"Også vi når det blir krevet"

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"

Denne uken har vi kunnet lese i Adresseavisen at Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) foreslår å avvikle verneplikten. Forskningsrapporten legges fram først neste uke, men konklusjonen er gjengitt i Adressa: Norge mangler i dag bakkestyrker som kan håndtere kriser i både fredstid og krig. Forskerne mener at Norge derfor må ”gå over til et rent yrkesforsvar, der førstegangstjenesten forsvinner, og der det skilles mellom stående, kampklare styrker og skoler som lærer opp soldater og offiserer” står det å lese i avisen.

Vi leser noen ganger i media at det brukes for lite penger til forskning i dette landet, så det er bra at noen tar i et tak og gjør det skikkelig. Tre år har de brukt, og jeg er sikker på at konklusjonen er godt underbygget. Det kan til og med tenkes at man vil finne mye interessant. Men jeg har ikke store foråpninger til en rapport som kommer til en åpenbart feil konklusjon.

”Det er et grunnfjell av frivillig innsats her i landet” sa tidligere justisminister Odd Einar Dørum (V) på et foredrag ved Luftkrigsskolen denne uken. Han siktet til de mange frivillige, både i organisasjoner og blant folk flest, som stiller opp ved f eks ulykker og leteaksjoner. Vi har en fellesskapsfølelse for hverandre, og vi stiller opp når noen trenger hjelp. Vi identifiserer oss med mennesker som har det vanskelig, og vi hjelper til.

For noen år siden gikk jeg sammen med en militær avdeling i Borgertoget 17. mai i Bodø. Da vi gikk forbi en liten jente som stod sammen med sin mor, spurte hun: ”Hvem er de, disse militære?” Moren smilte til henne og svarte: ”De e vårres. De e fra Bodin Leir!” Og så enkelt kan man oppsummere hvorfor vi fortsatt må ha verneplikt og førstegangstjeneste. Forsvaret er folkets forsvar, det er vårt, det er vi som utgjør rekkene, det er vi som har ansvaret, ”også vi når det blir krevet”.

Frivilligheten som Dørum snakker om og oppslutningen om Forsvaret henger sammen. Begge deler er en del av vår felles forståelse for at vi må stå sammen om å løse felles utfordringer. Og vernepliktsforsvaret er et avgjørende element i vår felles forsvarstanke. Det sikrer at Forsvaret er i nær kontakt med samfunnet for øvrig, og det sikrer at vi alle føler et ansvar for hvordan Forsvaret skal innrettes og hvordan det skal benyttes. Det er bare å se på debattene om Forsvaret i mediene, så ser vi at engasjementet blant folk er svært stort. Og ikke bare om lokalisering. Fjerner vi verneplikten, fjerner vi samtidig dette. Da er det ikke vårt Forsvar lenger. Det blir ”de i Forsvaret” som har ansvaret. Ikke oss.

Det er ikke bare forskerne ved FFI som kunne tenke seg flere ressurser til Forsvaret. Men de ressursene vi faktisk får, og den omstillingen vi har vært gjennom, gjør Forsvaret til et av de mest moderne i hele verden. Vi må fortsatt debattere innretningen på Forsvaret, og vi må fortsatt diskutere om Forsvaret får nok ressurser. Men å ta bort selve grunnlaget for ”Folkeforsvaret” vil være en dramatisk feil vei å gå. Effekten av å ha et folkeforsvar kan ikke måles i kroner og ører eller antall soldater i uniform. Det må måles i den kollektive viljen til en hel befolkning. Og før noen greier å finne verdien av denne viljen, og så sette den inn i det samme regnestykket som antall soldater, stridsvogner og fly, er diskusjonen om verneplikten etter min mening kun en akademisk øvelse som passer best over et glass rødvin. Ikke i en forskningsrapport fra et så renommert miljø som det FFI representerer.

Det er vårt Forsvar. For alt vi har og alt vi er.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Adresseavisen slår til

Over hele førstesiden i dag, 6 september, "avslører" Adresseavisen at en politker har lagt ut bilder på sin Facebook-side av politkerkolleger som for tiden er på reise.

Også avisens nettutgave følger opp med publisering av tekst og bilder. Her publiserer Adresseavisen de samme bildene som førte til oppslaget. Publiseringen på Facebook var tydeligvis, etter Adresseavisens mening, så alvorlig at det fortjenete hovedoppslaget i avisen. Og siden bildene er blitt fjernet fra Facebooksiden, er Adresseavisen behjelpelig ved å publisere dem i avisen. Både på trykk og på nett.

Men hva dreier dette seg så om? Jo, - avisen gjengir selv hva dette dreier seg om. Det er politikere fra Trondheim som på sin egen fritid tar seg en øl. Og det er politikere som benytter anledningen under en busstur til å slappe av. Noen av dem har sågar sovnet.

Problemet oppstod antakelig fordi innehaveren av Facebooksiden presenterte bildene med en humoristisk vri. "Noen" klaget. Og det var det som skulle til for at Adresseavisens ergjærrige journalister øynet et "scoop". For er det ikke det det heter når førstesiden ryddes? All verdens øvrige hendelser måtte vike til side for dette hovedoppslaget. Og så enkelt som det var! Det var bare å laste ned noen bilder fra Facebook, ta et par telefoner, skrive litt og "vinkle" litt, og så var førstesiden sikret. Uten å måtte gå ut av døren en gang. Her lukter det SKUP-priser lang vei.

For slike politikere vil vi ikke ha. Tenke seg til, reise "for skattebetalernes penger" til et land der det er varmt om kvelden, og så sette seg til på en uterestaurant på sin egen fritid, og drikke øl, i full offentlighet, og til alt overmål ta bilde av hverandre. Og tenke seg til, at etter lange dager med fullt program, underveis i buss til et annet oppdrag, benytte anledningen til å slappe av på bussen. Når de kunne lest dokumenter, eller innstillinger, eller diskutert politikk, eller lest aviser, eller hva det nå er det gjør disse politikerne når de er ute og reiser.

Det er interessant å leste kommentarene på den Facebook-siden det gjelder, og kommentarene i avisens nettutgave. Det er ikke akkurat overveldende bifall til Adresseavisen for "avsløringen".

Det er noen juridiske betraktningen rundt publisering av bilder og om samtykke fra dem som blir avbildet som jeg ikke kan ta standpunkt til. Men ut over det er Adresseavisens oppslag over hele førstesiden mer egnet til å forsterke oppfatningen av at journalister leter etter mulige konflikter heller enn å objektivt beskrive sannheten. Og oppslaget viser at vi heldigvis har politikere som ikke tar seg selv mer høytidelig enn at de evner å slappe av og å ha det hyggelig sammen.

Jeg ønsker Trondheimspolitkerne fortsatt god reise. Og Adresseavisen god bedring.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Å være sinna

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

Man skal helst ikke være sinna. I et sivilisert samfunn skal man beherske seg, være reflektert, ettertenksom, forståelsesfull, se en sak fra flere sider, ta hensyn, undertrykke egne følelser, osv. I enkelte kulturer blir det sett på som å tape ansikt dersom man blir sinna.

Hva som utløser sinnet kan variere, og man kan bli rasende av ”feil grunn”. Det er ikke sjeldent at raseriet skyldes oss selv mer enn andres handlinger eller uttalelser. Derfor kan det være smart å tenke seg om før man lar raseriet eller sinnet komme til uttrykk. Lar vi raseriet få ta overhånd, er risikoen stor for at det kan gå ut over andre mennesker. Og til syvende og sist kan det gå ut over oss selv. Det å ”telle til 10” er med andre ord et godt råd.

Å bli sint er likevel en helt naturlig menneskelig reaksjon. Og det kan være direkte skadelig å ikke få gitt uttrykk for følelsene. Når noen har blitt krenket, blitt utsatt for vold, opplevd å bli sterkt urettferdig behandlet, kan det være helt nødvendig å få gitt utløp for raseriet og sinnet for at vedkommende skal klare å leve videre. ”Det er lov å være sint” er en viktig setning som ofte benyttes av psykologer og psykiatere som behandler mennesker som har opplevd traumatiske hendelser.

Tidligere justisminister Knut Storberget snakket om sitt eget sinne under minnemarkeringene den 22. juli. ”Jeg har følt på mye kraftig sinne”, sa han til NRK. ”Det har først og fremst vært rettet mot en person som kan få seg til å ødelegge så manges liv.”

Jeg har det på samme måten. Jeg har også vært sint. Det har vært vanskelig å være reflektert, og det har vært en utfordring å argumentere for at Breivik skal ha de samme rettigheter som andre tiltalte. Rettigheter, garantert av det samfunnet som han så radikalt vil endre. Min rettsfølelse og rettferdighetsfølelse er blitt utfordret. De prinsipper for vår samfunnsordning som han så til de grader har satt seg selv utenfor, skal likevel gjelde for hans behandling i rettsvesenet. Sånn må det også være, men det utløser noen tanker og dilemmaer.

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan de involverte fra Regjeringskvartalet og Utøya og deres nærmeste pårørende har hatt det dette året. Ungdommer som drev med akkurat det vi ønsker at ungdommer skal drive med, ble revet bort. Fordi Breivik hadde fått for seg at han måtte ”redde mitt folk”.

Når den verste sorgen og fortvilelsen hadde lagt seg, ble raseriet værende. Hvem i alle dager tror han at han er? Snakker om ”mitt folk” som om vi skal ”reddes” av ham? Han har ikke bare angrepet byråkrater, politikere og engasjert ungdom. Han har angrepet selve fundamentet for den nasjonen som jeg er så stolt over å være en del av. Han har angrepet den nasjonen som jeg har kjempet på vegne av i internasjonale operasjoner. Som jeg har vært borte fra familien for i til sammen flere år. Den samme nasjonen som mer enn 120 000 mennesker har gjort tjeneste for bare etter andre verdenskrig. Den samme nasjonen som kolleger har blitt drept og skadet for. Det gjør meg rasende.

Jeg benytter denne arenaen for å gi uttrykk for mitt sinne. Jeg gjør det én gang. Og jeg tar sjansen på at uttrykket ikke blir alt for lite reflektert. Rettsvesenet skal få gjøre sin jobb, og Breivik kommer til å bli sittende inne svært lenge. De absurde ideene hans må vi møte med diskusjon og argumentasjon, og raseriet kan brukes til å gi argumentasjonen kraft.

Men Breivik som person er jeg ferdig med. Det vil si, - det kan hende jeg kommer til å tenke på ham når jeg må skrape noe av skoen før jeg går inn et sted.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Kjære medmenneske

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert".

En venn av meg har Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Han har fått diagnosen etter å ha hatt internasjonal tjeneste for Forsvaret. Det er mange, både fra Forsvaret og andre yrker, som får denne diagnosen. Det er altså mange flere enn jeg som har en venn med PTSD.

Jeg forstår at det kan være ubehagelig å vite at du har en venn med PTSD. Spesielt dersom du ikke vet hva det egentlig betyr, eller lurer på hva du kan gjøre. Du må også være klar over hva du IKKE bør gjøre. Ikke vær en sosialarbeider eller en terapeut. De aller fleste som har diagnosen PTSD har allerede en av dem, og de gjør en god jobb. Prøv heller ikke å være overdrevent positiv med kommentarer som ”Vær positiv” eller ”Ta det med ro”. Hvis det var så enkelt, så ville din venn ikke hatt PTSD i utgangspunktet. Vedkommende trenger heller ikke å høre at ”det kunne alltid vært verre”, eller om en person du kjenner som du tror har det enda verre.

Det viktigste du kan gjøre som venn, er nettopp å være en venn. Du trenger ikke ha alle svarene eller stille de riktige spørsmålene. Du trenger ikke gi innsiktsfulle råd eller vise medlidenhet. Det beste er å behandle din venn som du alltid har gjort, fordi det er det vedkommende trenger mest. Du kan gjerne spørre om hvordan det går, og hva din venn har bedrevet tiden med.

For de fleste betyr diagnosen at man har hatt traumatiserende opplevelser, gjerne litt tilbake i tid. PTSD forstyrrer den normale hjerneaktiviteten og gjør at man fungerer på måter man ikke kan kontrollere. Hjernen kan bli svært aktiv, og man kan gjenoppleve grusomme hendelser (flashbacks), se plagsomme bilder, ha sterk årvåkenhet og få panikkanfall. Det kan føles som å leve på kanten mens man venter på at noe vondt skal skje. Derfor kan noe så enkelt som en klapp på skulderen, eller at noen står bak ryggen, gi et stort adrenalinrush og føre til panikk. Ofte forstår vedkommende at reaksjonene ikke er fornuftige, men de kan være umulige å kontrollere.

Om du skal ut sammen med din venn må du være oppmerksom for hvor dere treffes. Med PTSD liker man sannsynligvis ikke steder som er bråkete eller overfylte. Folkemengder kan være en utfordring, og man foretrekker å sitte i nærheten av en vegg. Det er for å redusere aktiviteten rundt seg. Man kan plutselig bli stille og stirre tomt fremfor seg, og det kan være fordi det noen ganger blir for mye aktivitet for hjernen å prosessere. Da trenger den å hvile litt.

Dersom dere skal velge et sted eller en aktivitet, ikke gi din venn en masse valg. Prøv å holde ting enkelt. Hvis din venn brått endrer samtaleemne, er det sannsynligvis for å unngå at temaet skal utløse stress. Hvis din venn ikke svarer på telefon, tekstmeldinger eller e-post på en stund, trenger ikke det å bety at noe er alvorlig galt. Det kan noen ganger være en kamp for en med PTSD å være tilstede, holde styr på oppgaver, eller hva som skal gjøres. Hjernen kan noen ganger stoppe opp og glemme. Også hvem man er og hvor man er. Andre ganger kan hjernen rett og slett bli overbelastet, og man trenger å unngå mer stimulering.

Din venn vil komme tilbake til deg, selv om det kanskje ikke skjer like raskt som du ønsker. Svært mange med PTSD vil med tiden kunne gjenoppta et normalt liv. Men først må de kjempe den harde kampen for å bli bedre.

Du vil sannsynligvis aldri forstå hva det betyr for din venn å ha PTSD. Men forhåpentligvis kan du i det minste forstår hva din venn trenger, og hvorfor han/hun noen ganger gjør de tingene de gjør.

Og du kan være en venn. Et medmenneske.

(Kilder: Svein Brekke, IntOps Vennegruppe for veteraner, http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse)


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Veteranenes hus - nå gjelder det!

Etter det jeg forstår skal Formannskapet i Trondheim Kommune på nytt diskutere arbeidet med å etablere et eget hus for veteraner i Trondheim. Det er i så fall meget fornuftig. Jeg vil gjerne redegjøre litt for hvorfor dette er så viktig - så det kan hjelpe politikerne til å ta en riktig og klok beslutning.

I ca halvannet år, fra høsten 2010, har det vært arbeidet med å få på plass et egnet lokale for veteraner i Trondheim. Det er viktig for veteranene at lokalet har tilknytning til Forsvaret, at det er sentralt og lett tilgjengelig, og at det har muligheter for å huse en rekke aktiviteter - som f eks enkelt vedlikehold av motorsykler og andre kjøretøyer. Hensikten med lokalet er å etablere et sted der veteraner og andre kan møtes og/eller stikke innom – et «lavterskelsted» der man ikke trenger invitasjon for å komme.

Det er ønskelig at lokalet er også stort nok til at flere enn Forsvarets veteraner kan benytte det. Det bør kunne ha plass for andre foreninger og aktiviteter med tilknytning til Forsvaret, slik som f eks Lotteforeningen, Forsvarets Pensjonistforening, Reserveoffisersforbundet, Veterankompaniet og andre. I tillegg bør det være rom for å ta inn frivillige interesser med tilknytning til Forsvaret eller Festningen som f eks Kristianstens Venneforening, Grenaderkompaniet, og andre.

Med andre ord: Lokalet bør kunne utvikles til et «Forsvarets Hus/Camp Nidaros». Det vil kunne huse en rekke aktiviteter som er nyttige for Forsvaret og for festningen, og det vil kunne være et viktig kontaktpunkt opp mot byens befolkning og mot lokale myndigheter.

Hvorfor må veteranene ha et eget hus?

Trondheim er antakelig den byen i Norge som, i forhold til folketallet, har flest veteraner. Og Trondheim har, som en rekke andre byer og steder, fremdeles utfordringer knyttet til ivaretakelse av veteraner. Vi vet at veteraner som av en eller annen grunn får problemer etter endt tjeneste, sliter med å finne noen å være sammen med som forstår dem og som snakker det samme språket. Det vil derfor være et svært viktig supplement til den offentlige ivaretagelsen om våre veteraner kan gå til et slikt sted og finne likesinnede der.

I denne sammenhengen er motorsykkelgruppa i veteranorganisasjonen (NVIO) viktig. Mange unge soldater som kommer hjem etter endt tjeneste har en tendens til å søke aktive miljøer som tilbyr «fart og spenning». I Trondheim finnes det motorsykkelklubber som tilbyr akkurat det, og dette er gjerne klubber med både lokaler og store ressurser som representerer miljøer som vi ikke ønsker at veteraner skal bli en del av.

På en lokal veteransamling ved Luftkrigsskolen høsten 2011, der også Forsvarets første Veteraninspektør, Generalmajor Mood var til stede, ble dette poenget fremhevet av en representant for Politiet i Sør-Trøndelag. Han kunne fortelle at deler av motorsykkelmiljøet i Trondheim aktivt tilnærmer seg Forsvarets veteraner for å forsøke å rekruttere dem. Det vil derfor være svært viktig at vi har et slikt miljø som en del av veteranoppfølgingen; et «Camp Nidaros» i regi av NVIO med en aktiv motorsykkelklubb; slik at de nye veteranene finner seg til rette innenfor et miljø som vi er trygge på at beveger seg på den riktige siden av loven.

Lokalet skal som nevnt ikke bare være et sted for veteraner, Forsvarets interesseorganisasjoner og frivillige som bruker festningen. Det skal også være et «lavterskeltilbud» til hele byens befolkning. Her skal hvem som helst kunne komme innom – f eks familiemedlemmer til soldater som gjør internasjonal tjeneste, skoleklasser, helsepersonell, kommunalt ansatte, personell fra Forsvarets avdelinger i Trøndelag, osv osv. Det skal med andre ord være et åpent hus som kan være både veteranoppfølgingens – og Forsvarets – ansikt utad i byen.

Og vi har funnet et lokale som oppfyller alle kriterier. Lokalet er i dag tomt, og befinner seg i Festningsgata 48 - en ideell beliggenhet like ved Kristiansten Festning. Det ligger sentralt i byen; har enkel og lett adkomst; er stort nok til å huse mange forskjellige aktiviteter samtidig, og det kan med enkle grep tilrettelegges for adkomst og bruk for funksjonshemmede.

Problemet er at Trondheim Kommune ønsker å bruke lokalet til barnehage.

Vi har nettopp feiret Frigjøringsdagen og Veterandagen 8. mai, og den internasjonale veterandagen 29. mai. I Trondheim var Regjeringen representert ved Statsråd Liv Signe Navarsete som holdt hovedtalen ved Nidarosdomen den 8. mai. I talen sin la statsråden vekt på, blant annet, at oppfølging av veteraner er ikke noe vi skal tenke på bare den 8. mai. - Det er viktig å følge opp og anerkjenne veteranene hele året, sa statsråden.

Blant annet derfor var det mange veteraner i Trondheim som ble skuffet da Formannskapet i Trondheim Kommune allerede uka etter, den 15. mai besluttet å gå videre med planene om å benytte Festningsgata 48 som barnehage.

Men nå skal, etter det jeg forstår, saken opp i Formannskapet på nytt.
Det betyr at politikerne nå har anledning til å fatte en meget klok beslutning:

Arbeid gjerne med nye lokaler for barnehage, men bidra til at Festningsgata 48 blir disponert som «Forsvarets Hus/Camp Nidaros».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.