mandag 18. juni 2012

Kjære medmenneske

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert".

En venn av meg har Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Han har fått diagnosen etter å ha hatt internasjonal tjeneste for Forsvaret. Det er mange, både fra Forsvaret og andre yrker, som får denne diagnosen. Det er altså mange flere enn jeg som har en venn med PTSD.

Jeg forstår at det kan være ubehagelig å vite at du har en venn med PTSD. Spesielt dersom du ikke vet hva det egentlig betyr, eller lurer på hva du kan gjøre. Du må også være klar over hva du IKKE bør gjøre. Ikke vær en sosialarbeider eller en terapeut. De aller fleste som har diagnosen PTSD har allerede en av dem, og de gjør en god jobb. Prøv heller ikke å være overdrevent positiv med kommentarer som ”Vær positiv” eller ”Ta det med ro”. Hvis det var så enkelt, så ville din venn ikke hatt PTSD i utgangspunktet. Vedkommende trenger heller ikke å høre at ”det kunne alltid vært verre”, eller om en person du kjenner som du tror har det enda verre.

Det viktigste du kan gjøre som venn, er nettopp å være en venn. Du trenger ikke ha alle svarene eller stille de riktige spørsmålene. Du trenger ikke gi innsiktsfulle råd eller vise medlidenhet. Det beste er å behandle din venn som du alltid har gjort, fordi det er det vedkommende trenger mest. Du kan gjerne spørre om hvordan det går, og hva din venn har bedrevet tiden med.

For de fleste betyr diagnosen at man har hatt traumatiserende opplevelser, gjerne litt tilbake i tid. PTSD forstyrrer den normale hjerneaktiviteten og gjør at man fungerer på måter man ikke kan kontrollere. Hjernen kan bli svært aktiv, og man kan gjenoppleve grusomme hendelser (flashbacks), se plagsomme bilder, ha sterk årvåkenhet og få panikkanfall. Det kan føles som å leve på kanten mens man venter på at noe vondt skal skje. Derfor kan noe så enkelt som en klapp på skulderen, eller at noen står bak ryggen, gi et stort adrenalinrush og føre til panikk. Ofte forstår vedkommende at reaksjonene ikke er fornuftige, men de kan være umulige å kontrollere.

Om du skal ut sammen med din venn må du være oppmerksom for hvor dere treffes. Med PTSD liker man sannsynligvis ikke steder som er bråkete eller overfylte. Folkemengder kan være en utfordring, og man foretrekker å sitte i nærheten av en vegg. Det er for å redusere aktiviteten rundt seg. Man kan plutselig bli stille og stirre tomt fremfor seg, og det kan være fordi det noen ganger blir for mye aktivitet for hjernen å prosessere. Da trenger den å hvile litt.

Dersom dere skal velge et sted eller en aktivitet, ikke gi din venn en masse valg. Prøv å holde ting enkelt. Hvis din venn brått endrer samtaleemne, er det sannsynligvis for å unngå at temaet skal utløse stress. Hvis din venn ikke svarer på telefon, tekstmeldinger eller e-post på en stund, trenger ikke det å bety at noe er alvorlig galt. Det kan noen ganger være en kamp for en med PTSD å være tilstede, holde styr på oppgaver, eller hva som skal gjøres. Hjernen kan noen ganger stoppe opp og glemme. Også hvem man er og hvor man er. Andre ganger kan hjernen rett og slett bli overbelastet, og man trenger å unngå mer stimulering.

Din venn vil komme tilbake til deg, selv om det kanskje ikke skjer like raskt som du ønsker. Svært mange med PTSD vil med tiden kunne gjenoppta et normalt liv. Men først må de kjempe den harde kampen for å bli bedre.

Du vil sannsynligvis aldri forstå hva det betyr for din venn å ha PTSD. Men forhåpentligvis kan du i det minste forstår hva din venn trenger, og hvorfor han/hun noen ganger gjør de tingene de gjør.

Og du kan være en venn. Et medmenneske.

(Kilder: Svein Brekke, IntOps Vennegruppe for veteraner, http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse)


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

1 kommentar:

  1. Takk.

    Noe jeg kan la mine venner lese slik at jeg slipper å måtte forklare

    Mvh
    Veteran med en diagnose

    SvarSlett