25 år siden Srebrenica

For 25 år siden ble mer enn 8.000 bosniaker drept i Srebrenica av bosnisk-serbiske soldater. Over 1.000 av dem er fortsatt ikke gjort rede for.

Det er 25 år siden Europas siste folkemord. For noen er 25 år et helt liv. For andre, som har blitt sittende fast, stoppet tiden den gangen. For 25 år siden. Byen som av FN var gitt statusen "Safe Area" ble åstedet for, og beviset på, at den "internasjonale verdensordenen" feilet dramatisk og fundamentalt.

Oppløsningen av Jugoslavia gikk definitivt ikke fredelig for seg. Krigen i Bosnia-Herzegovina ble spesielt voldsom, og de fleste kjenner til at beleiringen av Sarajevo var den lengste og blodigste beleiringen av en by i moderne historie. Men for meg er det folkemordet i Srebrenica som står sterkest i minnet.

De som overlevde har sterke historier å fortelle. Mange av de som representerte FN og forsøkte å hjelpe er hjemsøkt av traumer. Mange har tatt sitt eget liv.

Jeg har tilbrakt mer enn tre år i det vakre landet, - på jobb for Norge og NATO. Menneskene er varme, vennlige, imøtekommende og gjestfrie. Det er lett å bli glad i dem. Det er lett å bli glad i landet. Det er, - i alle fall for meg, - umulig å ikke reise tilbake og besøke dem.

Men når vi snakker om Srebrenica kommer det en skygge over dem. Smilet falmer. Blikket vakler. Så mange minner; så mange tanker; så mange mennesker som ikke er mer. Så mye som sviktet. Så mye som gikk galt. Så mange spørsmål. Aldri nok svar.

Det var vi som sviktet. Vi, - vi som levde like utenfor grensene og som hadde nok med vårt. Vi, - vi som ikke ville se hva som var i ferd med å skje. Vi, - vi som trodde at FN skulle greie å ordne opp. Det var vi som sviktet.

Men det var ikke vi som hadde ansvaret for ugjerningene. De ansvarlige er blitt etterforsket, og mange er dømt.

Når jeg sier at det var vi som sviktet, så er det fordi vi - alle nasjoner - har plikt til å forhindre folkemord.

Despoter og morderiske ledere har det vært mange av. De finnes også i dag. Og de kommer til å finnes i fremtiden. Jeg bærer et litt naivt håp om at vi kanskje har lært av historien slik at vi gjør alt som står i vår makt for å forhindre nye folkemord. Menneskene fra Srebrenica minnet oss på ansvaret vårt med sine egne liv som innsats.

Ole Asbjørn Fauske

Akademisk tåkeprat

Oberstløytnant Harald Høiback har i Forsvarets Forum begått en kronikk der han påstår at dersom vi vil ha flere kvinner i Forsvarets "spisse evne", så "må vi også akseptere at stridsevnen faller". Kronikken er et stykke "akademisk tåkeprat" som jeg sjelden har sett maken til. 

Høiback er en offiser som jeg har svært stor respekt for. Han har ved gjentatte anledninger levert glitrende analyser om blant annet Forsvaret og Forsvars- og Sikkerhetspolitikken. På en rekke seminarer har hans evne til strålende retoriske grep, presise formuleringer, og en unik evne til humoristisk refleksjon, ført til ny erkjennelse og forståelse. I tillegg til lattersalver og rungende applaus. 

Når jeg velger å kalle dette blogginnlegget for "Akademisk tåkeprat", så er det fordi Høiback selv i sin kronikk understreker nødvendigheten av forskning og akademia. Når han i tillegg påberoper seg at han har et "filosofisk poeng", så blir den tilsynelatende mangelen på forståelse for det temaet han skriver om ikke bare åpenbar, men grenser mot å være fraværende.

For det første synes det som at Høiback definerer Forsvarets "spisse evne" og "kampkraft" til kun å være virksomhet som direkte er knyttet den enkelte persons fysiske beskaffenhet. For det andre ser Høiback tilsynelatende helt bort fra at personellet i Forsvaret må kvalifisere seg for, og ofte bli selektert til, de stillingene og de posisjonene de skal betjene.

Høiback harselerer over at den gjennomsnittlige kvinnekroppen ikke presterer like mye som den gjennomsnittlige mannekroppen. Dersom det faktisk var slik at den enkelte person, uten hensyn til egne ferdigheter og kunnskaper, selv fikk bestemme hvor vedkommende skulle tjenestegjøre, kunne det tenkes at Høiback hadde hatt et poeng. Men slik er det ikke.

Forsvarets kampkraft består av en rekke komplekse kapasiteter og systemer som skal betjenes uten at operatøren må kunne være blant verdens beste idrettsutøvere. Om noen spør meg om hvilke egenskaper som kjennetegner f eks en dyktig "cyberkriger", så ville evnen til å løpe langt og bære tungt komme nokså langt nede på lista.

Når en avdeling eller en virksomhet i Forsvaret skal bemannes, så gjøres det ved at posisjonene besettes av personell som er selektert, utdannet og trenet, og som kan beherske den jobben de skal gjøre. Det er ikke alle som kan bli jagerflygere, ubåtkapteiner, stridsvognskommandører eller etteretningsspesialister - uansett hvor langt de kan løpe eller hvor tungt de kan bære. Det er selvsagt aldri en ulempe å være i god fysisk form, men det skulle være åpenbart for de fleste at det er mange posisjoner som utgjør Forsvarets kampkraft som kan betjenes uten at vedkommende samtidig må være blant de 70 beste i Vasaloppet.

Jo mer mangsidig og mangfoldig oppgavene i Forsvaret blir, jo mindre har Høiback rett. Faktisk har han ikke bare "ikke rett", - den måten å tenke på som han gir uttrykk for i kronikken kan være til direkte skade for Forsvarets evne til å tiltrekke seg rett person på rett sted.

Fellesnevneren for de aller fleste oppgavene i Forsvaret i dag er at det er hodet som er den viktigste "muskelen". Forsvarets største strategiske utfordring er derfor om vi også i fremtiden greier å rekruttere de beste hodene i dette landet, fordi "det i bunn og grunn handler om liv og død og rikets sikkerhet".

Vi må altså rekruttere, selektere, utdanne, trene og motivere de beste menneskene fra hele befolkningen. De må ha ulike egenskaper og ferdigheter og måter å tenke på. Vi må gi dem grunnlaget for å bli dyktige ledere. Og så vi må sette dem til oppgaver som de har nødvendige forutsetninger for å beherske. Om de er menn eller kvinner er knekkende likegyldig.

Dersom vi ikke greier dette, da faller stridsevnen.


Ole Asbjørn Fauske

Forsvarer Jakob Børresen lovbrudd?

I en ellers god artikkel i Forsvarets forum, hevder pensjonert Flaggkommandør Jacob Børresen at ulovlig spredning av gradert informasjon om Forsvaret "kan forsvares". Det kan ikke stå uimotsagt.

Jacob Børresen har en skarp penn og er en viktig stemme i debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikken. Jeg har i mange år hatt stor glede og nytte av å lese hans betraktninger, og jeg regner med at det kommer til å fortsette. Vi trenger dyktige samfunnsdebattanter med solid kunnskap, og Jacob Børresen tilhører så absolutt de som har mye å tilføre.

Men nå har han etter min mening trådt over en viktig grense. Nettopp fordi han er en viktig stemme; nettopp fordi han er en anerkjent debattant; nettopp fordi han har betydelig innflytelse; nettopp fordi han fortsatt er meget godt anerkjent blant mine kolleger som fortsatt bærer uniform, - nettopp derfor bør han være svært forsiktig med å forsvare lovbrudd.

I artikkelen i Forsvarets forum er han i tillegg presentert som "representant for Arbeiderpartiet i Horten". Jeg håper at dette er noe bladet har gjort selv, og at Børresens forsvar av ulovlig spredning av gradert informasjon er hans eget syn - og ikke et uttrykk for Arbeiderpartiets mening.

Jeg er enig i mye av det som Børresen skriver i artikkelen. Men jeg er ikke enig i at det er en "tillitskrise" i Forsvaret. Det er fortsatt ikke ulovlig å uttale seg (har det noen gang vært det?), og debatten både internt i Forsvaret - og ekstern av forsvarsansatte - lever i beste velgående. At noen velger å bryte loven og sende ut gradert informasjon, er ikke et uttrykk for manglende takhøyde. Det er et varsel om at den som evt gjør dette ikke forstår hva som er lovlige virkemidler, og heller ikke forstår at spredning av gradert informasjon potensielt vil kunne skade landets sikkerhet.

Det er en grunn til at Forsvarssjefen skriver en gradert årsrapport til våre politiske myndigheter. En av grunnene er at han der kan beskrive eventuelle utfordringer for Forsvaret som ikke må tilkomme uvedkommende. En potensiell militær motstander vil kunne ha stor nytte av slik informasjon, og det burde være åpenbart for enhver at informasjonen i rapporten derfor må behandles i henhold til graderingen.

Alternativet er at Forsvarssjefen må slutte å skrive graderte rapporter. Det vil i så fall kunne føre til at politiske myndigheter blir enda mindre opplyst om Forsvaret enn de er i dag, - og dermed vil muligheten til å "avdekke utfordringer og problemstillinger" bli mindre. Ikke større, som Børresen etterlyser.

Forsvaret besitter landets kraftigste maktmidler. Vi, Forsvarets personell, er til for, om nødvendig, å forsvare landet med makt. Med livet som innsats skal vi, om nødvendig, bidra til at vi fortsatt skal kunne leve i en fri, uavhengig og selvstendig rettsstat. Vi bidrar ikke til det om vi selv bryter lovene som utgjør rettsstaten.

Det er lov å være frustrert over manglende ressurser. Det er lov å være uenig i Forsvarets innretning. Det er lov å ha et annet syn enn det som kommer til uttrykk i Stortingets Langtidsplan. Og det er lov å hevde at vi snarest må nå vår egen ambisjon om å bruke 2% av BNP på Forsvaret.

Men det er ikke lov å lekke gradert informasjon, og det vet Børresen meget godt. At han i den nevnte artikkelen sier at lekkasjene kan forsvares, er svært nær å oppfordre til lovbrudd. Det er ødeleggende for debatten, og det underminerer hans egen status. Jeg håper det var en glipp.


Ole-Asbjørn Fauske

God Jul, og send "nett-troll" ut i verden på blå resept...

For ett år siden fikk jeg anledning til å markere julen i tjeneste for Forsvaret i internasjonal tjeneste ved NATOs hovedkvarter i Sarajevo. Det var en fin opplevelse, men det er ekstra fint å feire julen hjemme i år etter mange års "fravær" på grunn av tjeneste i inn- og utland.

Noe av det jeg har lært å sette stor pris på gjennom mange års tjeneste både hjemme og i mange andre land, er tradisjoner og kulturer jeg er vokst opp med. Jeg er glad i dette landet, og jeg setter svært stor pris på verdier og kulturer som er fremtredende hos oss. Verdier og kulturer som er #verdtåforsvare. Blant annet derfor har jeg da også i så mange år fortsatt min tjeneste i Forsvaret.

Nå er jeg så heldig å - nok en gang - ha æren av å jobbe sammen med utrolig dyktige og dedikerte mennesker som utgjør en grunnstein i Forsvaret: FAKT representerer grunnlaget for noe av det som gjør at norske soldater og avdelinger ofte presterer mer enn hva man objektivt sett skulle tro var mulig. Det er et privilegium å få være en del av denne organisasjonen.

Mitt juleønske inkluderer det "vanlige": En Riktig God Jul og et Godt Nytt År til alle. I tillegg skulle jeg ønske at mange såkalte "nett-troll" som snakker dritt om landet mitt fikk en reise rundt om i verden på "blå resept". 

Da hadde de kanskje forstått at vi har det ikke så verst her i landet likevel.

Ta vare på hverandre og de menneskene du møter :-)

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Jeg tror det nesten ikke - selv om jeg ser det.

Denne uken trakk Regjeringen tilbake forslaget om innføre tiggeforbud. Det skjedde etter at Senterpartiet hadde varslet om at de ikke lenger kom til å støtte forslaget i Stortinget.

Dette blogginnlegget er ikke for eller imot et forbud mot tigging. Det er heller ikke en juridisk redegjørelse, for jeg er på langt nær noen jurist. Riktig nok har jeg gjennom jobb, erfaring og utdanning fått en relativt god oversikt over lovverk og straffebestemmelser, men derfra til å være i stand til å debattere jussens irrganger er det svært langt.

Etter denne ukens debatter i media om høringsutkastet til den foreslåtte loven, er jeg imidlertid blitt nokså sikker på at ledende stortingspolitikere, som altså deltar i Norges lovgivende forsamling, nok burde sette seg på skolebenken for å forsøke å forstå helt elementær juss tilknyttet de lovene de selv er med på å vedta. I tillegg bør de ta seg tid til å faktisk lese de lovforslagene som sendes på høring før de kommenterer dem i media.

Politikere, kommentatorer og mange enkeltmennesker har kommentert høringsutkastet og hevdet at det nå skulle bli forbudt å hjelpe tiggere. En kommentator i VG "sauser sammen" en generell motvilje mot et tiggeforbud med en latterliggjøring av at det vil bli straffbart å hjelpe mennesker i nød. "Hva er forsyninger og utstyr til en som skal sitte på gaten og tigge med kopp i hånden? Koppen? Sitteunderlaget? En kopp te? En varm dusj?" - skriver hun.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sier at "Det er ikke kriminelt å gi folk en kopp kakao"  Stortingsrepresentant for Senterpartiet, Kjersti Toppe, sier at "Regjeringen vil gjøre det ulovlig å hjelpe folk i nød." Også leder i Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er med på hardkjøret mot regjeringens forslag og sier at "Det kan faktisk bli straffbart å vise omsorg for tiggere."

Hvor tar de det fra? Hvor står det i lovutkastet at det skal bli straffbart å hjelpe mennesker i nød? Jeg har ikke funnet det noen steder - av den enkle grunn at det ikke finnes der.

Om man faktisk leser teksten finner man ingenting der om at det var foreslått å forby mennesker å hjelpe tiggere. Det som står, er at medvirkning til tigging skulle forbys. Det står til og med forklart hva som menes med medvirkning: "for at vedkommende skal kunne tigge" står det flere ganger.

Det var foreslått at det skulle bli forbudt å hjelpe noen til å tigge. Noe som er en vesentlig forskjell fra å vise barmhjertighet med mennesker i nød.

Om loven hadde blitt vedtatt, hadde det å tigge blitt et lovbrudd. Og for de aller fleste lovbrudd som er definert i straffeloven, er medvirkning til lovbrudd også straffbart. Det er enkelt forklart i § 15 i Straffeloven av 2005. I så henseende hadde loven ikke skilt seg fra andre lover.

At medvirkning til straffbare handlinger er forbudt, er noe de aller fleste skulle vite. Det vet selvsagt også fremtredende stortingspolitikere og partiledere. Når de likevel velger å fremstille sin motstand mot et lovforslag ved å feilsitere teksten og nærmest latterliggjøre Regjeringen for å ha fremmet et forslag som det inntil nylig var flertall for på Stortinget, så kan det være at de oppnår noe "emosjonell støtte" blant mennesker som ikke har lest utkastet og som tror på de de sier.

Men dette er en risikosport. Om folk setter seg inn i hva saken gjelder, vil de fort kunne finne ut at de samme politikerne ikke hadde grunnlag for uttalelsene sine. Og siden politikere ikke liker å bli tatt i løgn, er det dermed bare to andre mulige forklaring som er tilgjengelig: 1) De hadde ikke lest teksten de uttalte seg om, eller 2) de vet ikke at medvirkning til straffbare handlinger også kan straffes.

Jeg overlater til andre å felle dommen. Jeg er jo ikke jurist. Og heller ikke dommer.


Ole-Asbjørn Fauske