og alle andre borgerne inn i øynene, og si: “Jeg har ikke tillit til deg lenger – jeg stoler ikke på deg.”

Det mangler selvsagt ikke på støttespillere for Høyre - både inndad i partiet og utenfor. En av det mest spenstige er kanskje kommentatoren Ragnar Larsen i Radio Haugaland i kommentaren Oppløftende seier for personvernet:

Høyres stortingsgruppe har forstått personvernets egentlige betydning: At samfunnet verner sine innbyggere. Personvern er vern av personer.

Det er en interessant tolkning som sikker mange stiller seg bak. Og når man ser på mange av de debattene som utspiller seg om DLD, kan man lett få inntrykk at dette er en fremtredende tolkning av personvern mange steder.

Men om man ser på definsjonene av personvern og ikke minst på noe av det lovverket som omhandler personvernet, ser man at personvern ikke dreier seg om vern av personer - men vern for personer. Lovgivningen skal beskytte personer mot misbruk av personopplysninger. Det er helt andre lovbestemmelser som skal sikre at enkelpersoner får nødvendig fysisk beskyttelse.

Tilbake til det prinsippielle. Partiet Høyre har vedtatt noe som tilsynelatende er i direkte strid med partiets eget prinsipprogram. Jeg skjønner også at "politikk er det muliges kunst", og jeg forstår at under gjennomføringen av politikken på Stortinget er det partiets stortingsgruppe som må fatte de nødvendige beslutninger på vegne av partiet.

Men jeg skjønner ikke at stortingsgruppen kan vedta et standpunkt - og tilsynelatende binde sine egne representanter i saken - når det strider mot partiets grunnleggende og prinsippielle politiske oppfatning og menneskesyn.

Det eneste riktige ville etter mitt syn være å la Landsmøtet ta denne beslutningen. Landsmøtet er også den instansen som kan endre partiets prinsipprogram dersom det skulle være nødvendig. I denne saken ville nettopp det faktisk være nødvendig.

Hvis de ikke gjør det, har partiet et alvorlig forklaringsproblem.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.