Når strategien svikter

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

Den første uken i februar arrangerte Luftkrigsskolen sitt årlige Luftmaktseminar. Som så ofte før stod strategiske veivalg på agendaen, og denne gang sett i lys av Forsvarets deltakelse i Libya. Pressen var interessert til stede, og naturlig nok, med Forsvarsminister og Generalinspektør på plass, var det fremtidige valget av Forsvarets base for de nye kampflyene av stor interesse.

Dette innlegget dreier seg ikke om valg av fremtidig(e) base(r). Forsvarssjefen har gitt sitt råd, og nå er det opp til politikerne på Stortinget å treffe sitt valg. Men på samme måte som Stortinget skal treffe en beslutning som vil få strategisk innvirkning på den fremtidige utviklingen av Forsvaret, har også Sør-Trøndelag sin egen strategi om å benytte den fremtidige plasseringen av kampflyene for utvikling i eget fylke. Strategien er lett å forstå, men det har vært interessant å se i hvor stor grad interne forhold i fylket har vært med på å undergrave strategien.

Hele Fosen ønsker å fremstille seg som en attraktiv region for bosetting, næringsutvikling og gode kommunikasjoner. Samtidig krangler man om bompenger og ferjeruter, og flere forteller at det er blitt så dyrt å pendle at man må kjøpe seg en ekstra bil for å ha råd til å bo der. Én bil på hver side av ferja. Det betyr at mange må parkere på ferjeleiene, og det vil man selvsagt ha slutt på. Så derfor truer man med å innføre parkeringsgebyr for å stå parkert på kaien. Folk skal altså tvinges til å betale, - enten de vil eller ikke.

Og så har vi en ordfører i Ørland som fremstår som noe av en «løs kanon på dekk». Ikke bare greier han å bli fratatt adgangskortet til flystasjonen, - han greier også å står fram og si at dersom ikke Ørland får alle flyene så er ikke Forsvaret velkommen i kommunen lenger. Det er et signal om en «forsvarsvennlig kommune» som nåværende og fremtidige forsvarsansatte merker seg.

Forsvarets viktigste strategiske utfordring er ikke kampflybasevalg. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde den nødvendige kompetansen. Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Det er ikke et fylkeskommunalt ansvar å sørge for dette alene. Men det er overraskende at et fylke som Sør-Trøndelag, med så til de grader tunge kompetansemiljøer og erfaring i nettopp å tiltrekke seg og utvikle kompetente mennesker, tilsynelatende ikke har forstått dette. Den interne kranglingen og de interne, lokale prioriteringene i fylket som går på tvers av de langsiktige målene for utvikling av Forsvaret, kommer sannsynligvis ikke til å ha innvirkning på Stortingets valg av fremtidig(e) kampflybase(r). Men det kan vise seg å ha betydning for Forsvarets evne til å tiltrekke seg, utvikle og beholde kompetente mennesker. Og det vil i så fall være svært alvorlig.

Jeg misunner ikke Tore O. jobben hans. Som fylkesordfører er det mange han må holde seg inne med, og mange tær han ikke må tråkke på. Men dersom han er så opptatt av Forsvarets fremtid som han vitterlig sier, skulle jeg ønske at han hadde brukt mer energi internt i eget fylke enn han har brukt på å argumentere for hvor dårlige andre løsninger enn enebase på Ørland vil være.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.