søndag 21. oktober 2012

En varslet katastrofe

Ved en stor krise eller katastrofe er det viktig å utnytte eksisterende ressurser/kapasiteter. Kapasitetene som finnes hos både offentlige og private virksomheter (aktører) må benyttes på en hensiktsmessig måte.

Nei, dette er ikke utdrag av rapporten til 22. juli kommisjonen. Den rapporten kan lastes ned her. Dette er utdrag fra rapporten etter "Øvelse Oslo" i 2006. Hele rapporten fra "Øvelse Oslo" kan lastes ned her.

Fra rapporten etter "Øvelse Oslo" kan vi lese videre:

Politimesteren i Oslo anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret til objektbeskyttelse (.....) Det tok nærmere fire timer fra bistandsanmodningen ble sendt av OPD til Forsvarsdepartementet (FD) fikk anmodningen (.....) Forsvaret registrerte at anmodningen var en generell anmodning om håndhevelsesbistand uten nærmere presisering av hva, hvor, når og eventuelt hvorledes. Oppdraget ble ikke konkretisert etter at støtte var avklart og endelig ordre gitt. I tillegg til at ordren var mangelfull, kom den også svært sent. Heimevernet stiller seg undrende til at politiet forlot Stortinget og regjeringskvartalet uten å be om bistand til objektvakthold ved disse (.....)

For best mulig utnyttelse av de samlede ressursene er det avgjørende at rolle- og ansvarsfordelingen er klar, og at planverket gjenspeiler de ressursene som kan disponeres. Flere av de sentrale aktørene hevder at det er behov for en grenseoppgang mellom virksomhetene. Dette må videreføres i beredskapsplanene.

Informasjonsflyt på tvers: For å få en hensiktsmessig informasjonsflyt er det avgjørende med felles forståelse og kjennskap til roller, oppgaver og ansvar. IKT-løsninger: Dagens løsninger fungerer ikke tilfredsstillende når det gjelder informasjonsdeling. Informasjonsstrategi overfor media: En målrettet og gjennomtenkt informasjonsstrategi mot nasjonale og internasjonale medier er avgjørende for en god krisehåndtering. Koordinert informasjon til media: Rolle- og ansvarsforståelse og rutiner mellom virksomheter på alle nivåer er nødvendig for å sikre koordinert og korrekt informasjon. Informasjonssikkerhet: For å oppnå god informasjonssikkerhet kreves det en høy grad av bevissthet i forhold til sikkerhetskultur, verdivurdering og IKT-sikkerhet.

... det er viktig med en god rolle- og ansvarsforståelse på alle nivåer. ... apparatet og samarbeidet fungerer mest effektivt i de organisasjonene som har utarbeidet og øvet rutiner og avtaler for utveksling av informasjon og bistand.

Det kreves oppdaterte og vel innarbeidede planverk slik at beslutningsprosesser ikke forsinkes. Lokal redningssentral er en viktig funksjon for koordinering av ressurser, samhandling og informasjonsutveksling mellom aktørene. Det er således helt avgjørende at alle aktuelle organisasjoner er representert i Redningsledelsen. Lederdepartementet har på departementsnivå den viktigste funksjonen i koordinering av ressursene.


"Øvelse Oslo" i 2006 var den største sivilt ledede øvelse i Norge noensinne. Om hensikten med øvelsen skriver Beredskapsetaten i Oslo Kommune:
Hensikten med Øvelse Oslo var å øve samfunnets samlede evne og kapasitet til å håndtere konsekvensene av omfattende terroranslag og andre katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå.
I stor grad var det bombingene i London og i Madrid som utløste behovet for øvelsen. Som man ser av rapporten etter øvelsen, ble det avdekket en lang rekke forhold som måtte forbedres. Sammenligner vi de to rapportene (etter "Øvelse Oslo" og 22.juli kommisjonens rapport) finner vi urovekkende mange likhetspunkter.

Er det slik at erfaringene etter "Øvelse Oslo" kunne vært benyttet i langt større grad for å forberede oss på eventuelle store hendelser? I "etterpåklokskapens klare lys" er svaret åpenbart.

I løpet av de siste dagene har vi fått innsikt i forklaringene til de ansvarlige for beredskapen her i landet. For meg avtegner det seg et klart bilde av at mange av de ansvarlige ikke hadde forstått sin rolle, ikke kunne regelverk og/eller prosedyrer, ikke visste hvem som hadde hvilket ansvar, osv osv. I tillegg viser forklaringene at konkrete trusselvurderinger ikke var blitt tatt hensyn til (f eks stenging av Grubbegata), og at livsviktig kommunikasjon og prosedyrer ikke fungerte optimalt.

Nå er det på tide å "ta bladet fra munnen" og kalle "en spade for en spade:"
Lederskapet i Norge fungerte langt fra så godt som det skulle den 22. juli. Og grunnen til det er lederskapet selv.

Norge utsettes for store og små katastrofer hver eneste dag. Politiet, brann- og redningsetatene, Helsevesenet, Forsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten, frivillige organisasjoner, og mange andre, redder liv og begrenser katastrofers omfang. Men felles for de aller fleste daglige katastrofer er at de er små, og at de kan håndteres innenfor de ulike redningsetatenes ansvarsområdet. Men når nasjonale katastrofer inntreffer, så må det nasjonale lederskapet fungere. Det gjorde det ikke den 22. juli. Også Statsministeren har beklaget det.

Når lederskapet i en nasjonal katastrofe ikke fungerer, må det være lov å forvente seg konsekvenser. Inntil nylig virket det som at konsekvensene for de innvolverte ikke ville være særlig store, men nå er forklaringene deres frigitt. Med vantro kan man lese hvordan embetsverk og politikere skylder på kolleger og hverandre i sine forklaringer til kommisjonen.

Flere av toppene i Politiet og departementene hadde grunn til å håpe at intervjuene forble hemmelig. Men den politiske ledelsen hadde kanskje enda mindre ønske om at vitnemålene ble kjent. Det skriver Marie Simonsen i Dagbladet lørdag 20 oktober.

Alle skylder på alle. Det sparkes oppover og nedover. Både polititopper og departementsråder blir avskrevet som inkompetente. Av sine egne.

Overskriften i dette innlegget, "En varslet katastrofe", har jeg hentet fra Simonsens kommentar. Hun skriver at Embetstoppene forteller om en varslet katastrofe. Det hevdes for eksempel at "alle" var klar over at beredskapsplaner ikke ble fulgt opp, like opp til Statsministeren, og at det skyldtes navngitte personer i departementsledelsen. Likevel grep ingen inn.

De ansvarlige burde visst bedre sier Johan C. Løken i intervju med Østlendingen. Ansvaret er plassert på toppen. Dette handler ikke om en politidirektør eller departementsråd. Ansvaret er tydelig plassert på statsråd- og statsministernivå, kan vi lese i avisen. Løken er spesielt opptatt av den manglende evnen til å lære. Han nevner eksempler som norske myndigheters måte å takle skogbrannene på i Elverum i 1976 og Froland i 2008, storflommen i 1995, nyttårsstormen 1990/1991 og ikke minst det han kaller den svært kritikkverdige håndteringen av tsunamien i 2004. Alle disse krisene fulgte Løken på nært hold

Men er det så enkelt at alt ansvaret bare skal legges på politikerne? Nei. Det er det ikke. Det største ansvaret er det uten tvil politikerne som har. De har de posisjonene de har nettopp for å sørge for å beskytte borgerne ved kriser og katastrofer. Og det er politikere, gjennom Statsråd, som utnevner de øverste lederne i etatene og i embetsverkene. Derfor har de også ansvaret for at de menneskene som til enhver tid bekler disse stillingene er kompetente.

Men det betyr ikke at de som er utnevnt i Statsråd bør unngå kritikk. Det hjelper overhode ikke, og det er absolutt ikke imponerende, og skylde på politikere eller andre ledere når katastrofen først har skjedd. Hver eneste leder i hvert eneste departement og etat som har et beredskaps- og redningsanvar har plikt til å sørge for at planer, prosedyrer, innsatsfaktorer, organisering og samvirke fungerer optimalt. Det er derfor de er der! Og det er derfor vi gjennomfører øvelser som for eksempel "Øvelse Oslo".

Det vil aldri bli politikernes oppgave å håndtere den operative innsatsen i en nasjonal krise. Til det har vi embetsverk og etatsledere. Er det ikke samsvar mellom oppgaver og ressurser, eller at planene ikke er gode nok, eller at organiseringen av innsatsfaktorene i en krisesituasjon ikke er hensiktsmessig, så har man en plikt til å sørge for at dette blir brakt i orden. Klarer man ikke det, så må man finne seg noe annet å gjøre.

Utenriksdepartementet fikk sin tsunami i julen i 2004. Hele lederskapet i Norge fikk sin "tsunami" den 22. juli 2011. Grunnen til at vi øver, trener, legger planer, utvikler samarbeide, forbedrer kommunikasjonssystemer, osv. osv er jo nettopp fordi vi skal forsøke å hindre fremtidige "tsunamier". Greier vi ikke hindre dem, må vi sørge for at omfanget og skadevirkningene blir så små som mulig.

Hva er det så vi må gjøre? Svaret er like enkelt som det er komplisert. Utviklingen av nødetatenes innsats og innsatsfaktorer må ledes - ikke byråkratiseres. Politikerne må definere nivået på den innsatsen de vil ha, og så må de betale kostnaden. Ledere på alle nivå må være opptatt av hvilken effekt innsatsen skal ha, og overlate helt til politikerne å bekymre seg over hvilke effekter nødvendige tiltak vil kunne få ved neste valg.

Effekten som kreves når flere etater, departementer og nødetater må jobbe sammen, krever et absolutt fokus på formålet med innsatsen. Krangling om posisjoner, makt og innflytelse hører ikke hjemme i slike scenarier, - hverken i beredskaps- eller i innsatsarbeidet. Og det er særdeles lite betryggende å oppleve at sentrale personer etter 22. juli synes å være med opptatt av å skylde på andre enn å reflektere over eget ansvar.

Det er nok å ta fatt på. Det er jobb nok til alle.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.