fredag 28. desember 2012

Vi strever oss fremover

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Noen utfordringer Forsvaret står ovenfor påkaller ikke den største interessen fra folk flest, men andre er i aller høyeste grad viktig for mange. Valget av Ørland som fremtidig kampflybase, med alt hva det innebærer, er et eksempel på en viktig sak av stor interesse også langt utenfor Forsvaret. Internt i Forsvaret pågår det en rekke større og mindre prosesser som naturlig nok ikke får like stor oppmerksomhet. Det er ikke sikkert at de er mindre viktige av den grunn.

«Personellet er Forsvarets viktigste ressurs» sies det. Aldri har dette utsagnet vært mer riktig enn nå, og enda riktigere – og viktigere – vil det bli fremover. Forsvarets viktigste strategiske utfordring er nemlig ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse.

Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Dessverre har mange enda ikke har tatt inn over seg at vi har et helt annet forsvar enn for bare få år siden. Fremdeles kan man få inntrykk av at det er sentrale staber og forvaltningsledd som «vet best». Fremdeles virker det som at det er «enhetsstøvelen» som skal brukes i de fleste sammenhenger – selv om oppdragene og utstyret lenge har vært svært komplisert og svært ulike.

Gode eksempler på dette finner man i den siste utgaven av det utmerkede magasinet «Forposten» som utgis av kadettene på Hærens krigsskole (magasinet finnes også på nett). Her kan man lese om ryggsekker og briller som må justeres når spesielle oppgaver skal løses – noen ganger slik at utstyret skades. Vi kan også lese et innlegg fra Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) som peker på at det er forbudt å modifisere håndvåpen for å tilpasse det til brukeren.

- Hvilke signaler sender man til sine førstegangstjenestesoldater når man som vervet, befal eller offiser tillater seg å konfigurere våpenet etter eget ønske, og de må ”klare seg med det de får”? – spør man retorisk.

La meg bare slå fast: Jeg er ikke tilhenger at enhver skal få justere våpenet sitt etter eget ønske. Men uttalelsen fra FLO er et godt eksempel på at vi strever med å komme oss inn i en ny tid. Tenk følgende scenario: Skiskytterforbundet skal kjøpe nye våpen. De skal være helt like for landslaget og for de unge skiskyttere som skal prøve seg for første gang. På grunn av «signaleffekten». Hva hadde Emil Hegle Svendsen eller Tora Berger sagt til det, mon tro? Eller for å spørre på en annen måte: Hadde dette hatt betydning for Norges medaljemuligheter?

Norske soldater blir mer og mer spesialiserte, og de utfører stadig mer kompliserte oppgaver med stadig mer komplisert materiell. Hver eneste soldat i en avdeling har sin helt spesielle oppgave. Som resten av befolkningen, har også hver eneste soldat sin helt spesielle fysikk. Det er med andre ord ikke mulig å lage et våpen som passer perfekt til hver eneste en.

Det er heller ikke nødvendig for de som skal gjennomføre grunnutdanning eller som ikke bruker våpenet som sitt primære arbeidsredskap. Men for de som gjør det, - de som noen ganger er i fremste linje, - de som noen ganger må bruke våpenet sitt for å overleve, - for dem er det mye viktigere enn for en skiskytter at våpenet passer perfekt.

Skiskytteren kan tape en pallplassering ved å bruke «feil» våpen, men for skiskytteren går det et nytt løp en annen dag.

Om soldaten taper pallplasseringen, går det ingen flere løp.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar