mandag 18. juni 2012

Kjære medmenneske

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert".

En venn av meg har Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Han har fått diagnosen etter å ha hatt internasjonal tjeneste for Forsvaret. Det er mange, både fra Forsvaret og andre yrker, som får denne diagnosen. Det er altså mange flere enn jeg som har en venn med PTSD.

Jeg forstår at det kan være ubehagelig å vite at du har en venn med PTSD. Spesielt dersom du ikke vet hva det egentlig betyr, eller lurer på hva du kan gjøre. Du må også være klar over hva du IKKE bør gjøre. Ikke vær en sosialarbeider eller en terapeut. De aller fleste som har diagnosen PTSD har allerede en av dem, og de gjør en god jobb. Prøv heller ikke å være overdrevent positiv med kommentarer som ”Vær positiv” eller ”Ta det med ro”. Hvis det var så enkelt, så ville din venn ikke hatt PTSD i utgangspunktet. Vedkommende trenger heller ikke å høre at ”det kunne alltid vært verre”, eller om en person du kjenner som du tror har det enda verre.

Det viktigste du kan gjøre som venn, er nettopp å være en venn. Du trenger ikke ha alle svarene eller stille de riktige spørsmålene. Du trenger ikke gi innsiktsfulle råd eller vise medlidenhet. Det beste er å behandle din venn som du alltid har gjort, fordi det er det vedkommende trenger mest. Du kan gjerne spørre om hvordan det går, og hva din venn har bedrevet tiden med.

For de fleste betyr diagnosen at man har hatt traumatiserende opplevelser, gjerne litt tilbake i tid. PTSD forstyrrer den normale hjerneaktiviteten og gjør at man fungerer på måter man ikke kan kontrollere. Hjernen kan bli svært aktiv, og man kan gjenoppleve grusomme hendelser (flashbacks), se plagsomme bilder, ha sterk årvåkenhet og få panikkanfall. Det kan føles som å leve på kanten mens man venter på at noe vondt skal skje. Derfor kan noe så enkelt som en klapp på skulderen, eller at noen står bak ryggen, gi et stort adrenalinrush og føre til panikk. Ofte forstår vedkommende at reaksjonene ikke er fornuftige, men de kan være umulige å kontrollere.

Om du skal ut sammen med din venn må du være oppmerksom for hvor dere treffes. Med PTSD liker man sannsynligvis ikke steder som er bråkete eller overfylte. Folkemengder kan være en utfordring, og man foretrekker å sitte i nærheten av en vegg. Det er for å redusere aktiviteten rundt seg. Man kan plutselig bli stille og stirre tomt fremfor seg, og det kan være fordi det noen ganger blir for mye aktivitet for hjernen å prosessere. Da trenger den å hvile litt.

Dersom dere skal velge et sted eller en aktivitet, ikke gi din venn en masse valg. Prøv å holde ting enkelt. Hvis din venn brått endrer samtaleemne, er det sannsynligvis for å unngå at temaet skal utløse stress. Hvis din venn ikke svarer på telefon, tekstmeldinger eller e-post på en stund, trenger ikke det å bety at noe er alvorlig galt. Det kan noen ganger være en kamp for en med PTSD å være tilstede, holde styr på oppgaver, eller hva som skal gjøres. Hjernen kan noen ganger stoppe opp og glemme. Også hvem man er og hvor man er. Andre ganger kan hjernen rett og slett bli overbelastet, og man trenger å unngå mer stimulering.

Din venn vil komme tilbake til deg, selv om det kanskje ikke skjer like raskt som du ønsker. Svært mange med PTSD vil med tiden kunne gjenoppta et normalt liv. Men først må de kjempe den harde kampen for å bli bedre.

Du vil sannsynligvis aldri forstå hva det betyr for din venn å ha PTSD. Men forhåpentligvis kan du i det minste forstår hva din venn trenger, og hvorfor han/hun noen ganger gjør de tingene de gjør.

Og du kan være en venn. Et medmenneske.

(Kilder: Svein Brekke, IntOps Vennegruppe for veteraner, http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse)


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

onsdag 13. juni 2012

Veteranenes hus - nå gjelder det!

Etter det jeg forstår skal Formannskapet i Trondheim Kommune på nytt diskutere arbeidet med å etablere et eget hus for veteraner i Trondheim. Det er i så fall meget fornuftig. Jeg vil gjerne redegjøre litt for hvorfor dette er så viktig - så det kan hjelpe politikerne til å ta en riktig og klok beslutning.

I ca halvannet år, fra høsten 2010, har det vært arbeidet med å få på plass et egnet lokale for veteraner i Trondheim. Det er viktig for veteranene at lokalet har tilknytning til Forsvaret, at det er sentralt og lett tilgjengelig, og at det har muligheter for å huse en rekke aktiviteter - som f eks enkelt vedlikehold av motorsykler og andre kjøretøyer. Hensikten med lokalet er å etablere et sted der veteraner og andre kan møtes og/eller stikke innom – et «lavterskelsted» der man ikke trenger invitasjon for å komme.

Det er ønskelig at lokalet er også stort nok til at flere enn Forsvarets veteraner kan benytte det. Det bør kunne ha plass for andre foreninger og aktiviteter med tilknytning til Forsvaret, slik som f eks Lotteforeningen, Forsvarets Pensjonistforening, Reserveoffisersforbundet, Veterankompaniet og andre. I tillegg bør det være rom for å ta inn frivillige interesser med tilknytning til Forsvaret eller Festningen som f eks Kristianstens Venneforening, Grenaderkompaniet, og andre.

Med andre ord: Lokalet bør kunne utvikles til et «Forsvarets Hus/Camp Nidaros». Det vil kunne huse en rekke aktiviteter som er nyttige for Forsvaret og for festningen, og det vil kunne være et viktig kontaktpunkt opp mot byens befolkning og mot lokale myndigheter.

Hvorfor må veteranene ha et eget hus?

Trondheim er antakelig den byen i Norge som, i forhold til folketallet, har flest veteraner. Og Trondheim har, som en rekke andre byer og steder, fremdeles utfordringer knyttet til ivaretakelse av veteraner. Vi vet at veteraner som av en eller annen grunn får problemer etter endt tjeneste, sliter med å finne noen å være sammen med som forstår dem og som snakker det samme språket. Det vil derfor være et svært viktig supplement til den offentlige ivaretagelsen om våre veteraner kan gå til et slikt sted og finne likesinnede der.

I denne sammenhengen er motorsykkelgruppa i veteranorganisasjonen (NVIO) viktig. Mange unge soldater som kommer hjem etter endt tjeneste har en tendens til å søke aktive miljøer som tilbyr «fart og spenning». I Trondheim finnes det motorsykkelklubber som tilbyr akkurat det, og dette er gjerne klubber med både lokaler og store ressurser som representerer miljøer som vi ikke ønsker at veteraner skal bli en del av.

På en lokal veteransamling ved Luftkrigsskolen høsten 2011, der også Forsvarets første Veteraninspektør, Generalmajor Mood var til stede, ble dette poenget fremhevet av en representant for Politiet i Sør-Trøndelag. Han kunne fortelle at deler av motorsykkelmiljøet i Trondheim aktivt tilnærmer seg Forsvarets veteraner for å forsøke å rekruttere dem. Det vil derfor være svært viktig at vi har et slikt miljø som en del av veteranoppfølgingen; et «Camp Nidaros» i regi av NVIO med en aktiv motorsykkelklubb; slik at de nye veteranene finner seg til rette innenfor et miljø som vi er trygge på at beveger seg på den riktige siden av loven.

Lokalet skal som nevnt ikke bare være et sted for veteraner, Forsvarets interesseorganisasjoner og frivillige som bruker festningen. Det skal også være et «lavterskeltilbud» til hele byens befolkning. Her skal hvem som helst kunne komme innom – f eks familiemedlemmer til soldater som gjør internasjonal tjeneste, skoleklasser, helsepersonell, kommunalt ansatte, personell fra Forsvarets avdelinger i Trøndelag, osv osv. Det skal med andre ord være et åpent hus som kan være både veteranoppfølgingens – og Forsvarets – ansikt utad i byen.

Og vi har funnet et lokale som oppfyller alle kriterier. Lokalet er i dag tomt, og befinner seg i Festningsgata 48 - en ideell beliggenhet like ved Kristiansten Festning. Det ligger sentralt i byen; har enkel og lett adkomst; er stort nok til å huse mange forskjellige aktiviteter samtidig, og det kan med enkle grep tilrettelegges for adkomst og bruk for funksjonshemmede.

Problemet er at Trondheim Kommune ønsker å bruke lokalet til barnehage.

Vi har nettopp feiret Frigjøringsdagen og Veterandagen 8. mai, og den internasjonale veterandagen 29. mai. I Trondheim var Regjeringen representert ved Statsråd Liv Signe Navarsete som holdt hovedtalen ved Nidarosdomen den 8. mai. I talen sin la statsråden vekt på, blant annet, at oppfølging av veteraner er ikke noe vi skal tenke på bare den 8. mai. - Det er viktig å følge opp og anerkjenne veteranene hele året, sa statsråden.

Blant annet derfor var det mange veteraner i Trondheim som ble skuffet da Formannskapet i Trondheim Kommune allerede uka etter, den 15. mai besluttet å gå videre med planene om å benytte Festningsgata 48 som barnehage.

Men nå skal, etter det jeg forstår, saken opp i Formannskapet på nytt.
Det betyr at politikerne nå har anledning til å fatte en meget klok beslutning:

Arbeid gjerne med nye lokaler for barnehage, men bidra til at Festningsgata 48 blir disponert som «Forsvarets Hus/Camp Nidaros».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.