Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"
Når Norge anskaffer det nye jagerflyet F35, som er den desidert største investeringen i Forsvaret noensinne, starter samtidig en enorm utbygging av nødvendig infrastruktur i Trøndelagsregionen og i tilknytning til den nye kampflybasen på Ørland.
Trondheim og flere andre kommuner i regionen opplever allerede en sterk befolkningsvekst, og alt tyder på at den kommer til å fortsette. Utviklingen av de akademiske og de teknologiske miljøene i Trondheim og i Trøndelagsfylkene skyter fart. Interessen for regionen og den utviklingen som pågår her er merkbar fra tunge utviklings- og forskningsmiljøer fra hele verden. Trøndelag leverer teknologiske løsninger, medisinske fremskritt og tung kompetanse som etterspørres langt ut over landets grenser.
Ser vi hele regionen under ett er Forsvaret, selv med de store investeringene som kommer, ikke en spesielt stor aktør. Men investeringene i Forsvaret vil kunne få stor betydning og store ringvirkninger som vil komme byen, regionen, akademiske og teknologitunge miljøer til gode. Men da gjelder det å utnytte potensialet.
Luftforsvaret skal i løpet av de neste årene gjennomgå den største omstillingen noen sinne. Nye fly, nytt materiell og ny teknologi skal anskaffes, og det vil gi mange svært motiverende og inspirerende arbeidsoppgaver og muligheter. Noe av det som er mest fascinerende ved å ta i bruk ny teknologi, er at den nye teknologien vil gi oss muligheter og nye anvendelsesområder som vi i dag ikke aner noe om. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi kommer til å anvende teknologien på måter som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss. Og dette fører til prosesser og potensialer som det er spennende og inspirerende å få lov til å være en del av.
For å få ut potensialet, for å få de resultatene og de effektene som de store investeringene legger grunnlaget for, er vi avhengige av kompetente mennesker og et godt samarbeid på tvers av alle sektorer i samfunnet. For Forsvaret blir det krevende å sikre at kostbar kompetanse blir tatt vare på og at kompetente mennesker velger å bli med på den store oppbyggingen i Trøndelag. De aller fleste som har sitt virke i Luftforsvaret kommer til å bli direkte eller indirekte berørt. Mange mennesker må flytte, mange får nye arbeidsoppgaver, mange jobber på steder der virksomheten blir nedlagt, og det er en høyst reell fare for at mange kan komme til å slutte.
Da er det vesentlig at også andre deler av samfunnet ser verdien av det som nå skal skje. Det er derfor svært gledelig at det allerede er i ferd med å etableres en felles plattform for kompetanseutvikling og teknologiutnyttelse mellom undervisnings- og teknologimiljøene i Trøndelag, der sivil og militær kompetanseutvikling ses i sammenheng med de militære investeringene. Forutsetningene ligger med andre ord godt til rette for at regionen kan fortsette den positive utviklingen og kan befeste «tronen» som et ledende teknologisk og akademisk sentrum. Det vil virke stimulerende for kompetanseutviklingen i regionen, og det vil virke rekrutterende og inspirerende også for de mange forsvarsfamiliene som skal begi seg ut på flyttefot.
Jeg skal også bytte jobb, men for min del er perioden i Trondheim over. Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke for samarbeidet med statlige, regionale og lokale institusjoner, og med utdannings- og kompetansemiljøene i byen og i regionen. Det har vært en ære å få lov til å representere Luftkrigsskolen og Forsvaret i så mange sammenhenger, og jeg håper at min etterfølger blir tatt like godt imot i byen som det jeg har blitt. Takk også for mange tilbakemeldinger fra leserne av denne spalten. Jeg har vært heldig nok til å få både ros og ris samtidig, og jeg velger å forstå det slik at spalten i det minste har blitt lest.
Takk for meg!
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
tirsdag 28. mai 2013
fredag 10. mai 2013
Tanker om veteraner - og Veterandagen
Jeg vil gi honnør til Regjeringen for at Frigjøringsdagen 8. mai også er Veterandagen. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i et land som velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.
Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.
Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. I dag kan altså en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.
Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner ofte sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.
Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer.
Opprettelsen av Forsvarets Veterantjeneste er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Han var for ca ett år siden FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:
Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.
Mange av oppgavene de blir satt til å løse ligger utenfor soldatens primære profesjon, men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.
Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?
De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten eller Adresseavisen leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen.
De er kollegaen din eller kanskje sjefen din. De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.
Vi er i alle samfunnslag – fra hele Norge. 120.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.
Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort, av innsatsen vår og kollegene våre. Vi er Veteraner.
Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.
Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i 2012:
I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.
Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.
Når Veterandagen markeres bør vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.
De aller fleste veteraner jeg kjenner er sterke, flotte mennesker som er viktige ressurspersoner i sitt lokalmiljø. Det gjør godt å kjenne slike mennesker. Det er bra for samfunnet at veteranene bidrar med sine kunnskaper og sine erfaringer. Og det er utrolig bra at vi kan møtes og være sammen også med dem som kanskje ikke behersker hverdagen like godt. Ofte er det alt som skal til: Å være sammen. Noe av det som gjør meg mest stolt er å få lov å dele fellesskapet som vi veteraner har. Å få lov til å kalle meg veteran.
Vi må innse at noen kanskje trenger mer støtte enn andre, og det er ikke alltid like lett å vite hvordan vi kan hjelpe. Det er ikke alltid vi greier å fange opp signalene. Min erfaring er likevel at veteraner er de som best fanger opp signaler når noen ikke har det så bra. Det trenger ikke være andre veteraner, - det er også andre mennesker i samfunnet som sliter og som trenger at noen bryr seg.
Her er veteraner en viktig ressurs som samfunnet bør vite å benytte seg av. Og det er mitt viktigste budskap i dette innlegget: Veteraner representerer en stor ressurs.
Den største anerkjennelsen vi kan gi veteranene våre er at de opplever at det er bruk for dem og de erfaringene de har.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.
Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. I dag kan altså en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.
Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner ofte sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.
Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer.
Opprettelsen av Forsvarets Veterantjeneste er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Han var for ca ett år siden FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:
"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.
Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.
Mange av oppgavene de blir satt til å løse ligger utenfor soldatens primære profesjon, men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.
Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?
De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten eller Adresseavisen leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen.
De er kollegaen din eller kanskje sjefen din. De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.
Vi er i alle samfunnslag – fra hele Norge. 120.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.
Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort, av innsatsen vår og kollegene våre. Vi er Veteraner.
Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.
Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i 2012:
"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på Veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose. Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.
I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.
Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.
“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.
Når Veterandagen markeres bør vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.
De aller fleste veteraner jeg kjenner er sterke, flotte mennesker som er viktige ressurspersoner i sitt lokalmiljø. Det gjør godt å kjenne slike mennesker. Det er bra for samfunnet at veteranene bidrar med sine kunnskaper og sine erfaringer. Og det er utrolig bra at vi kan møtes og være sammen også med dem som kanskje ikke behersker hverdagen like godt. Ofte er det alt som skal til: Å være sammen. Noe av det som gjør meg mest stolt er å få lov å dele fellesskapet som vi veteraner har. Å få lov til å kalle meg veteran.
Vi må innse at noen kanskje trenger mer støtte enn andre, og det er ikke alltid like lett å vite hvordan vi kan hjelpe. Det er ikke alltid vi greier å fange opp signalene. Min erfaring er likevel at veteraner er de som best fanger opp signaler når noen ikke har det så bra. Det trenger ikke være andre veteraner, - det er også andre mennesker i samfunnet som sliter og som trenger at noen bryr seg.
Her er veteraner en viktig ressurs som samfunnet bør vite å benytte seg av. Og det er mitt viktigste budskap i dette innlegget: Veteraner representerer en stor ressurs.
Den største anerkjennelsen vi kan gi veteranene våre er at de opplever at det er bruk for dem og de erfaringene de har.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
fredag 5. april 2013
Høstjakt i mars
Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert"
At det skal være valg til høsten har de fleste fått med seg, og valgkampen er for lengst i gang. Partiene benytter våren til å finpusse sine programmer, og landsmøtene er viktige arenaer for å diskutere innholdet i politikken og å formidle den til oss – slik at vi skal stemme på dem. Jakten på stemmene er i gang.
Først ute med sitt landsmøte var Sosialistisk Venstreparti. Partiet strever på byråenes meningsmålinger, og høsten valg kan fort komme til å handle om hvorvidt partiet ender over eller under sperregrensen. For et regjeringsparti med fortsatt ambisjoner er dette dramatisk, for å havne under sperregrensen er det selvsagt ingen som vil. «Failure is not an option» som det sies i filmen Apollo 13.
Jeg vet ikke så mye om hvorfor SV strever med sperregrensen. Kanskje er det slitasjen av å måtte være et ansvarlig parti i Regjering i stedet for et protestparti i opposisjon. Kanskje er det uroen rundt lederskiftet eller Eriks Solheims bok om hvor mye han vil men hvor lite han fikk til. Men at partiet strever er lett å se. Sakene og diskusjonene på landsmøtet viste det med all mulig tydelighet.
Jeg er offiser, jeg jobber i Forsvaret, jeg utfører de oppdrag som Regjering og Storting pålegger meg. Det forventes av meg at jeg om nødvendig stiller meg til disposisjon for å gjennomføre oppdrag også utenfor landets grenser. Denne plikten er grunnfestet i både lovgiving og gjennom den enkelte offisers profesjonsutdanning. Under utøvelsen av yrket vårt handler det ikke om partipolitikk, men det handler om å gjennomføre lovlige, pålagte oppgaver fra Regjering og Storting på en best mulig måte.
Samtidig er offiserer også borgere med retter og plikter som en hver annen. Vi er omfattet av ytringsfriheten, vi betaler skatt, og vi har stemmerett. Og de fleste av oss, som de fleste andre i samfunnet, har et stort engasjement for arbeidsplassen vår. Og da er det ikke unaturlig at noen av oss også blir opptatt av partipolitikk nå som det nærmer seg valg.
Når SV på sitt eget landsmøte går imot det partiet selv har vært med på å beslutte gjennom sin tilstedeværelse i Regjeringen, og dette går direkte inn i debatten om hva slags Forsvar vi skal ha, så er det naturlig at noen av oss reagerer.
SV i Regjeringen og i Stortinget har vært med på å vedta den fremtidige innretningen til Forsvaret gjennom gjeldende langtidsplan. Der er det blant annet beskrevet hvor mange kampfly Forsvaret trenger. Når SVs landsmøtet vil redusere antallet nye jagerfly fordi «Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov», og fordi partiet vil «ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse», så er det vanskelig å se at dette dreier seg om noe annet enn et valgkamputspill.
Det kan være nyttig å minne om at det var daværende leder Kristin Halvorsen som redegjorde for Regjeringens beslutning om å anskaffe nye jagerfly, og det kan være nyttig å minne om at SV står bak langtidsplanen for Forsvaret. At partiet nå, et knapt år etterpå, tydeligvis har gjennomført en ny sikkerhetsvurdering og en analyse av Norges sikkerhetsbehov og har kommet til at Forsvaret trenger færre kampfly, må derfor ses i sammenheng med «kampen mot sperregrensen».
Det er selvsagt helt legitimt å arbeide for sin fortsatte eksistens. Det er selvsagt helt legitimt å føre debatter om innretningen på Forsvaret. Og det er helt legitimt å mene at Norge ikke bør være medlem av NATO. Men det fremstår som uredelig og useriøst å gå imot det en selv har vært med på å beslutte bare fordi en tror at det kan sanke flere stemmer.
Debatten om landets sikkerhetsbehov og evne til suverenitetshevdelse fortjener bedre.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
At det skal være valg til høsten har de fleste fått med seg, og valgkampen er for lengst i gang. Partiene benytter våren til å finpusse sine programmer, og landsmøtene er viktige arenaer for å diskutere innholdet i politikken og å formidle den til oss – slik at vi skal stemme på dem. Jakten på stemmene er i gang.
Først ute med sitt landsmøte var Sosialistisk Venstreparti. Partiet strever på byråenes meningsmålinger, og høsten valg kan fort komme til å handle om hvorvidt partiet ender over eller under sperregrensen. For et regjeringsparti med fortsatt ambisjoner er dette dramatisk, for å havne under sperregrensen er det selvsagt ingen som vil. «Failure is not an option» som det sies i filmen Apollo 13.
Jeg vet ikke så mye om hvorfor SV strever med sperregrensen. Kanskje er det slitasjen av å måtte være et ansvarlig parti i Regjering i stedet for et protestparti i opposisjon. Kanskje er det uroen rundt lederskiftet eller Eriks Solheims bok om hvor mye han vil men hvor lite han fikk til. Men at partiet strever er lett å se. Sakene og diskusjonene på landsmøtet viste det med all mulig tydelighet.
Jeg er offiser, jeg jobber i Forsvaret, jeg utfører de oppdrag som Regjering og Storting pålegger meg. Det forventes av meg at jeg om nødvendig stiller meg til disposisjon for å gjennomføre oppdrag også utenfor landets grenser. Denne plikten er grunnfestet i både lovgiving og gjennom den enkelte offisers profesjonsutdanning. Under utøvelsen av yrket vårt handler det ikke om partipolitikk, men det handler om å gjennomføre lovlige, pålagte oppgaver fra Regjering og Storting på en best mulig måte.
Samtidig er offiserer også borgere med retter og plikter som en hver annen. Vi er omfattet av ytringsfriheten, vi betaler skatt, og vi har stemmerett. Og de fleste av oss, som de fleste andre i samfunnet, har et stort engasjement for arbeidsplassen vår. Og da er det ikke unaturlig at noen av oss også blir opptatt av partipolitikk nå som det nærmer seg valg.
Når SV på sitt eget landsmøte går imot det partiet selv har vært med på å beslutte gjennom sin tilstedeværelse i Regjeringen, og dette går direkte inn i debatten om hva slags Forsvar vi skal ha, så er det naturlig at noen av oss reagerer.
SV i Regjeringen og i Stortinget har vært med på å vedta den fremtidige innretningen til Forsvaret gjennom gjeldende langtidsplan. Der er det blant annet beskrevet hvor mange kampfly Forsvaret trenger. Når SVs landsmøtet vil redusere antallet nye jagerfly fordi «Forsvarets ønsker og militærindustriens forretningsinteresser kan ikke definere Norges forsvarsbehov», og fordi partiet vil «ikke kjøpe flere fly enn det som er helt nødvendig for å forsvare landet og drive suverenitetshevdelse», så er det vanskelig å se at dette dreier seg om noe annet enn et valgkamputspill.
Det kan være nyttig å minne om at det var daværende leder Kristin Halvorsen som redegjorde for Regjeringens beslutning om å anskaffe nye jagerfly, og det kan være nyttig å minne om at SV står bak langtidsplanen for Forsvaret. At partiet nå, et knapt år etterpå, tydeligvis har gjennomført en ny sikkerhetsvurdering og en analyse av Norges sikkerhetsbehov og har kommet til at Forsvaret trenger færre kampfly, må derfor ses i sammenheng med «kampen mot sperregrensen».
Det er selvsagt helt legitimt å arbeide for sin fortsatte eksistens. Det er selvsagt helt legitimt å føre debatter om innretningen på Forsvaret. Og det er helt legitimt å mene at Norge ikke bør være medlem av NATO. Men det fremstår som uredelig og useriøst å gå imot det en selv har vært med på å beslutte bare fordi en tror at det kan sanke flere stemmer.
Debatten om landets sikkerhetsbehov og evne til suverenitetshevdelse fortjener bedre.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
fredag 15. mars 2013
Vi minnes våre kamerater
For ett år siden i dag forsvant Forsvarets C-130 J Hercules, Siw, fra radarskjermene. Det var på veg til Kiruna. To dager senere fikk vi bekreftet det vi alle fryktet, - at flyet hadde gått tapt og at de fem offiserene i besetningen ikke var mer.
I dag var det minneseremoni på Gardermoen. Ulykken og de omkomne ble minnet, og det ble lagt ned krans ved minnesmerket. Merket er en del av halen fra flyet som styrtet. Etter det jeg har forstått, er det også en av de største delene av flyet som hittil er funnet.
"Vi minnes våre kamerater", sier vi i Luftforsvaret. Det er en gammel tradisjon som jeg lærte som ung offiser. Hver gang det gjennomføres en offisiell middag i Luftforsvaret, reiser vi oss og utbringer en skål samtidig som vi sier denne setningen. Det er den andre offisielle skålen ved middagen, og den utbringes like etter H.M.Kongens skål. Tradisjonen ble en del av Luftforsvaret da forsvarsgrenen ble stiftet under andre verdenskrig. Mange tror derfor at tradisjonen kommer fra England, men det stemmer ikke. I følge pensjonert general Wilhelm Mohr, som var flyver allerede før krigen brøt ut, hadde norske flyvere tradisjonen med seg til England. Den stammer opprinnelig fra Frankrike.
For meg har tradisjonen med å "minnes våre kamerater" alltid vært spesiell. Luftforsvaret har også etter krigen mistet offiserer, og siden vi er en liten forsvarsgren har jeg kjent flere av dem som har gått bort. Men aldri har vi, etter krigen, mistet fem offiserer samtidig. Ulykken for ett år siden gjorde et dypt inntrykk på alle i Luftforsvaret, men selvsagt også på hele Forsvaret og på svært mange utenfor Forsvaret. Som da, går tankene i dag likevel først og fremst til de pårørende og nære kolleger. Hvordan de har hatt det de siste 12 månedene, og hvordan de har det i dag, kan jeg ikke greie å sette meg inn i.
Men de skal vite at vi tenker på dem, sørger med dem, og at vi minnes fem gode kolleger. Det har vi gjort hver dag siden ulykken inntraff.
"Vi minnes våre kamerater" utløser en spesiell og emosjonell reaksjon. Det er sånn det skal være, og det gjør at vi tenker på de som ikke er mer og på deres kjære.
I dag er det ett år siden Siw forsvant fra radaren. Minnet om de som var om bord forsvinner aldri.
"Vi minnes våre kamerater"
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
I dag var det minneseremoni på Gardermoen. Ulykken og de omkomne ble minnet, og det ble lagt ned krans ved minnesmerket. Merket er en del av halen fra flyet som styrtet. Etter det jeg har forstått, er det også en av de største delene av flyet som hittil er funnet.
"Vi minnes våre kamerater", sier vi i Luftforsvaret. Det er en gammel tradisjon som jeg lærte som ung offiser. Hver gang det gjennomføres en offisiell middag i Luftforsvaret, reiser vi oss og utbringer en skål samtidig som vi sier denne setningen. Det er den andre offisielle skålen ved middagen, og den utbringes like etter H.M.Kongens skål. Tradisjonen ble en del av Luftforsvaret da forsvarsgrenen ble stiftet under andre verdenskrig. Mange tror derfor at tradisjonen kommer fra England, men det stemmer ikke. I følge pensjonert general Wilhelm Mohr, som var flyver allerede før krigen brøt ut, hadde norske flyvere tradisjonen med seg til England. Den stammer opprinnelig fra Frankrike.
For meg har tradisjonen med å "minnes våre kamerater" alltid vært spesiell. Luftforsvaret har også etter krigen mistet offiserer, og siden vi er en liten forsvarsgren har jeg kjent flere av dem som har gått bort. Men aldri har vi, etter krigen, mistet fem offiserer samtidig. Ulykken for ett år siden gjorde et dypt inntrykk på alle i Luftforsvaret, men selvsagt også på hele Forsvaret og på svært mange utenfor Forsvaret. Som da, går tankene i dag likevel først og fremst til de pårørende og nære kolleger. Hvordan de har hatt det de siste 12 månedene, og hvordan de har det i dag, kan jeg ikke greie å sette meg inn i.
Men de skal vite at vi tenker på dem, sørger med dem, og at vi minnes fem gode kolleger. Det har vi gjort hver dag siden ulykken inntraff.
"Vi minnes våre kamerater" utløser en spesiell og emosjonell reaksjon. Det er sånn det skal være, og det gjør at vi tenker på de som ikke er mer og på deres kjære.
I dag er det ett år siden Siw forsvant fra radaren. Minnet om de som var om bord forsvinner aldri.
"Vi minnes våre kamerater"
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
torsdag 14. februar 2013
Leder som fortjent
Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."
En tidligere kollega sa en gang at det er et privilegium å få velge hvem man skal ha som sjef. Og det er faktisk mulig. Man kan søke en stilling der man vet at man får en dyktig leder, eller man kan aktivt påvirke dyktige kandidater til å søke den ledige lederjobben der du jobber. Men dessverre er det bare er et fåtall som vil lykkes. Vi får ikke de lederne vi fortjener, blant annet fordi utvelgelsekriteriene som benyttes kan være andre enn om en kandidat er en god leder.
En god leder får fram det beste i sine medarbeidere. En god leder identifiserer seg med virksomheten, og greier å samle de ansatte om felles mål. En god leder bryr seg om menneskene i organisasjonen og deres familier. En god leder greier å kombinere det at virksomheten skal nå mål med at medarbeiderne føler seg sett, satt pris på og ivaretatt. En god leder verdsetter innsats og resultater fra sine medarbeidere, og fremhever heller sine medarbeidere enn seg selv. En god leder bidrar til et arbeidsmiljø og en entusiasme som gjør at menneskene i organisasjonen sammen greier å oppnå resultater som man egentlig ikke skulle tro var mulig.
Men det finnes også en annen type leder. En «dysfunksjonell» leder som ikke greier å kombinere det å nå målsettinger med å ta vare på medarbeiderne. Ofte jobber de for å promotere seg selv på bekostning av andre. De ser gjerne på medarbeidere som «utskiftbare» instrumenter, og ønsker ikke å ha en personlig relasjon til dem. De identifiserer seg ikke med virksomheten eller målsettingene, beskylder andre for feil de selv begår, setter medarbeidere opp mot hverandre, er svært kritiske til selv gode resultater fra underordnede, og er gjerne opptatt av detaljer mer enn å holde oversikten. De ser på seg selv som viktige – i motsetning til å forstå at de utfører viktige oppgaver.
I virksomheter med slike ledere ser man ofte økt sykefravær, mistrivsel og stort gjennomtrekk. Noen ganger kan man oppleve en slags kortsiktig «produktivitetsøkning» under en slik ledelse, men på lengre sikt vil det alltid bli dårligere. I den første perioden får lederen bekreftet sitt eget selvbilde. Senere, om produktiviteten går ned, vil den lederen legge skylden på de ansatte.
Et av problemene med den «dysfunksjonelle» lederen er at vedkommende gjerne er svært dyktig til å fremme sin egen fortreffelighet overfor sine sjefer. Det er viktig for dem, for det er derfra de får sin evaluering. Det er der de blir vurdert for eventuelt å få tildelt større og mer prestisjefulle oppgaver. Hvordan tilstanden faktisk er i den virksomheten de leder er ofte ikke et tema. De ansatte blir sjelden bedt om å gi en evaluering av hvordan lederskapet er utøvd og hvordan miljøet i virksomheten har utviklet seg. Dermed kan den «dysfunksjonelle» lederen avansere uten at det blir avslørt at vedkommende ikke behersker det å ha ansvaret for andre mennesker.
Avhengig av hvilken virksomhet man snakker om, kan dette ha potensielt dramatiske konsekvenser. I kompliserte organisasjoner hvor man må ta risiko, hvor man har strenge sikkerhetskrav, hvor virksomheten har potensiale for å være farlig for helse og miljø, kan den «dysfunksjonelle» lederen være livsfarlig. Det er derfor avgjørende at den «dysfunksjonelle» lederen blir avslørt så tidlig i karrieren som mulig.
I stillingsannonser ser man ofte at det søkes etter «dokumenterte lederegenskaper». Det er ikke nødvendigvis en trøst. For dersom de som skal vurdere søkeren har kommet dit de er ved å være «dysfunksjonelle» selv, er det uinteressant hva de ansatte i en virksomhet har å si om en person de har hatt som leder.
Da får vi en leder som vi ikke har fortjent.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
En tidligere kollega sa en gang at det er et privilegium å få velge hvem man skal ha som sjef. Og det er faktisk mulig. Man kan søke en stilling der man vet at man får en dyktig leder, eller man kan aktivt påvirke dyktige kandidater til å søke den ledige lederjobben der du jobber. Men dessverre er det bare er et fåtall som vil lykkes. Vi får ikke de lederne vi fortjener, blant annet fordi utvelgelsekriteriene som benyttes kan være andre enn om en kandidat er en god leder.
En god leder får fram det beste i sine medarbeidere. En god leder identifiserer seg med virksomheten, og greier å samle de ansatte om felles mål. En god leder bryr seg om menneskene i organisasjonen og deres familier. En god leder greier å kombinere det at virksomheten skal nå mål med at medarbeiderne føler seg sett, satt pris på og ivaretatt. En god leder verdsetter innsats og resultater fra sine medarbeidere, og fremhever heller sine medarbeidere enn seg selv. En god leder bidrar til et arbeidsmiljø og en entusiasme som gjør at menneskene i organisasjonen sammen greier å oppnå resultater som man egentlig ikke skulle tro var mulig.
Men det finnes også en annen type leder. En «dysfunksjonell» leder som ikke greier å kombinere det å nå målsettinger med å ta vare på medarbeiderne. Ofte jobber de for å promotere seg selv på bekostning av andre. De ser gjerne på medarbeidere som «utskiftbare» instrumenter, og ønsker ikke å ha en personlig relasjon til dem. De identifiserer seg ikke med virksomheten eller målsettingene, beskylder andre for feil de selv begår, setter medarbeidere opp mot hverandre, er svært kritiske til selv gode resultater fra underordnede, og er gjerne opptatt av detaljer mer enn å holde oversikten. De ser på seg selv som viktige – i motsetning til å forstå at de utfører viktige oppgaver.
I virksomheter med slike ledere ser man ofte økt sykefravær, mistrivsel og stort gjennomtrekk. Noen ganger kan man oppleve en slags kortsiktig «produktivitetsøkning» under en slik ledelse, men på lengre sikt vil det alltid bli dårligere. I den første perioden får lederen bekreftet sitt eget selvbilde. Senere, om produktiviteten går ned, vil den lederen legge skylden på de ansatte.
Et av problemene med den «dysfunksjonelle» lederen er at vedkommende gjerne er svært dyktig til å fremme sin egen fortreffelighet overfor sine sjefer. Det er viktig for dem, for det er derfra de får sin evaluering. Det er der de blir vurdert for eventuelt å få tildelt større og mer prestisjefulle oppgaver. Hvordan tilstanden faktisk er i den virksomheten de leder er ofte ikke et tema. De ansatte blir sjelden bedt om å gi en evaluering av hvordan lederskapet er utøvd og hvordan miljøet i virksomheten har utviklet seg. Dermed kan den «dysfunksjonelle» lederen avansere uten at det blir avslørt at vedkommende ikke behersker det å ha ansvaret for andre mennesker.
Avhengig av hvilken virksomhet man snakker om, kan dette ha potensielt dramatiske konsekvenser. I kompliserte organisasjoner hvor man må ta risiko, hvor man har strenge sikkerhetskrav, hvor virksomheten har potensiale for å være farlig for helse og miljø, kan den «dysfunksjonelle» lederen være livsfarlig. Det er derfor avgjørende at den «dysfunksjonelle» lederen blir avslørt så tidlig i karrieren som mulig.
I stillingsannonser ser man ofte at det søkes etter «dokumenterte lederegenskaper». Det er ikke nødvendigvis en trøst. For dersom de som skal vurdere søkeren har kommet dit de er ved å være «dysfunksjonelle» selv, er det uinteressant hva de ansatte i en virksomhet har å si om en person de har hatt som leder.
Da får vi en leder som vi ikke har fortjent.
Ole-Asbjørn Fauske
Eller på Bloggurat.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
