Ærbødighet, takknemlighet og respekt

Fredag 24 februar gikk Halvor Kyllo bort. Han ble 94 år gammel. I dag, 2 mars, ble han bisatt i en flott seremoni i vakre Hegra Kirke. Kyllo var en av de siste gjenlevende Hegraveteranene. I kirken valgte presten å legge mest vekt på familimannen, gårdbrukeren, naboen, og mannen med den gode replikken.

Halvor Kyllo var bare 22 år gammel da andre verdenskrig kom til Norge, og han meldte seg straks til tjeneste på Hegra Festning hvor han tjenestegjorde i infanteritroppen. Han var ved festningen i 25 dager før overgivelsen, og han satt senere i fangenskap på Berkåk i 16 dager.

Kyllo var ikke særlig preget av krigen - han mente at han var ferdig med den. Likevel var han alltid et fast innslag under markeringene av jubileumsdager og på 17. Mai.

For oss som er født lenge etter krigen, har Hegraveteranene en helt spesiell status. De fremstår som viktige symboler på den viktige motstandskampen, og selv om det viste seg at det var nytteløst så gav de i hvert fall ikke opp uten å ha prøvd. Slik vil de alltid fremstå som forbilder for oss.

Det var en ære å få lov til å være tilstede i Hegra Kirke og følge Halvor Kyllo til graven.

Med ærbødighet, i takknemlighet, og med stor respekt, lyser jeg fred over Halvor Kyllo sitt minne.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Når strategien svikter

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

Den første uken i februar arrangerte Luftkrigsskolen sitt årlige Luftmaktseminar. Som så ofte før stod strategiske veivalg på agendaen, og denne gang sett i lys av Forsvarets deltakelse i Libya. Pressen var interessert til stede, og naturlig nok, med Forsvarsminister og Generalinspektør på plass, var det fremtidige valget av Forsvarets base for de nye kampflyene av stor interesse.

Dette innlegget dreier seg ikke om valg av fremtidig(e) base(r). Forsvarssjefen har gitt sitt råd, og nå er det opp til politikerne på Stortinget å treffe sitt valg. Men på samme måte som Stortinget skal treffe en beslutning som vil få strategisk innvirkning på den fremtidige utviklingen av Forsvaret, har også Sør-Trøndelag sin egen strategi om å benytte den fremtidige plasseringen av kampflyene for utvikling i eget fylke. Strategien er lett å forstå, men det har vært interessant å se i hvor stor grad interne forhold i fylket har vært med på å undergrave strategien.

Hele Fosen ønsker å fremstille seg som en attraktiv region for bosetting, næringsutvikling og gode kommunikasjoner. Samtidig krangler man om bompenger og ferjeruter, og flere forteller at det er blitt så dyrt å pendle at man må kjøpe seg en ekstra bil for å ha råd til å bo der. Én bil på hver side av ferja. Det betyr at mange må parkere på ferjeleiene, og det vil man selvsagt ha slutt på. Så derfor truer man med å innføre parkeringsgebyr for å stå parkert på kaien. Folk skal altså tvinges til å betale, - enten de vil eller ikke.

Og så har vi en ordfører i Ørland som fremstår som noe av en «løs kanon på dekk». Ikke bare greier han å bli fratatt adgangskortet til flystasjonen, - han greier også å står fram og si at dersom ikke Ørland får alle flyene så er ikke Forsvaret velkommen i kommunen lenger. Det er et signal om en «forsvarsvennlig kommune» som nåværende og fremtidige forsvarsansatte merker seg.

Forsvarets viktigste strategiske utfordring er ikke kampflybasevalg. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde den nødvendige kompetansen. Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Det er ikke et fylkeskommunalt ansvar å sørge for dette alene. Men det er overraskende at et fylke som Sør-Trøndelag, med så til de grader tunge kompetansemiljøer og erfaring i nettopp å tiltrekke seg og utvikle kompetente mennesker, tilsynelatende ikke har forstått dette. Den interne kranglingen og de interne, lokale prioriteringene i fylket som går på tvers av de langsiktige målene for utvikling av Forsvaret, kommer sannsynligvis ikke til å ha innvirkning på Stortingets valg av fremtidig(e) kampflybase(r). Men det kan vise seg å ha betydning for Forsvarets evne til å tiltrekke seg, utvikle og beholde kompetente mennesker. Og det vil i så fall være svært alvorlig.

Jeg misunner ikke Tore O. jobben hans. Som fylkesordfører er det mange han må holde seg inne med, og mange tær han ikke må tråkke på. Men dersom han er så opptatt av Forsvarets fremtid som han vitterlig sier, skulle jeg ønske at han hadde brukt mer energi internt i eget fylke enn han har brukt på å argumentere for hvor dårlige andre løsninger enn enebase på Ørland vil være.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Eventyrreisen til 5895 - dag 5/6. Det er nå det gjelder!

Klokka er 2300. Jeffrey smiler i døråpningen. «Rise and shine!»

Jeg har – mot alle solemerker – fått sovet i et par timer. Alt utstyret ligger klart, så det er fort gjort å kle seg. Ute er det 5-6 minusgrader, og det blåser. Men det er klarvær, og det har sluttet å snø. 

Forsvarets utstyr fra topp til tå. Ullfrotté innerst, sportsdress som mellomlag. Den tjukke, grønne fleece-genseren. Vann- og vindtett overtrekksbukse, og den store grønne dynejakken. Feltstøvler, med to par strømper. Tjukke vind- og vanntette hansker. Vinterlue. Hodelykt fra Richard på depotet. Richard som har absolutt alt. Jeg sender en vennlig tanke. Under dynejakken fester jeg camelbagen med vannbeholdningen, og legger slangen over skulderen og fester den på brystet. Dermed er jeg sikker på at vannet ikke kommer til å fryse. Snickers i jakkelommen.

I spiseteltet er det gjort klart varm kaffe og te og satt fram noen søte kaker. Jeg klarer ikke se på det en gang. Jeg vil komme i gang. Spiser en Snickers og drikker litt vann.

Ut av mørket dukker Jeffrey og Emanuel opp. De har med seg en tredje guide som ekstra sikring. Vi er fire nordmenn og tre guider i følget. Oppover i fjellsiden ser vi lysene fra hodelyktene til de gruppene som har gått før oss. Det er utrolig langt opp til de øverste! De må ha gått i flere timer allerede. Kort briefing fra Jeffrey: Han er optimist (som vanlig). Han regner med at vi kommer til å forsere veggen på litt under syv timer, slik at vi får se soloppgangen på toppen.

Syv timer! Midt på natten! Oppover en bratt fjellside! Vi må være gale…

Så er vi i gang. «Pole – pole». Små steg, kort pause ca hver halvtime. De første to timene går ulidelig langsomt, og jeg gjør den feilen at jeg ser for ofte på klokka. Lengre oppe ser vi fortsatt lysene til gruppene før oss. Det er så langt opp!

Plutselig sier Jeffrey at vi må stoppe. Den ene i følget har begynt å henge etter, og Jeffrey går ned for å se hva det er. Det viser seg at han er svimmel og desorientert, og Jeffrey beslutter at han skal sendes ned igjen med den ekstra guiden.

«Først var vi fire, nå er vi tre,» tenker jeg.

Verden snevres inn til to punkter: Jeffreys hæler som jeg skimter i lyset fra hodelykten. Og til stemmene i hodet: «Steg – pust-pust. Steg – pust-pust». Det er merkelig, men når jeg konsentrerer meg kun om Jeffreys hæler og stemmene i hodet, så blir det nesten behagelig. Jeg går som i en døs, og jeg må av og til riste på hodet for ikke å sovne. Det begynner å renne fra nesa: Akkurat! Skulle jeg bli forkjølet også?

Tre timer. Kort pause igjen. «You are bleeding», sier Emanuel og lyser meg i ansiktet. Først skjønner jeg ikke hva han sier, men ser snart at jeg blør neseblod. Det renner nedover jakken, og jeg er tilgriset i ansiktet av å tørke vekk det jeg trodde var vanlig forkjølelse. Jeffrey kommer for å se. «Is it dangerous?», spør jeg – ikke uten et visst håp om at han skal sende også meg ned igjen. Men Jeffrey bare smiler. «No – it is not dangerous». Det er bare et blodkar, forklarer han – det er helt normalt.

Dette gir uansett en motivasjonsnedtur. «Jeg er trett og sliten, midt i en fjellside i Afrika, midt på natten, jeg får nesten ikke puste, og nå kommer det forsyne meg blod ut av ansiktet mitt! Hva i all verden gjør jeg her???»

Vi fortsetter. Konsentrasjon, hælene til Jeffrey. Stemmen i hodet. Plutselig snur Jeffrey seg og peker bakover: «Look – morning is coming!» Han har rett – i øst ser vi en svak rødfarge fra den kommende soloppgangen. Dette gir nye krefter! Vi fortsetter, og det blir lysere og lysere. Jeg aner ikke hvor langt det er igjen, for jeg ser bare på hælene til Jeffrey. Så snur han seg nok en gang: «10 minutes to Stella Point!»

Vi er oppe! Vi har klart veggen! Solen er ikke over horisonten, men det er nesten helt lyst. Vi er ved Stella Point, her hvor de fleste ankommer tidsnok til å se soloppgangen, men vi var her før det. Vi ser Uhuru Peak ligge litt lenger framme, og bare 150 meter høyere. For et fantastisk syn!

Det tar likevel nesten en time å komme dit, men nå er all tvil borte. Vi har greidd det!

Ca 20 minutter før Uhuru Peak stanser vi for å overværer den mest spektakulære soloppgang noen kan forestille seg. Snart vil solen gjøre det uutholdelig varmt på steppelandet langt der nede, og for oss her oppe vil den heve temperaturen fra ca minus 15 til et par-tre minusgrader.

Jeg blir tjukk i halsen av noe som ikke skyldes høyden. Det jeg har gledet meg til så lenge, men samtidig ikke vært sikker på å få oppleve, er oppnådd. En fantastisk følelse.

Vi blir på toppen en times tid. En nordmann som ikke var i vårt følge ruller en røyk. Ikke fordi han har lyst på en røyk, sier han – men fordi det føles riktig med en rullings her oppe.

Noen norske damer i 60-års alderen smiler og ler. «Plaget av høyden? Overhode ikke!» Jeg vet ikke om jeg har mest lyst til å gi dem en klem eller å snu ryggen til. Det blir klem.

Turen ned veggen tar bare drøye to timer. Vi sover en time, og bryter leir. Så begynner turen videre nedover.

Fra minusgrader og snøføyke til neste 20 varmegrader tar det mindre enn en time. Og etter hvert som vi går, forsvinner kvalmen helt.








Like før vi skal slå leir for siste gang, i Mweka Camp på ca 3100 m.o.h, kjenner jeg en følelse jeg ikke har hatt i kroppen på mange dager: Jeg er sulten! Utrolig sulten!
Kjøttsuppe til middag! Du store all verden! Store kjøttstykker, poteter, gulrot, godt krydret. Jeg spiser som om jeg ikke har sett mat før, og den natten sover jeg som om jeg var bevisstløs. I mer enn 10 timer.

Når vi bryter leir neste morgen tar vi gruppefoto av oss fire og hele crewet. 

Vi har ca tre timers marsj foran oss før vi kan hentes med buss, og på veien stanser vi ved et utsiktspunkt og får et siste blikk på det fantastiske fjellet. 


Det har kommet mer snø, og er rett og slett et spektakulært syn som bildet dessverre ikke er i nærheten av å kunne gjengi.








Siste punkt på programmet for turen er utdeling av diplom. Etter først å ha fått dusjet og barbert oss, deler Jeffrey ut diplomet som er beviset på at vi klarte det. Sjelden har det føltes bedre å motta et diplom, og norsk landslagstrøye føles helt naturlig i en sådan stund.














Den eventyrlige reisen er over. Nå gjenstår det noen avslappende dager på Zanzibar før vi igjen setter kursen hjemover.

Takk for følget til et utrolig Kilimanjaro-crew med Jeffrey i spissen. Takk for følget til tre andre fantastiske norske turdeltakere.

Og takk for følget til dere som har lest denne bloggen J




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Eventyrreisen til 5895 - dag 4. Push mot målet!

Vi vekkes allerede kl 0630. Jeffrey vil at vi kommer avgårde senest 0730 slik at vi slipper «kø» opp Frokostveggen. Det er fort gjort å bryte leir og gjøre oss klare, - vi hadde forberedt alt kvelden før. Jeg har sovet bra, og føler meg fin. Søvnen har gjort meg godt, men matlyst har jeg fortsatt ikke. Jeg spiser to porsjoner grøt, men når pølsene, det tørre brødet og eggerøren kommer på bordet, må jeg forlate spiseteltet. En Snickers og litt vann i tillegg er det jeg får ned. Det får holde – nå begynner «klatreetappen».

Frokostveggen går nesten 200m rett opp, men den er ikke spesielt vanskelig å forsere. Enkelte steder må vi gå enkeltvis, men det eneste som minner om virkelig klatring er at vi må bruke både hender og føtter samtidig for å ta oss oppover. Utsikten er spektakulær, og siden det går langsomt – «Pole – pole» - er det anledning til å nyte den. Laaaangt der nede skimter vi byen Moshi som vi reise fra da turen startet, og der hotellet ligger som vi skal tilbake til (åhhh – varm dusj og kaldt øl!).

Jeffrey er som vanlig blid, og spøker og ler. Dette er hans tur nr 87 til toppen, og han er en av de mest erfarne guidene som finnes på Kilimanjaro. Det var han som var guide for Cecilie Skog og venninnegjengen som gikk opp for vel et år siden, og som det ble vist en dokumentar om på NRK. «You must take good picture and send to Cecilie,» sier han og smiler.

Kvalmen er så godt som borte i veggen, men når vi når toppen av veggen kommer den tilbake. Den døyves imidlertid litt av det fantastiske synet av fjellet som nå er nærmere enn noen sinne. Litt lenger oppe, i Karanga Valley på 4200 m.o.h, har bærerne og resten av crewet forberedt en enkel lunsj.

Det gjør godt å komme inn i spiseteltet og få sette seg ned. Stekt kylling og stekte poteter er sikkert helt flott for den som har matlyst, men jeg må nøye meg med et par stykker poteter – med masse salt på – og én bit av kyllingen før jeg må ut av spiseteltet for å trekke frisk luft. Takk og pris for at jeg har nok Snickers i lomma! 

Det siste stykket opp mot Barafu Camp på 4670 m.o.h. er det svært bratt. Jeg sliter igjen med kvalme og hodepine. Utsikten nedover er fortsatt formidabel, men toppen som nærmer seg er innhyllet i skyer. Jeg går rett bak Jeffrey, og stemmen i hodet er tilbake: «Steg – pust-pust. Steg – pust-pust». Det er som å gå i en steinørken, og det finnes nesten ikke vegetasjon lenger. Underlaget er godt å gå på – en slagst fin grus som man likevel får godt fotfeste i.

Vi har gjort et godt dagsverk, synes vi, når vi kommer fram til campen allerede kl 1330. Jeg har en pussig «blandingsfølelse» i kroppen, - lett i hodet, kjenner meg sterk og klar, men er fortsatt nokså kvalm.

Siden vi kom fram såpass tidlig, er ikke teltet og pakningen gjort klar enda. Også bærerne begynner å merke høyden, og de har måttet gå mye senere i dag enn tidligere. Vanligvis er de framme flere timer før oss, men i dag har de akkurat kommet når vi er der. Vi må derfor vente ute litt – som ikke gjør noe spesielt for min del. Frisk luft kan man som kjent ikke få for mye av, men her er det nesten litt i meste laget. Det er kaldt, - jeg tipper et par minusgrader, - og det blåser. Det snør lett, så en skikkelig snøføyke hviner rundt ørene.

Etter å ha fått slappet av en times tid i teltet er det tid for en tidlig middag. Vi skal forsøke å sove et par timer og gjøre oss klare etterpå. Vi skal bli purret i 23-tiden, og ferden mot toppen skal starte rundt midnatt.

Det er gulrotsuppe i dag igjen, og jeg får i meg en liten bolle. Men når hovedretten kommer, som i dag er spagetti og kjøttsaus, må jeg igjen rømme spiseteltet. Jeg legger meg heller inn i teltet for å forsøke å hvile. Kvalmen blir brått sterkere, og jeg begynner å ta på meg skoene for å gå ut i frisk luft. Jeg får bare på meg den ene før jeg må stupe på magen ut av teltet – og der gikk suppen som en foss ut over steinene…

Jeg ser oppover skråningen som vi skal forsere om noen timer. Den er svært bratt, og det er 1145 høydemeter opp til platået og Stella Point på 5745 m.o.h. Jeg vet at det blir vanskelig, men underlig nok er jeg ikke spesielt engstelig for om jeg skal klare det. «Bare vi kommer i gang i natt, så skal det svært mye til for å få meg til å stoppe,» tenker jeg og legger meg inn i teltet igjen.

Nå er jeg her. Nærmere målet har jeg aldri vært. Det er nå det gjelder. Det er «bare en vegg» mellom meg og toppen. Kvalmen sitter i hodet og i magen – ikke i beina. Dette skal jeg klare. Jeg tenker på en setning som ofte brukes blant deltakerne i Nijmegenmarsjen:

«Pain is temporary – glory is forever».

Bare vent, Kilimanjaro – jeg skal komme meg opp til deg!

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

Eventyrreisen til 5895 - dag 3. Nå begynner det å dra seg til.

I natt var det kuldegrader, og det er is og rim på teltduken når vi står opp. Men teltene er gode, og med god sovepose kombinert med Forsvarets ullfrotté har jeg sovet bra. Vi sover i to-mannstelt som består av et innertelt med en ytterduk rundt. På grunn av at det som regel alltid regner om ettermiddagen/kvelden, settes teltene opp i en svak skråning slik at vi ligger med føttene litt nedover. Det fungerer fint, og et relativt kraftig regnvær i går kveld gjorde ikke noe med komforten inne i teltet. 

Og nå er været utmerket, med en fire-fem plussgrader og flott utsikt til Kilimanjaro i morgensol. 


Der ligger den, - Uhuru Peak, - målet for reisen og målet for vandringen.

Men denne reisen er så mye mer enn å komme til målet. Fordi vi går langsomt og har relativt ofte pauser, får vi virkelig anledning til å nyte turen. Den skiftende vegetasjonen, det skiftende klimaet, den fantastiske utsikten, og ikke minste de utrolig hyggelige guidene er en fantastisk opplevelse. Med andre ord: vandringen er et mål i seg selv. Ikke bare toppen.

Kroppen var litt i ulage i natt, og jeg måtte ut for «å se på stjernehimmelen» et par ganger. Frokosten består igjen av den samme grøten, som jeg nå har begynt å venne meg til, og de samme stekte pølsene med tørr loff og eggerøre til. Vi får varmt vann til å ha kaffepulver i – en litt kraftig type som gjør godt, men som etter min smak egner seg best med litt sukker i. Før vi går får vi også fylt opp vannbeholdere med kokt vann. Det smaker litt rart, men er helt greit å drikke – og helt ufarlig også for norske mager. Mange har egne vannflasker festet på dagsekken, - jeg har Forsvarets Camel-Bag inne i den lille feltsekken. Det er så langt akkurat nok for en dagsetappe, og er mye enklere å bære – og å drikke av – enn det er å gå med flasker hengende bak på sekken. På denne måten vil dessuten vannet ikke fryse når vi kommer lengre opp i høyden.

Jeg bruker også Forsvarets standard feltstøvel. Mange har lurt litt på det, - om ikke den er for tung og stiv og om den er for varm i lavlandet eller for kald i høyden. Til det er det å si at for meg er den perfekt. Jeg bruker de samme støvlene som jeg allerede har benyttet i Nijmegen flere ganger, og jeg har teipet beina på akkurat samme måten. Det fungerer helt utmerket, og den gir et like godt feste som de fjellskoene mange benytter seg av. Den eneste ulempen jeg har oppdaget er at den er litt glatt på sleipt fjell, men det er det heldigvis svært lite av her.

I dag begynner jeg å merke høyden for alvor. Etter hvert som vi beveger oss oppover blir jeg kvalm og får hodepine. Det er ikke så alvorlig at jeg har problemer med å gå, men det er svært ubehagelig. Like før vi kommer til punktet der vi skal spise lunsjpakken, holder jeg på å kaste opp når jeg tenker på pølsene og brødet som vi fikk til frokost.

Når det er lunsjpause klarer jeg ikke å spise noe. Jeg får i meg en liten Snickers og drikker litt vann, men det er alt. Guidene Jefferey og Emanuel er helt uanfektet, og spøker og ler som vanlig. 

Vi begynner å gå igjen, og herfra bærer det bratt oppover til dagens høyeste punkt – The Wedge – som ligger på 4590 m.o.h. Det er som å gå i en steinørken, noe som man får et visst inntrykk av ved å se på utsikten nedover ettersom vi kommer høyere.

Det er akkurat så bratt at vi kan gå rett oppover uten å måtte gå i sikk-sakk. Jeg sliter med kvalmen, og da det er tid for en liten pause ber jeg om å få fortsette oppover. For nå er det blitt skikkelig tungt å komme i gang igjen etter en pause. Fra ca 4200 m.o.h. går jeg først, og setter den ene foten så vidt foran den andre. Inne i hodet mitt er det en liten stemme som sier «steg, pust, pust – steg, pust, pust». Og når jeg konsentrerer meg om det går det langsomt, men stødig, frem- og oppover.

Etter en pause på det høyeste punktet på 4590 m.o.h, bærer det nedover igjen. Og det skal ikke mange hundre meter nedover til før jeg merker stor forskjell på kroppen. Humøret stiger; det blir lettere å puste; føttene går nesten av seg selv; og jeg greier til og med å slå av en spøk eller to nedover fjellsidene.

Vel framme ved Barranco Camp på 3950 m.o.h. står teltene allerede slått opp, og det serveres kaffe og pop-corn i spiseteltet. Vi får varmt vann til å vaske oss i, og tid til å slappe av en times tid før middag. Selv om formen er svært mye bedre enn den var underveis i dag, er matlysten helt borte. I dag er det agurksuppe (som smaker mye bedre og er mye kraftigere en den høres ut) etterfulgt av ris og kjøttsaus med grønnsaker. Jeg kjemper i meg litt suppe, men resten greier jeg ikke å se på en gang. Kaffe er helt utelukket, men jeg drikker et par kopper brennvarm, sterk te som gjør godt.

Kilimanjaro har ligget innhyllet i skyer hele dagen, men like før solen går ned sprekker skydekket opp akkurat nok til at vi får et glimt av målet. Nå er det merkbart nærmere! I morgen går turen opp til Barafu Camp som ligger på 4670 m.o.h. Før vi kommer så langt skal vi forsere Barranco Wall – eller «frokostveggen» som den kalles fordi vi skal klatre den like etter frokost. Det blir den eneste «klatreetappen» på turen, og den er nesten 200 m rett opp. Man ser den på bildet i forgrunnen av Kilimanjaro.

Når vi kommer til Barafu Camp i morgen er vi framme ved den siste leiren før vi går mot toppen. Oppstigningen til selve toppen begynner i morgen kveld rundt midnatt, og dette blir med andre ord den siste natten i teltet før vi skal forsøke å nå målet.

For første gang er jeg urolig. Det var tungt i dag, og Barafu Camp i morgen kveld ligger på omtrent samme høyde som dagens høyeste punkt. Jeg håper bare at akklimatiseringen i dag har gjort susen. Spesielt håper jeg at matlysten kommer tilbake, for det kommer til å bli tøft i morgen om jeg ikke greier å få i meg frokost. Men kroppen kjennes fin ut, og jeg føler meg sterk. Beina holder godt, og selv om det har vært tungt har det vært godt overkommelig å puste og å holde et jevnt tempo. Men det holder selvsagt ikke i lengden om jeg ikke får i meg mer mat.

Akkurat nå kan jeg ikke gjøre annet enn å få meg litt søvn. Soveposen «smiler» innbydende, og siden det blir mørkt allerede klokka 1930 er det ikke mye annet å gjøre enn å gå til sengs. Det neste døgnet skal det skje – på 24 timer skal vi gå fra her vi er nå på 3950 m.o.h. og helt til toppen på 5895 m.

Jeg håper at det ikke blir like spennende som jeg frykter det akkurat nå…

PS – bloggen min heter «Observasjoner». Og en interessant observasjon er at her, langt opp i en afrikansk fjellside, milevis fra bosetninger og veier, er det mulig å sende og å motta tekstmeldinger til og fra Norge. Og guidene ringer med mobiltelefon jevnt og trutt. Hvordan står det til med mobildekningen i fjellheimen hjemme??

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.