tirsdag 28. mai 2013

En region med potensial

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"

Når Norge anskaffer det nye jagerflyet F35, som er den desidert største investeringen i Forsvaret noensinne, starter samtidig en enorm utbygging av nødvendig infrastruktur i Trøndelagsregionen og i tilknytning til den nye kampflybasen på Ørland.

Trondheim og flere andre kommuner i regionen opplever allerede en sterk befolkningsvekst, og alt tyder på at den kommer til å fortsette. Utviklingen av de akademiske og de teknologiske miljøene i Trondheim og i Trøndelagsfylkene skyter fart. Interessen for regionen og den utviklingen som pågår her er merkbar fra tunge utviklings- og forskningsmiljøer fra hele verden. Trøndelag leverer teknologiske løsninger, medisinske fremskritt og tung kompetanse som etterspørres langt ut over landets grenser.

Ser vi hele regionen under ett er Forsvaret, selv med de store investeringene som kommer, ikke en spesielt stor aktør. Men investeringene i Forsvaret vil kunne få stor betydning og store ringvirkninger som vil komme byen, regionen, akademiske og teknologitunge miljøer til gode. Men da gjelder det å utnytte potensialet.

Luftforsvaret skal i løpet av de neste årene gjennomgå den største omstillingen noen sinne. Nye fly, nytt materiell og ny teknologi skal anskaffes, og det vil gi mange svært motiverende og inspirerende arbeidsoppgaver og muligheter. Noe av det som er mest fascinerende ved å ta i bruk ny teknologi, er at den nye teknologien vil gi oss muligheter og nye anvendelsesområder som vi i dag ikke aner noe om. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at vi kommer til å anvende teknologien på måter som vi i dag ikke er i stand til å forestille oss. Og dette fører til prosesser og potensialer som det er spennende og inspirerende å få lov til å være en del av.

For å få ut potensialet, for å få de resultatene og de effektene som de store investeringene legger grunnlaget for, er vi avhengige av kompetente mennesker og et godt samarbeid på tvers av alle sektorer i samfunnet. For Forsvaret blir det krevende å sikre at kostbar kompetanse blir tatt vare på og at kompetente mennesker velger å bli med på den store oppbyggingen i Trøndelag. De aller fleste som har sitt virke i Luftforsvaret kommer til å bli direkte eller indirekte berørt. Mange mennesker må flytte, mange får nye arbeidsoppgaver, mange jobber på steder der virksomheten blir nedlagt, og det er en høyst reell fare for at mange kan komme til å slutte.

Da er det vesentlig at også andre deler av samfunnet ser verdien av det som nå skal skje. Det er derfor svært gledelig at det allerede er i ferd med å etableres en felles plattform for kompetanseutvikling og teknologiutnyttelse mellom undervisnings- og teknologimiljøene i Trøndelag, der sivil og militær kompetanseutvikling ses i sammenheng med de militære investeringene. Forutsetningene ligger med andre ord godt til rette for at regionen kan fortsette den positive utviklingen og kan befeste «tronen» som et ledende teknologisk og akademisk sentrum. Det vil virke stimulerende for kompetanseutviklingen i regionen, og det vil virke rekrutterende og inspirerende også for de mange forsvarsfamiliene som skal begi seg ut på flyttefot.

Jeg skal også bytte jobb, men for min del er perioden i Trondheim over. Jeg vil derfor gjerne benytte anledningen til å takke for samarbeidet med statlige, regionale og lokale institusjoner, og med utdannings- og kompetansemiljøene i byen og i regionen. Det har vært en ære å få lov til å representere Luftkrigsskolen og Forsvaret i så mange sammenhenger, og jeg håper at min etterfølger blir tatt like godt imot i byen som det jeg har blitt. Takk også for mange tilbakemeldinger fra leserne av denne spalten. Jeg har vært heldig nok til å få både ros og ris samtidig, og jeg velger å forstå det slik at spalten i det minste har blitt lest.

Takk for meg!


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 10. mai 2013

Tanker om veteraner - og Veterandagen

Jeg vil gi honnør til Regjeringen for at Frigjøringsdagen 8. mai også er Veterandagen. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i et land som velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. I dag kan altså en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner ofte sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer.

Opprettelsen av Forsvarets Veterantjeneste er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Han var for ca ett år siden FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:
"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"
Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.

Mange av oppgavene de blir satt til å løse ligger utenfor soldatens primære profesjon, men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.

Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?

De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten eller Adresseavisen leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen.

De er kollegaen din eller kanskje sjefen din. De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.

Vi er i alle samfunnslag – fra hele Norge. 120.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.

Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort, av innsatsen vår og kollegene våre. Vi er Veteraner.

Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.

Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i 2012:
"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på Veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."
Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose. Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.
“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.
Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

Når Veterandagen markeres bør vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

De aller fleste veteraner jeg kjenner er sterke, flotte mennesker som er viktige ressurspersoner i sitt lokalmiljø. Det gjør godt å kjenne slike mennesker. Det er bra for samfunnet at veteranene bidrar med sine kunnskaper og sine erfaringer. Og det er utrolig bra at vi kan møtes og være sammen også med dem som kanskje ikke behersker hverdagen like godt. Ofte er det alt som skal til: Å være sammen. Noe av det som gjør meg mest stolt er å få lov å dele fellesskapet som vi veteraner har. Å få lov til å kalle meg veteran.

Vi må innse at noen kanskje trenger mer støtte enn andre, og det er ikke alltid like lett å vite hvordan vi kan hjelpe. Det er ikke alltid vi greier å fange opp signalene. Min erfaring er likevel at veteraner er de som best fanger opp signaler når noen ikke har det så bra. Det trenger ikke være andre veteraner, - det er også andre mennesker i samfunnet som sliter og som trenger at noen bryr seg.

Her er veteraner en viktig ressurs som samfunnet bør vite å benytte seg av. Og det er mitt viktigste budskap i dette innlegget: Veteraner representerer en stor ressurs.

Den største anerkjennelsen vi kan gi veteranene våre er at de opplever at det er bruk for dem og de erfaringene de har.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.