lørdag 15. februar 2014

Et helvetes leven

Tittelen på dette innlegget er hentet fra Dagbladets lederartikkel fredag 14. februar. Kanskje mer enn de fleste andre aviser, er Dagbladet svært dyktige til å lage overskrifter og til å blåse saker ut av proporsjoner. Det er et velkjent grep fra flere medier at man presenterer en sak med sterk vinkling, og at man deretter innhenter kommentarer fra en rekke kjente personer til det som er presentert. Legg merke til: Ikke til sakens fakta, men til det som er presentert. Kommentarene (som gjerne begynner med "slik saken er presentert i media") handler derfor om medieoppslaget og ikke om fakta. 

For opposisjonen på Stortingen kan slike oppslag være nyttige. Politiske poenger og sympati kan oppnås ved for eksempel å "kalle noen inn på teppet" med en gang. Man kan selvsagt ikke vente til saken er blitt tilstrekkelig belyst, for da risikerer man at grunnlaget faller bort.

Men hva dreier denne saken seg egentlig om? Den dreier seg ikke om at kulturministeren har tatt en telefon. For det gjør sikker alle ministre hver eneste dag. Spesielt dersom de får hør at det er en mulig mediesak på trappene. Hva er vel mer naturlig enn at man tar en telefon for å finne ut hva som er realitetene i en sak i tilfelle man blir konfrontert av representanter fra media neste dag? Jeg ville gjort det. Og det tror jeg mange andre ville gjort også.

At saken så tar av - fordi man har tatt en telefon - kan ikke den som har tatt telefonen nødvendigvis være den eneste ansvarlige for. Vedkommende som sørget for at saken faktisk ble til et "helvetes leven" er ikke nevneverdig beskrevet i fremstillingen.

Men det som er virkelig ille er at kulturministeren gjennom denne saken beskyldes for å ville "kontrollere kunsten". Og ikke bare ministeren, hele partiet hennes beskyldes for det samme. "Det er merkelig at man må minne Høyre på at kunsten skal være fri" sier denne overskriften. Det er ikke et snev av bevis for at et slikt utsagn skulle være nødvendig i noe av det som er skrevet.

Kulturministeren ønsket å være forberedt dersom en potensiell mediesak skulle kreve hennes involvering. Det førte til en mediesak som Dagbladet og deler av opposisjonen på Stortinget utnytter til fulle. Som nevnt dreier saken seg likevel ikke om at kulturministeren tok en telefon, men den dreier seg om oppslag, antall besøk på nettsider, antall solgte aviser, og billige poenger for opposisjonen.

Det er nødvendig å minne om "de tre sannheter" som alltid er gjeldende når saker blir slått opp:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslag er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller den er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag (eller antall klikk) enn konkurrentene.


Om de som blir kontaktet av media og bedt om å kommentere hva media skriver hadde tenkt på disse tre enkle "sannhetene" før de uttalte seg, så ville verden vært et vennligere sted.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 9. februar 2014

Oslo Gardermoen (OSL) - en flyplass til besvær.

"Nå må du løpe mot gaten altså!" - ropte en små-stresset SAS-medarbeider etter at jeg hadde levert kofferten. Egentlig 10 minutter for sent. Jeg løp mot sikkerhetskontrollen, som for en gangs skyld var nesten uten ventetid, og svettende løp jeg pesende gjennom den lange terminalen mot utgangen der flyet til Trondheim ventet. "Gate closing" lyste skjermene lenge før jeg nærmet meg. Men jeg greidde det! I det jeg "kastet" meg inn i flyet og ned i setet, kom meldingen "Boarding Completed" og skiltet med "Fest setebeltet" ble slått på. "Puh, - så heldig jeg var nå," tenkte jeg.

Men var jeg egentlig det? Var jeg egentlig heldig som hadde rukket flyet? Nei, - jeg var ikke det. Jeg var utsatt for et forsinkende system der man "beregner" at folk skal miste flyet. Der man legger opp til en "samlet reisetid" som ser forlokkende ut når man bestiller billetten, men som - i alle fall for mitt vedkommende - nesten ALLTID medfører forsinkelser og ombooking. Men altså ikke i dette tilfellet.

Det jeg snakker om er flyreiser fra utlandet via Oslo Lufthavn Gardermoen (OSL) og til et annet bestemmelsessted i Norge. Som de fleste vil vite, så må man når man kommer fra utlandet plukke opp bagasjen på OSL, ta den gjennom tollen, og så sjekke den inn på nytt, og på nytt gå gjennom sikkerhetskontrollen. Selv om bagasjen i utgangspunktet er sjekket inn til det endelige bestemmelsesstedet, og selv om man tidligere samme dag har vært gjennom en sikkerhetskontroll i et Schengen-land.

De siste årene har jeg med svært få unntak måttet booke om billetten til et senere fly på grunn av at denne prosedyren på OSL tar for lang tid. Forøvrig en helt unødvendig prosedyre etter min mening. Reiser man til et hvilket som helst annet land i Schengenområdet (i hvert fall dit jeg har reist de siste årene), henter man bagasjen og går gjennom tollen først når man er kommet helt fram.

For et par år siden diskuterte jeg dette med en av sjefene i Avinor. Vedkommende hevdet at Avinor var klare til å legge til rette for den samme ordningen i Norge, men at Tollmyndighetene motsatte seg det. Uvisst av hvilken grunn, ble det hevdet.

Ordningen medfører ikke bare ulemper for passasjerene. Den må også føre til ekstra utgifter for flyselskapene som må booke om passasjerer og i noen tilfeller gi dem kompensasjon for forsinkelsen. Ordningen er også en effektiv begrensende faktor for passasjerer som ønsker å reise til Norge. Om man har et møte man skal rekke, eller om man skal reise med Hurtigruten, eller om man skal i et bryllup, osv osv, - så kan man ikke reise via OSL og forvente at man kommer fram til avtalt tid.

Det er utrolig frustrerende å komme med et fly til OSL fra utlandet, en hel time før den videre forbindelsen, og vite med 99% sikkerhet at man ikke rekker neste fly. Det er da også grunnen til at jeg så sant det er mulig forsøker å finne flyruter som ikke går via OSL. Noen ganger er billetter direkte til andre byer (altså ikke via OSL) litt dyrere, men jeg betaler gladelig noen hundrelapper ekstra for å slippe å tilbringe timevis på OSL helt unødvendig.

I eksempelet jeg viser til innledningsvis i dette innlegget, gikk jeg av flyet 50 minutter før forbindelsen til Trondheim hadde avgang. Jeg var helt sikker på at jeg ikke kom til å rekke flyet, men jeg var "heldig". Min koffert var nummer to som ble levert på bagasjebåndet; det var ingen kø i innsjekkingen; og ingen kø i sikkerhetskontrollen.

De andre passasjerene som kom fra utlandet sammen med meg og som også skulle til Trondheim, - de så jeg naturligvis ikke noe mer til.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.




Oppdatert 19/2 2014:

Jeg har fått følgende tilbakemelding fra Oslo Lufthavn Gardermoen på dette blogginnlegget:

Det arbeides med å få til en forenklet transferordning for de som kommer fra utlandet og skal videre innenlands. Dette har svært høy prioritet hos en samlet luftfartsbransje. Utfordringen er å finne løsninger som både tilfredsstiller ønsket om en sømløs overgang for passasjerene og samtidig ivaretar en god tollkontroll inn til Norge.

Sommeren 2013 ble det overlevert en rapport til samferdselsdepartementet som konkluderte med at det bør settes i gang et prøveprosjekt på OSL for å se om det er mulig å ivareta punktene over på en god måte. Denne rapporten er utarbeidet av Toll, Politi, Mattilsynet, SAS, Norwegian og Avinor.

Solberg-regjeringen har i sin regjeringserklæring at de skal innføre forenklet transfer på OSL. Derfor avventer vi nå et politisk vedtak.

Håper dette ga deg noen svar og forsikringer om at vi jobber med saken.


lørdag 8. februar 2014

Er våren kommet til Bosnia og Herzegovina?

I går var vi vitne til opptøyer og tilstander i gatene i Sarajevo som det ikke er sett maken til siden beleiringen under krigen for 20 år siden. Demonstranter tok til gatene i det som skulle bli en voldelig protest mot den politiske situasjonen i landet som gjennom snart 20 år etter krigen ikke har greidd å tilfredsstille befolkningens ønsker om økonomiske og demokratiske fremskritt


Når dette skrives, pågår demonstrasjonene i Sarajevo og i en rekke byer i Bosnia og Herzegovina (BiH) fortsatt. Flere steder i landet meldes det om at sentrale politikere har gått av.

"Jeg forventer ikke å bli vekket av geværsalver i gatene i Sarajevo. Men om det skjer, kommer jeg ikke til å bli særlig overrasket". Uttalelsen kom fra en av de sentrale rådgiverne i NATO Advisory Team som gav meg en oversikt over situasjonen i landet da jeg begynte jobben min der i juli 2013.

Den blodige krigen i BiH endte med en fredsavtale som de fleste kjenner som Daytonavtalen. Avtalen var nødvendig for å stanse krigen, men grunnlag for en fungerende konstitusjon er den ikke. Det viser all erfaring med den politiske situasjonen i BiH i tiden etter krigen.

Landet har en politisk klasse som i tiden etter krigen har trygget egne posisjoner og egne interesser. Valgene som har blitt gjennomført har dessverre styrket deres posisjoner heller enn å bidra til å utvikle BiH til fordel for innbyggerne. Politiske forskjeller handler mer om å promotere etniske forskjeller enn å utvikle landet som sådan. Enkelte politikere arbeider aktivt for å undergrave statsinstitusjonene i BiH fordi de tror at de da får større oppslutning fra velgere i sin etniske folkegruppe.

Det gir mange utslag som for oss virker helt absurde. I sommer ble det f eks stans i utstedelse av pass og identitetspapirer fordi bosniske serbere ville at personnummeret skulle ha et spesielt siffer som viste hvilken etnisk folkegruppe man tilhører. Det førte blant annet til at nyfødte, som ikke fikk utstedt pass, ikke kunne reise utenlands for nødvendig medisinsk behandling.

Mange mennesker i BiH er oppgitte over politikerne, - også sine egne. "De tenker bare på seg selv og ikke på innbyggerne i landet" hører jeg ofte. Politikerne tjener relativt godt (ofte 15-20 ganger mer enn gjennomsnittlig inntekt), beskyldninger om korrupsjon er utbredt, og når de ikke greier å bli enige om virkelige fremskritt blir befolkningen i tiltakende grad utålmodige.

Opptøyene de siste dagene startet med demonstrasjoner i Tuzla etter at arbeidere som har mistet jobben ikke har fått den kompensasjonen de var lovet. At demonstrasjonene spredte seg til mange steder i landet, tyder på at den generelle misnøyen med politikerne og med situasjonen for befolkningen nå måtte komme til utløp.

Etter min mening er det da også den politiske situasjonen i BiH som er grunnen til at FNs Sikkerhetsråd på ny forlenget mandatet for EU og NATO til å bli værende i landet. Situasjonen i BiH representerer en mulig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet (fritt gjengitt), sier Sikkerhetsrådet i resolusjonen fra i fjor høst.

Det var også min egen oppsummering da jeg like før jul av en TV-stasjon ble bedt om å si noe om faren for en ny krig i BiH.

Jeg tror ikke demonstrasjonene i BiH blir langvarige, og jeg håper de kan være spiren til "den bosniske våren" som kan endre det politiske landskapet. Til høsten er det valg, og som i de fleste andre land er det viktig at befolkningen stemmer på politikere og politiske partier som er fremtidsrettet og som kan tilby reelle reformer og bedre økonomisk utvikling for landet.

Så lenge mange politikere har personlig gevinst av at situasjonen er slik den er, kommer ikke store endringer til å skje uten at befolkningen velger andre politikere. Om det ikke skjer, og med tanke på at alle andre land i regionen nå er i full gang med Euro-Atlantisk integrering, er det en reell fare for at BiH blir et "mørkt hull" på Balkan.

Reformeringen av Forsvaret og Forsvarsdepartementet i BiH har så langt vært en suksess. Når er tiden overmoden for at også andre samfunnsinstitusjoner kommer etter.

Oppdatert 9/2:
Anbefaler denne artikkelen som er mye mer utfyllende om bakgrunnen og utfordringene.


Ole-Asbjørn Fauske

Se også Bloggurat.

søndag 17. november 2013

"Verdens beste luftkrigsskole"

Dette innlegget står også i den siste utgaven av "Jet Set" - kadettene ved Luftkrigsskolen sitt eget magasin.

Som sjef for LKSK har jeg ofte benyttet begrepene ”Verdens beste Luftkrigsskole” og ”Verdens beste kadetter”. Fordi det ikke foreligger et fullgodt statistisk og empirisk godkjent sammenligningsgrunnlag som beviser utsagnene, må de ses på som subjektive oppfatninger. Dog med islett av allsidig erfaring og personlige opplevelser knyttet til både skolen og kadettene. Og til andre skoler og andre kadetter, selvsagt.

Alle krigsskolene i Norge er svært gode. Og selv om formålet med dem kan uttrykkes nokså likt, så er de likevel grunnleggende forskjellige. Det er de rett og slett fordi behovet til forsvarsgrenene er grunnleggende forskjellig på det nivået kadettene blir utdannet til. Det er ingen svakhet med denne utdanningsordningen, snarere tvert imot. Det er en grunnleggende styrke. Det gjør at vi evner å lære mer av hverandre enn om vi var helt like. Det gjør at våre tradisjoner, kultur og profesjoner tilføres verdier som vi ellers ikke ville hatt tilgang til.

Jeg har hørt uttalelser som ”det er merkelig at i et lite forsvar som i Norge, skal våre offiserer fra forskjellige forsvarsgrener først komme sammen på Forsvarets Stabsskole”. En slik uttalelse vitner om mange ting, - først og fremst om mangel på kunnskap om hva Forsvaret er og hva Forsvaret gjør. De fleste av våre offiserer har jobbet sammen på tvers av forsvarsgrenene fra første dag, - både her hjemme og i internasjonale operasjoner. Og gjennom aktivitetene på befalsskolene – men først og fremst på krigsskolene – får vi god kjennskap til de andre forsvarsgrenene og ikke minst gode personlige relasjoner gjennom de ulike aktivitetene som knytter oss sammen. Det er det vel verdt å ta vare på. I et lite forsvar som vi har i Norge, er det avgjørende at våre offiserer utvikler en profesjonskultur som er i tråd med den jobben de skal gjøre. Det er avgjørende at når offiserer fra flere forsvarsgrener kommer sammen, så er det deres samlede teamkompetanse – med erfaring fra hver av forsvarsgrenene – som gjør at vi er best mulig i stand til å løse oppdragene. Om vi utdanner alle offiserer likt (les: samler utdanningen i en felles krigsskole), så mister vi dette aspektet. Det vil kunne bety en dramatisk endring av den gode kompetansen som samlet sett tilflyter Forsvarets mange avdelinger hvert år fra de ulike krigsskolene. For Luftforsvaret ville det, etter min soleklare oppfatning, bety at ”Verdens beste Luftkrigsskole” erstattes av ”En nokså bra krigsskole”.

For meg, både personlig og profesjonelt, har Luftkrigsskolen vært svært viktig. Jeg har hatt gleden av å være en del av miljøet på Kuhaugen ved tre anledninger. Mitt første møte med skolen var som kadett ved den daværende utdanningsretningen LKSK 1 i 1985. Deretter kom jeg tilbake som kadett ved LKSK 2 fra 1991-1993. Og nå sist har jeg hatt den utsøkte gleden av å være Skolesjef i nesten fire år. Det gjør Luftkrigsskolen til det tjenestestedet jeg til sammen har tilbrakt mest tid.

Ofte er det ikke like lett å forstå hva utdanningen betyr når man fortsatt er kadett. Men så snart man får anledning til å forsøke seg i ”den virkelige verden”, ser man fort at utdanningen har svært stor verdi. For meg, som nevnt både personlig og profesjonelt, gav Luftkrigsskolen det aller beste grunnlaget for mitt virke som offiser i det Forsvaret som møtte meg. Jeg hadde nødvendig faglig ballast for jobben jeg skulle gjøre, og ikke minst hadde lederskapsutdanningen gitt meg nok tyngde og personlig trygghet for å mestre tildels krevende lederskapsoppgaver knyttet til utdanning av vernepliktige soldater og samvirke med andre.

Senere i karrièren har jeg ofte tenkt tilbake på tiden som kadett og erfart at det som jeg lærte ved Luftkrigsskolen, kombinert med nye erfaringer og ny kunnskap underveis, har vært helt avgjørende for å lykkes i også svært krevende situasjoner. Som fersk løytnant under krevende vinterforhold, omgitt av vernepliktige mannskaper og med ansvaret for materiell til mange hundre millioner kroner, var ballasten fra Luftkrigsskolen avgjørende for at vi kunne løse oppdragene på en forsvarlig måte. Senere fikk jeg anledning til å prøve meg som stabsoffiser i landoperasjoner på Balkan, - både på brigade- og på divisjonsnivå. Måten å tenke på, og måten å løse problemstillinger på som vi lærte på Luftkrigsskolen, var svært nyttig.

Den personlige trygghet som jeg har opplevd; altså evnen til å stole på meg selv og min egen oppfatning, kommer som et direkte resultat av undervisningen ved skolen. Gjennom ”trekløveret” teori, praksis og refleksjon utvikler man, sammen med andre, arenaer for tilbakemelding og læring som overgår det meste av hva andre utdanningsinstitusjoner kan tilby. Ikke minst i Afghanistan var denne bakgrunnen helt avgjørende for meg. Selvsagt hadde jeg med meg mye erfaring og utdanning også fra andre tjenestesteder og utdanningsinstitusjoner i inn- og utland, men den helt grunnleggende og avgjørende basisen for å takle tildels ekstreme utfordringer kom fra Luftkrigsskolen.

Det var ikke uten en stor porsjon vemod at jeg i sommer forlot skolen for å finne nye utfordringer på Balkan. Men slik er det for det aller fleste når tiden ved et godt tjenestested er over. Nesten fire år som skolesjef har da også gitt meg mye ny kunnskap og mange nye erfaringer som kommer svært godt med i den jobben jeg nå gjør. Jeg er utrolig stolt over å ha fått anledning til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker. Og jeg er svært glad for samværet jeg har hatt med kadettene. Noen av de fineste minnene jeg har fra skolen er akkurat det, - samværet med kadettene.

Jeg har alltid oppfordret kadetter og ansatte til å utfordre grenser; utfordre det bestående; stille de vanskelige spørsmålene; og ikke minst – utfordre seg selv. Det er bare da vi kan utvikle skolen og oss selv videre. Og ved Luftkrigsskolen kan vi utfordre det bestående i trygge rammer og med minimal risiko. Det kan vi ikke gjøre i en operativ setting der menneskeliv og milliarder av investerte kroner står på spill. Det gjelder med andre ord å gripe sjansen. Å tørre å utfordre. Å tørre å være annerledes. Å tørre å være modig. Oppsummert pleide jeg å si til nye kull ved skolen: ”Det er bedre å være løve for en dag, enn å være sau hele livet”.

Jeg kommer alltid til å komme tilbake til Luftkrigsskolen. Det vil alltid være et seminar eller et møte eller en annen anledning som bringer meg til Kuhaugen. Og jeg vet hva jeg kommer til å føle når jeg kommer opp bakken og inn på plassen foran messa med et smil om munnen:

”Her har jeg fått lov til å være en del av verdens beste Luftkrigsskole.”



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 3. november 2013

Naiv tro på egen kunnskaps fortreffelighet

I Aftenposten den 29 oktober har professor i religionshistorie, Torkel Brekke, et debattinnlegg med tittelen "Naiv tro på vitenskap" (i nettutgaven er den endret til "Omskjæring: Naiv tro på vitenskap"). Brekke argumenterer med at nordmenn har ansvarsfølelse for kvinner, barn og dyr og at mange mener at Norge har nådd et nivå av opplysning og utvikling som gjør at man er i stand til å vurdere verdens kulturer og religioner på en nøytral og upartisk måte. Videre sier han at "mange ser ut til å ville bruke statlig makt, lover og regler for å innskrenke handlefriheten til individer og grupper, og stadig presse grensene for politikk inn på områder som utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Brekke benytter debatten om omskjæring av guttebarn som utgangspunkt for sitt innlegg. Han retter skytset mot nordmenn som vil forby omskjæring og mot nordmenn som ikke vil akseptere at kvinner blir undertrykket. Men han treffer ikke nordmenn flest med skytset sitt. Med uvanlig presisjon treffer han seg selv i foten.

Han sier for eksempel ikke noe om omskjæring av jenter. Jeg kan ikke se noen prinsipielle forskjeller mellom det å skjære i friske jentebarn og det å skjære i friske guttebarn. Man kan altså gå ut fra at Brekke mener at det er helt greit med omskjæring av jenter også. Det er etter manges mening - min inklusiv - helt forkastelig å utsette barn for den tortur det er å bli utsatt for omskjæring. Uten mulighet for å kunne protestere eller på et fornuftig vis kunne gi sitt samtykke, er det et overgrep mot barn. Og overgrep mot barn er forbudt. Forbudet gjelder dessuten for alle, - helt uavhengig av hvilken kultur eller tradisjon som måtte hevde at dette området "utvilsomt bør tilhøre den private sfære".

Dersom det brukes vold mot et barn i et privat hjem, er det Statens soleklare plikt å rykke inn for å forhindre dette. Det er ikke inngripen i en privat sfære om Politiet kommer på døren for å stanse husbråk, overgrep eller mishandling. Samfunnets plikt til å beskytte de aller svakeste av oss er absolutt og må på ingen måte forveksles med at politikken utvider sine grenser.

Innlegget til Brekke skremmer meg. At en professor i religionshistorie forsvarer overgrep mot barn er oppsiktsvekkende. Brekke må ha forlest seg på kultur- og historiefortellinger, og må ha glemt at han omtaler mennesker i en rettsstat nå han kaller motstandere av omskjæring for historieløse.

I tidligere tider brente man "hekser" på bålet i religionens navn. Man trenger ikke å være professor for å forstå at slikt gjør man ikke i en rettsstat. Når samfunnet utvikler seg i en mer human, demokratisk, menneskevennlig og inkluderende retning, med respekt for enkeltmennesker og med et sterkt ønske om å forsvare de svakeste, så er det nettopp fordi man tar avstand fra forhold som tidligere var akseptert.

Jeg er glad for å være borger at et land der mennesker står opp for de svake i samfunnet. Kritikk fra en professor endrer ikke det.

Oppdatert 9/11:
Her er en interessant artikkel om såkalt "politisk korrekthet"





Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.