fredag 24. februar 2012

Eventyrreisen til 5895 - dag 4. Push mot målet!


Vi vekkes allerede kl 0630. Jeffrey vil at vi kommer avgårde senest 0730 slik at vi slipper «kø» opp Frokostveggen. Det er fort gjort å bryte leir og gjøre oss klare, - vi hadde forberedt alt kvelden før. Jeg har sovet bra, og føler meg fin. Søvnen har gjort meg godt, men matlyst har jeg fortsatt ikke. Jeg spiser to porsjoner grøt, men når pølsene, det tørre brødet og eggerøren kommer på bordet, må jeg forlate spiseteltet. En Snickers og litt vann i tillegg er det jeg får ned. Det får holde – nå begynner «klatreetappen».


Frokostveggen går nesten 200m rett opp, men den er ikke spesielt vanskelig å forsere. Enkelte steder må vi gå enkeltvis, men det eneste som minner om virkelig klatring er at vi må bruke både hender og føtter samtidig for å ta oss oppover. Utsikten er spektakulær, og siden det går langsomt – «Pole – pole» - er det anledning til å nyte den. Laaaangt der nede skimter vi byen Moshi som vi reise fra da turen startet, og der hotellet ligger som vi skal tilbake til (åhhh – varm dusj og kaldt øl!).



Jeffrey er som vanlig blid, og spøker og ler. Dette er hans tur nr 87 til toppen, og han er en av de mest erfarne guidene som finnes på Kilimanjaro. Det var han som var guide for Cecilie Skog og venninnegjengen som gikk opp for vel et år siden, og som det ble vist en dokumentar om på NRK. «You must take good picture and send to Cecilie,» sier han og smiler.













Kvalmen er så godt som borte i veggen, men når vi når toppen av veggen kommer den tilbake. Den døyves imidlertid litt av det fantastiske synet av fjellet som nå er nærmere enn noen sinne. Litt lenger oppe, i Karanga Valley på 4200 m.o.h, har bærerne og resten av crewet forberedt en enkel lunsj.

Det gjør godt å komme inn i spiseteltet og få sette seg ned. Stekt kylling og stekte poteter er sikkert helt flott for den som har matlyst, men jeg må nøye meg med et par stykker poteter – med masse salt på – og én bit av kyllingen før jeg må ut av spiseteltet for å trekke frisk luft. Takk og pris for at jeg har nok Snickers i lomma! 




Det siste stykket opp mot Barafu Camp på 4670 m.o.h. er det svært bratt. Jeg sliter igjen med kvalme og hodepine. Utsikten nedover er fortsatt formidabel, men toppen som nærmer seg er innhyllet i skyer. Jeg går rett bak Jeffrey, og stemmen i hodet er tilbake: «Steg – pust-pust. Steg – pust-pust». Det er som å gå i en steinørken, og det finnes nesten ikke vegetasjon lenger. Underlaget er godt å gå på – en slagst fin grus som man likevel får godt fotfeste i.

Vi har gjort et godt dagsverk, synes vi, når vi kommer fram til campen allerede kl 1330. Jeg har en pussig «blandingsfølelse» i kroppen, - lett i hodet, kjenner meg sterk og klar, men er fortsatt nokså kvalm.

Siden vi kom fram såpass tidlig, er ikke teltet og pakningen gjort klar enda. Også bærerne begynner å merke høyden, og de har måttet gå mye senere i dag enn tidligere. Vanligvis er de framme flere timer før oss, men i dag har de akkurat kommet når vi er der. Vi må derfor vente ute litt – som ikke gjør noe spesielt for min del. Frisk luft kan man som kjent ikke få for mye av, men her er det nesten litt i meste laget. Det er kaldt, - jeg tipper et par minusgrader, - og det blåser. Det snør lett, så en skikkelig snøføyke hviner rundt ørene.

Etter å ha fått slappet av en times tid i teltet er det tid for en tidlig middag. Vi skal forsøke å sove et par timer og gjøre oss klare etterpå. Vi skal bli purret i 23-tiden, og ferden mot toppen skal starte rundt midnatt.

Det er gulrotsuppe i dag igjen, og jeg får i meg en liten bolle. Men når hovedretten kommer, som i dag er spagetti og kjøttsaus, må jeg igjen rømme spiseteltet. Jeg legger meg heller inn i teltet for å forsøke å hvile. Kvalmen blir brått sterkere, og jeg begynner å ta på meg skoene for å gå ut i frisk luft. Jeg får bare på meg den ene før jeg må stupe på magen ut av teltet – og der gikk suppen som en foss ut over steinene…

Jeg ser oppover skråningen som vi skal forsere om noen timer. Den er svært bratt, og det er 1145 høydemeter opp til platået og Stella Point på 5745 m.o.h. Jeg vet at det blir vanskelig, men underlig nok er jeg ikke spesielt engstelig for om jeg skal klare det. «Bare vi kommer i gang i natt, så skal det svært mye til for å få meg til å stoppe,» tenker jeg og legger meg inn i teltet igjen.

Nå er jeg her. Nærmere målet har jeg aldri vært. Det er nå det gjelder. Det er «bare en vegg» mellom meg og toppen. Kvalmen sitter i hodet og i magen – ikke i beina. Dette skal jeg klare. Jeg tenker på en setning som ofte brukes blant deltakerne i Nijmegenmarsjen:

«Pain is temporary – glory is forever».

Bare vent, Kilimanjaro – jeg skal komme meg opp til deg!
__________
Les avslutningen her: http://www.ofauske.blogspot.com/2012/02/eventyrreisen-til-5895-dag-56-det-er-na.html


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

1 kommentar:

  1. Gleder meg til å følge ferden videre! Stå på og god tur!

    SvarSlett