fredag 6. februar 2015

Jeg tror det nesten ikke - selv om jeg ser det.

Denne uken trakk Regjeringen tilbake forslaget om innføre tiggeforbud. Det skjedde etter at Senterpartiet hadde varslet om at de ikke lenger kom til å støtte forslaget i Stortinget.

Dette blogginnlegget er ikke for eller imot et forbud mot tigging. Det er heller ikke en juridisk redegjørelse, for jeg er på langt nær noen jurist. Riktig nok har jeg gjennom jobb, erfaring og utdanning fått en relativt god oversikt over lovverk og straffebestemmelser, men derfra til å være i stand til å debattere jussens irrganger er det svært langt.

Etter denne ukens debatter i media om høringsutkastet til den foreslåtte loven, er jeg imidlertid blitt nokså sikker på at ledende stortingspolitikere, som altså deltar i Norges lovgivende forsamling, nok burde sette seg på skolebenken for å forsøke å forstå helt elementær juss tilknyttet de lovene de selv er med på å vedta. I tillegg bør de ta seg tid til å faktisk lese de lovforslagene som sendes på høring før de kommenterer dem i media.

Politikere, kommentatorer og mange enkeltmennesker har kommentert høringsutkastet og hevdet at det nå skulle bli forbudt å hjelpe tiggere. En kommentator i VG "sauser sammen" en generell motvilje mot et tiggeforbud med en latterliggjøring av at det vil bli straffbart å hjelpe mennesker i nød. "Hva er forsyninger og utstyr til en som skal sitte på gaten og tigge med kopp i hånden? Koppen? Sitteunderlaget? En kopp te? En varm dusj?" - skriver hun.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, sier at "Det er ikke kriminelt å gi folk en kopp kakao"  Stortingsrepresentant for Senterpartiet, Kjersti Toppe, sier at "Regjeringen vil gjøre det ulovlig å hjelpe folk i nød." Også leder i Sosialistisk Venstreparti, Audun Lysbakken, er med på hardkjøret mot regjeringens forslag og sier at "Det kan faktisk bli straffbart å vise omsorg for tiggere."

Hvor tar de det fra? Hvor står det i lovutkastet at det skal bli straffbart å hjelpe mennesker i nød? Jeg har ikke funnet det noen steder - av den enkle grunn at det ikke finnes der.

Om man faktisk leser teksten finner man ingenting der om at det var foreslått å forby mennesker å hjelpe tiggere. Det som står, er at medvirkning til tigging skulle forbys. Det står til og med forklart hva som menes med medvirkning: "for at vedkommende skal kunne tigge" står det flere ganger.

Det var foreslått at det skulle bli forbudt å hjelpe noen til å tigge. Noe som er en vesentlig forskjell fra å vise barmhjertighet med mennesker i nød.

Om loven hadde blitt vedtatt, hadde det å tigge blitt et lovbrudd. Og for de aller fleste lovbrudd som er definert i straffeloven, er medvirkning til lovbrudd også straffbart. Det er enkelt forklart i § 15 i Straffeloven av 2005. I så henseende hadde loven ikke skilt seg fra andre lover.

At medvirkning til straffbare handlinger er forbudt, er noe de aller fleste skulle vite. Det vet selvsagt også fremtredende stortingspolitikere og partiledere. Når de likevel velger å fremstille sin motstand mot et lovforslag ved å feilsitere teksten og nærmest latterliggjøre Regjeringen for å ha fremmet et forslag som det inntil nylig var flertall for på Stortinget, så kan det være at de oppnår noe "emosjonell støtte" blant mennesker som ikke har lest utkastet og som tror på de de sier.

Men dette er en risikosport. Om folk setter seg inn i hva saken gjelder, vil de fort kunne finne ut at de samme politikerne ikke hadde grunnlag for uttalelsene sine. Og siden politikere ikke liker å bli tatt i løgn, er det dermed bare to andre mulige forklaring som er tilgjengelig: 1) De hadde ikke lest teksten de uttalte seg om, eller 2) de vet ikke at medvirkning til straffbare handlinger også kan straffes.

Jeg overlater til andre å felle dommen. Jeg er jo ikke jurist. Og heller ikke dommer.


Ole-Asbjørn Fauske

onsdag 24. desember 2014

Riktig God Jul!

Roen begynner for alvor å senke seg også her i Sarajevo. I år blir det julefeiring ute på jobb for Forsvaret, slik som så mange veteraner har gjort før meg. Ikke bare i Forsvaret, men i mange av samfunnets viktige etater er det mange som har vært - og er - på jobb i julen hvert eneste år. I kveld går tankene til venner og familie, og en ekstra hilsen til alle de som er på vakt i julen, hjemme og ute.

En ekstra varm hilsen går til mine mange veterankolleger fra Forsvaret som har vært, og er, i tjeneste ute og hjemme. Mitt største ønske for julen og for det nye året er at enda flere av Forsvarets veteraner skal føle at de får den oppfølgingen som de har fortjent.

Når man feirer jul ute, kommer på en måte julens budskap enda nærmere. Savnet av familie og nære venner blir større, og forståelsen av hvor godt de aller fleste faktisk har det i Norge blir enda litt mer tydelig. Ja, - det er riktig: hjemlengsel er definitivt en del av det hele.

Det er ikke særlig "strevsomt" å feire jul i Sarajevo. Bosnia og Herzegovina, med alle sine fortsatte utfordringer, er likevel er relativt trygt sted.

Butikkene har det meste, restaurantene er åpne, gatene er fulle av mennesker, og det serveres både kaffe og mye annet godt på de mange kafeene i gamlebyen, Selv om ikke alle feier jul slik vi gjør det hjemme i Norge er det julestemning også her.

Vi har det bra, og pinnekjøtt medbrakt fra Norge kommer til å smake fortreffelig i kveld!

En riktig fredelig og God Jul, og et fremgangsrikt og Godt Nytt År ønsker jeg alle!






Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 12. oktober 2014

Pressestøtten, - nødvendighet eller kunstig åndedrett?

Etter at statsbudsjettet ble lagt fram har det naturlig nok kommet mange reaksjoner. Det gjør det hvert år. I år er det mange som reagerer på at pressestøtten kan bli redusert. De mest toneangivende kommentatorene som jeg har oppfattet har uttalt seg kommer fra - ja, nettopp, pressen selv. 

Sven Egil Omdal kommenterer saken i Stavanger Aftenblad under tittelen "Seriøst, Widvey?" Ikke uventet er han meget skeptisk til reduksjon i pressestøtten. Han konkluderer med at:
"Avviklingen av viktige deler av norsk presse er en del av ministerens store prosjekt for å skape mer frihet på kulturfeltet. Et arbeid som åpenbart utføres til tonene av Kris Kristoffersons kjente strofe: «Freedom’s just another word for nothing left to lose»."
Morten Strøksnes har i sin kommentar "Opphørssalg" i Bergen Tidende i tillegg vinklingen at journalistikken kan stå i fare for å bli overtatt av kommunikasjonsbyråer:
"Fordi svekkelsen av den seriøse pressen endrer spillereglene for vår politiske kultur. Mens journalister mister jobben (ca. 360 bare i år), tar andre over tomrommet, og ansetter langt flere folk enn mediebedriftene må kvitte seg med. Disse «andre» er selvsagt kommunikasjonsselskaper, PR-byråer og lobbyister."
Begge kommentatorene har vektige argumenter, men de er samtidig begge to svært lite kritiske til journaliststanden og til medienes prioriteringer. Omdal forsøker seg riktig nok når han hevder at:
"Derfor stiller 40 journalister på rettssaken mot Petter Northug. De er alle på jakt etter de raske pengene."
Men skytset rettes mot de grådige (?) eierne som "er avhengig av å levere kvartalsresultat som ikke fører til ubehagelige spørsmål fra fondsforvalterne som i realiteten styrer virksomheten."

Jeg er en sterk tilhenger av en fri og uavhengig presse, og jeg er en sterk tilhenger av oppegående medier som setter søkelyset på maktstrukturer i samfunnet og som bidrar til åpenhet og synlighet i forvaltningen. Men jeg er også svært negativ til hvordan mediebildet har utviklet seg gjennom mange år.  Det synes som at jakten på skandaleoppslag og på å finne/konstruere konflikter har overtatt for den seriøse journalistikken. Eksemplene er dessverre uendelig mange.

Dermed har pressen selv meget effektivt sørget for å fjerne seg fra det som ville ha vært de aller beste argumentene for å opprettholde pressestøtten, - nemlig "god, gammeldags journalistikk".

For svært mange mennesker, meg inkludert, tydet presseoppbudet på Gardermoen da "ebolaflyet" landet og under rettsaken mot Petter Northug, at det er ikke ressursnivået det er noe galt med i norsk presse.

Det er prioriteringene som er gått helt av hengslene.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 27. juli 2014

Å holde hodet kalt når terror truer er ikke nødvendigvis enkelt

Gjennom "alle" medier har vi de siste dagene konstant blitt minnet om at PST anser at det foreligger en terrortrussel mot Norge. Det offentlige Norge har valgt å være åpne om trusselvurderingen, og de hevder at den kan komme fra personer som har kjempet på bakken i Syria.

Ikke uventet har den norske åpenheten fått kritikkIfølge Hans-Jørgen Bonnichsen, tidligere operativ sjef i den danske etterretningtjenesten, er den nasjonale traumen i Norge etter terroraksjonen 22. juli 2011, og kritikken myndighetene fikk i etterkant, forklaringen på hvorfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST) valgte advare det norske folk om terrortrusselen på torsdag. Før jeg sier mer om saken, la meg få lov til å presisere følgende: Jeg vet ikke noe om saken ut over det som er presentert i media. Jeg har ingen opplysninger fra noen kilder ut over aviser og radio/TV. Heller ikke har jeg noen kjennskap til de vurderingene som har blitt gjort før man valgte å gå ut med informasjon om en mulig øket fare for terror. Men jeg er sannsynligvis litt over gjennomsnittlig interessert i Forsvars- og Sikkerhetspolitikk, og har selvsagt - som mange andre - gjort meg noen tanker om temaet. 

Jeg var selv overrasket over at man valgte å gå ut såpass tydelig, men jeg støtter åpenheten fullt ut. Vår alles sikkerhet, det være seg fra trusler om terror eller andre uønskede hendelser, er tildels et felles ansvar. Selvsagt er det Politiet som har det største ansvaret, - som skal være "The First Responder",- som ved hjelp av  bl a PST skal ha en oversikt over trusselbildet, - og som skal trygge innbyggerne i landet. Men det er ikke mulig å ha et politi som er tilstede alle steder, som kan fange opp alle signaler, og som kan stanse alle hendelser før de skjer. Det er heller ikke mulig å ha et politi som er i stand til å håndtere alle tenkelige situasjoner. Derfor trenger vi en "våken" befolkning som ser, som hører, og som melder fra til Politiet når de oppdager noe mistenkelig. Derfor samarbeidet Politiet med andre samfunnsetater, som f eks Forsvaret, for å kunne ha tilgang til samfunnets samlede ressurser om det skulle bli nødvendig. 

Fra mediene ser vi at samarbeidet mellom Politiet og Forsvaret tilsynelatende er meget godt. Politiet har fått den bistanden de har bedt om. Vi får også opplyst at det er et bedre samarbeide mellom Politi og Forsvar som har avslørt at en trussel om terror var under oppseiling. 

Den tidligere danske sjefen for etterretningstjenesten har selvsagt et poeng når han nevner det nasjonale norske "traumet" etter 22 juli 2010. Men at det samme "traumet" har ført til et bedre samarbeide mellom nødetater og mellom Politiet og Forsvaret synes åpenbart. En svært viktig brikke i et forsvar mot terror, er en befolkning som er årvåkne. Gjennom den åpenheten vi nå ser fra norske myndigheter, bidrar man nettopp til det.

Dette er en hårfin balanse. For mye snakk om terrortrusler i det offentlige rom kan føre til frykt i befolkningen. Og da har ganske riktig en potensiell terrorist oppnådd mye før han/hun evt gjennomfører en terrorhandling. Samtidig er det viktig at vi har et våkent blikk på våre omgivelser og at vi innimellom våger å tenke tanken: "Det kan hende også her."

Et mulig scenario er at åpenheten kan "skremme" potensielle terrorister fra å gjennomføre handlingen(e) og at de "går under jorden". Og da kan det bli vanskeligere å arrestere dem. 

Men i det samme scenariet: Åpenheten fører til en årvåken befolkning, og den fører til at bistandsinstruksen mellom Politiet og Forsvaret blir synlig aktivert. Politiet er synlige i gatene, og "alle" vet at Forsvaret har soldater, kjøretøyer og fly som er klare til å settes inn om Politiet skulle ha behov for det. Forhåpentligvis gjør dette at de potensiell terroristene tenker seg om en gang ekstra, og at de avstår fra å gjennomføre de handlingene de hadde planlagt. 

Dersom åpenheten i seg selv er med på å minske faren for - eller til og med hindre - et terrorangrep, så har strategien vært vellykket. Personlig vil jeg alltid foretrekke at uskyldige mennesker ikke mister livet.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

lørdag 24. mai 2014

Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina

En gang en flott restaurant like
utenfor Doboj. Men det var før
vannet steg fire meter og
elvebredden flyttet seg 20 meter.
Flomkatastrofen i Bosnia og Herzegovina har krevet mange menneskeliv. Selv om flomvannet nå er på veg tilbake, gjenstår svært mye arbeide for livene til de som er rammet igjen kan bli noenlunde normalt.

Samtale med stasjonssjefen
for politiet i Doboj
Det er mange som vil hjelpe, og nødhjelp kom til landet nesten umiddelbart i store mengder. Det var helt nødvendig, for mange mennesker mistet alt de eide da flom og jordras ødela tusenvis av boliger.

Frivillige fra Camp Butmir dro til Doboj på torsdag for å hjelpe til med opprydningarbeidet. "Et bilde sier mer enn tusen ord", sies det. Det er feil. Man må se ødeleggelsene med egne øyne; kjenne lukten; snakke med fortvilte mennesker; - først da går det opp for en hvor stort omfang denne katastrofen har.

Jeg har mange gode kolleger i det norske Forsvaret som har tjenestegjort i Bosnia og Herzegovina. Da jeg var her på slutten av 90-tallet, hadde vi en bataljon i Modrica. Vi hadde også mange norske soldater i nettopp Doboj der Nord-Pol Brigadens hovedkvarter lå.

Baksiden av sykehuset.
Legg merke til at
vannstanden var ca
fire meter over hodene
til de to personene.
Det tar nok en stund
før apoteket åpner igjen.
Jeg legger derfor ut noen bilder fra Doboj, og jeg er sikker på at det vil være mange som kjenner seg igjen (trykk på bildene for å åpne dem i full størrelse).

Soldater fra Forsvaret i B&H
gjør en uvurderlig innsats for å
rengjøre sykehuset etter flommen
Utenfor aldershjemmet
Da demningen utenfor Doboj brast, gikk det bare ca 30 minutter før hele byen var full av vann. Mitt i sentrum stod vannet nesten fire meter over gatelegemet. De offisielle tapstallene for hele Bosnia og Herzegovina har jeg ikke enda, men politisjefen i Doboj kunne opplyse at 10 personer hadde omkommet der.

To av de frivillige
fra Camp Butmir
Overalt hvor det har vært flomvann, ligger det igjen store mengder slam og søle som må fjernes med håndmakt. Det er et tidkrevende og slitsomt arbeide.
Mellom de to sykehus-
blokkene















Noe av det som er ryddet ut
fra sykehuset
De frivillige tar en pust i bakken
og vurderer neste oppgave
Bosnia og Herzegovina kommer til å trenge mye internasjonal hjelp også når gjenoppbyggingen starter. Norge har lovet å hjelpe både B&H og Serbia.

Som nevnt innledningsvis mottar landet store mengder nødhjelp. Utfordringen akkurat nå er faktisk den store logistikkoperasjonen dette medfører. NATO og EUFOR gir råd til myndighetene, og støtter med veiledere for å få organiseringen av nødhjelpen best mulig.

Det er ikke noe poeng i å sende mat/klær/vann osv fra Norge. For de som ønsker å hjelpe anbefaler jeg at det skjer gjennom donasjoner til internasjonale- og frivillige organisasjoner som forstår seg på nødhjelp. For eksempel til Norges Røde Kors som allerede er i full gang med å samle inn penger.

Jeg tillater meg å be lesere av dette innlegget til å dele det med andre slik at så mange som mulig kan få anledning til å hjelp.

Eventuelle spørsmål og kommentarer på bloggen skal jeg forsøke å besvare fortløpende så godt jeg kan.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.