tirsdag 5. februar 2013

Med hjerte og sjel

En bearbeidet utgave av dette blogginnlegget er publisert som kronikk i Adresseavisen i dag.

Når Luftkrigsskolen i Trondheim i dag åpner det årlige luftmaktseminaret, er interessen stor og auditoriet fylt til randen. Foredragsholdere og deltakere fra inn- og utland ser fram til hva utenriksminister Espen Barth Eide i fjor beskrev som det beste militærmaktseminaret i Europa. Forsvarsministeren og leder av Utenriks- og Forsvarskomiteen er faste foredragsholdere.

Luftkrigsskolen har lenge arbeidet med å utvikle kompetanse innen luftmakt og lederskap, og det er en stor tilfredsstillelse å konstatere at «den lille store høyskolen» besitter den beste luftmaktkompetansen i landet. Sentrale utdanningsinstitusjoner i f. eks U.S. Air Force og Royal Australian Air Force har bøker og artikler fra Luftkrigsskolen på sine respektive pensumlister. En av våre offiserer har nettopp avsluttet et gjesteopphold i verdens fremste og mest innflytelsesrike luftmaktmiljø i USA, og vi har en stående invitasjon om å sende en norsk offiser til den beste og mest krevende luftmaktutdanningen i hele verden (US Air Force, School of Advanced Air and Space Studies).

At Luftkrigsskolen skulle oppnå denne posisjonen har ikke vært en selvfølge. Målrettet innsats ved skolen gjennom mange år, kombinert med at Luftforsvaret har våget å satse personell og ressurser, har vært helt avgjørende.

Regjeringen forbereder nå en stortingsmelding om personell og kompetanse (iflg «Prop. 73 S (2011-2012) Et forsvar for vår tid»). Om grunnlaget for meldingen kan man blant annet lese:
«Forsvarssektorens evne til å tiltrekke, utvikle og forvalte kompetanse vil være et sentralt tema i årene som kommer. (…) personell- og kompetanseområdet som helhet (har ikke) vært en integrert del av omstillingen til et innsatsforsvar. (…) Materiellinvesteringer kan bare omsettes i operativ evne dersom Forsvaret har mennesker som kan betjene materiellet.»
Forsvarets viktigste strategiske utfordring er altså ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern. Den viktigste utfordringen er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse. Da er det avgjørende at Forsvaret fremstår som en moderne kompetanseorganisasjon. Investeringer i kompetanse må anerkjennes som en avgjørende faktor i realisering av materielle investeringer og utvikling av operativ evne. Med andre ord: Vi må satse på kompetanseutvikling slik vi har gjort det på Luftkrigsskolen.

Den kommende meldingen ønskes velkommen. Det er dog med en viss uro jeg har registrert diskusjoner og uttalelser som overfokuserer på begrep som «synergi», «samlokalisering» og «økonomi» som dimensjonerende faktorer. Høringsuttalelser indikerer et ønske om å samle Forsvarets kompetansemiljøer og gjennomføre mer av offisersutdanningen ved sivile institusjoner.

Langt sjeldnere hører jeg om langsiktige, grunnleggende og helhetlige vurderinger av hvilken kompetanse norske offiserer bør og må ha. Kompetanse som ingen andre institusjoner kan tilby. F. eks har det tatt Luftkrigsskolen over 20 år å bygge den kompetansen vi har i dag. Ønsket om å «skape synergier», «spare penger» og «outsource» kunnskapsbygging til sivile institusjoner kan bety rasering av de kompetansemiljøene som krigsskolene i Forsvaret representerer, og det vil kunne ha direkte motsatt virkning av det Regjeringen sier at den vil oppnå.

Mange forstår dessverre ikke at den militære profesjonen først og fremst utvikles i forsvarsgrenene. Når Forsvaret gjennomfører operasjoner, er det nesten alltid med personell fra alle forsvarsgrener. Skolering, holdninger, erfaring, kompetanse fra hver forsvarsgren, forståelse for muligheter og begrensninger, kompetent ledet av personell i et felles og nettverksbasert miljø osv. Dette er kompetanse som skal nyttes for å gi operativ effekt og operativ evne.

For å bruke en analogi: det blir ikke bedre hus av å redusere utdanningen til snekkere, rørleggere, murere og taktekkere – for så å øke deres felles forståelse for prinsippene ved husbygging.

Luftkrigsskolens oppgave er å utdanne kompetente luftforsvarsoffiserer. «Skolen er Luftforsvarets hjerte og sjel», sier Generalinspektøren. Det er en stor annerkjennelse og samtidig et krevende oppdrag. Skolen skal være Luftforsvaret kompetansesenter for luftmakt og ledelse, skal utdanne og forme elevene som luftforsvarsoffiserer, og ivareta Luftforsvarets historie, tradisjoner, miljø og egenart. Med selvfølgelige nyanser, er dette oppgaven også ved Krigsskolen og Sjøkrigsskolen.

Historie og tradisjoner, miljø og egenart, moral og etikk, verdigrunnlag og offiserskodeks er grunnlaget for den militære profesjon. Grunnlaget er vanskelig – eller umulig – å kvantifisere, og får ikke nok oppmerksomhet i budsjetter og virksomhetsplaner. Er man bare opptatt av det som får plass i budsjett og virksomhetsplan, kan man fort miste av syne de kunnskaper, holdninger og ferdigheter som utgjør selve grunnlaget for utviklingen av kompetente offiserer. Dermed kan man komme fram til feilslutninger som f eks at offiserskompetanse kan tilegnes ved sivile institusjoner.

Personellet utgjør den viktigste «kapitalen» som muliggjør militære operasjoner. Det har tatt flere tiår for Forsvarets krigsskoler og avdelinger å bygge den unike kompetansen som kreves for å utdanne unge offiserer slik at de kan møte dagens og fremtidens utfordringer på en profesjonell og kompetent måte.

Det er å håpe at den kommende stortingsmeldingen, og behandlingen av den, tar tilstrekkelig hensyn til dette. Greier vi ikke beholde og videreutvikle Forsvarets viktigste kompetansemiljøer, kan vi miste evnen til å tiltrekke og utvikle den kompetansen som Forsvaret er helt avhengig av fremover. Det er en alvorlig feilslutning å tro at sivile utdanningsinstitusjoner kan ivareta offisersutdannelsen på tilnærmelsesvis samme nivå som det krigsskolene kan.

En klok person har sagt følgende om kreative økonomer som ønsker å kutte kostnader til utdanning: «Dersom du tror kompetanse koster – prøv inkompetanse».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

3 kommentarer:

  1. Problemet med kost på kompetanse vs. inkompetanse er vel at kosten for kompetanse ser du hver dag, mens kosten for inkompetanse ikke nødvendigvis materialiserer seg før det har gått lang tid og du har brutt ned tidligere opparbeidet kompetanse.

    Generalister er inn i tiden (fordi de er billigere å utdanne), selv om det er spesialister vi trenger, mer enn noen gang. Spesialisert blir man med utdanning, spesialist blir man med erfaring. Så når vi (forhåpentligvis) har fått sikret oss at vi får beholde den spesifikke utdanningen bør vi samtidig innføre ordninger som gjør at personell vil bli i forsvaret så lenge at vi får nytteverdi av dem. Jeg kan ikke se at vi sparer penger når vi må utdanne nye offiserer hele tiden.

    SvarSlett
  2. "Luftkrigsskolens oppgave er å utdanne kompetente luftforsvarsoffiserer. «Skolen er Luftforsvarets hjerte og sjel», sier Generalinspektøren. Det er en stor annerkjennelse og samtidig et krevende oppdrag. Skolen skal være Luftforsvaret kompetansesenter for luftmakt og ledelse, skal utdanne og forme elevene som luftforsvarsoffiserer, og ivareta Luftforsvarets historie, tradisjoner, miljø og egenart. Med selvfølgelige nyanser, er dette oppgaven også ved Krigsskolen og Sjøkrigsskolen."
    Har lest litt i blogg til ansatt ved Luftkrigsskolen (kskarsvaag.wordpress.com), hvor jeg stiller spørsmål ved "liv og lære" mellom det som blir skrevet der, og hvordan holdninger blir praktisert. Hva tenker du om dette? Er det forskjell på hva som blir forelest og det som blir praktisert?

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentaren.
      I Forsvaret, som i samfunnet forøvrig, finner vi ofte forskjeller mellom "liv og lære". Selv om ledere i Forsvaret gjennomgår en nokså lik - og svært god - lederutdanning, betyr ikke det automatisk at alle ledere i Forsvaret er gode ledere. Jeg har skrevet om dette i innlegget "Leder som fortjent" og i Adresseavisen.
      Håper det var svar på spørsmålet.

      Slett