fredag 28. desember 2012

Vi strever oss fremover

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Noen utfordringer Forsvaret står ovenfor påkaller ikke den største interessen fra folk flest, men andre er i aller høyeste grad viktig for mange. Valget av Ørland som fremtidig kampflybase, med alt hva det innebærer, er et eksempel på en viktig sak av stor interesse også langt utenfor Forsvaret. Internt i Forsvaret pågår det en rekke større og mindre prosesser som naturlig nok ikke får like stor oppmerksomhet. Det er ikke sikkert at de er mindre viktige av den grunn.

«Personellet er Forsvarets viktigste ressurs» sies det. Aldri har dette utsagnet vært mer riktig enn nå, og enda riktigere – og viktigere – vil det bli fremover. Forsvarets viktigste strategiske utfordring er nemlig ikke valg av kampflybase. Det er heller ikke om vi fortsatt skal ha ubåter, hvor mange bataljoner i Hæren, eller hvor stort Heimevern vi skal ha. Det viktigste er om vi greier å tiltrekke oss, utvikle og beholde nødvendig kompetanse.

Materiellet og systemene blir stadig mer kompliserte og krevende å operere, og vi trenger spisskompetanse i alle ledd – i tillegg til en fornuftig organisering og fornuftige rammevilkår – for å være sikre på at menneskene som utgjør Forsvaret er de som er best egnet til nettopp det.

Dessverre har mange enda ikke har tatt inn over seg at vi har et helt annet forsvar enn for bare få år siden. Fremdeles kan man få inntrykk av at det er sentrale staber og forvaltningsledd som «vet best». Fremdeles virker det som at det er «enhetsstøvelen» som skal brukes i de fleste sammenhenger – selv om oppdragene og utstyret lenge har vært svært komplisert og svært ulike.

Gode eksempler på dette finner man i den siste utgaven av det utmerkede magasinet «Forposten» som utgis av kadettene på Hærens krigsskole (magasinet finnes også på nett). Her kan man lese om ryggsekker og briller som må justeres når spesielle oppgaver skal løses – noen ganger slik at utstyret skades. Vi kan også lese et innlegg fra Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) som peker på at det er forbudt å modifisere håndvåpen for å tilpasse det til brukeren.

- Hvilke signaler sender man til sine førstegangstjenestesoldater når man som vervet, befal eller offiser tillater seg å konfigurere våpenet etter eget ønske, og de må ”klare seg med det de får”? – spør man retorisk.

La meg bare slå fast: Jeg er ikke tilhenger at enhver skal få justere våpenet sitt etter eget ønske. Men uttalelsen fra FLO er et godt eksempel på at vi strever med å komme oss inn i en ny tid. Tenk følgende scenario: Skiskytterforbundet skal kjøpe nye våpen. De skal være helt like for landslaget og for de unge skiskyttere som skal prøve seg for første gang. På grunn av «signaleffekten». Hva hadde Emil Hegle Svendsen eller Tora Berger sagt til det, mon tro? Eller for å spørre på en annen måte: Hadde dette hatt betydning for Norges medaljemuligheter?

Norske soldater blir mer og mer spesialiserte, og de utfører stadig mer kompliserte oppgaver med stadig mer komplisert materiell. Hver eneste soldat i en avdeling har sin helt spesielle oppgave. Som resten av befolkningen, har også hver eneste soldat sin helt spesielle fysikk. Det er med andre ord ikke mulig å lage et våpen som passer perfekt til hver eneste en.

Det er heller ikke nødvendig for de som skal gjennomføre grunnutdanning eller som ikke bruker våpenet som sitt primære arbeidsredskap. Men for de som gjør det, - de som noen ganger er i fremste linje, - de som noen ganger må bruke våpenet sitt for å overleve, - for dem er det mye viktigere enn for en skiskytter at våpenet passer perfekt.

Skiskytteren kan tape en pallplassering ved å bruke «feil» våpen, men for skiskytteren går det et nytt løp en annen dag.

Om soldaten taper pallplasseringen, går det ingen flere løp.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

søndag 23. desember 2012

Riktig God Jul!

Roen begynner å senke seg, pepperkakene er i ovnen, treet er på plass, alt vi trenger er i hus. I kveld går tankene til venner og familie, og en ekstra hilsen til alle de som er på vakt i julen, hjemme og ute, slik at resten av oss kan slippe denne julen.

En varm hilsen til Forsvarets personell som er i tjeneste, i internasjonale operasjoner og her hjemme.

Mitt største ønske for julen og for det nye året er at enda flere av Forsvarets veteraner skal føle at de får den oppfølgingen som de har fortjent.

Om ikke lenge vises "Grevinnen og hovmesteren" for n'te gang på NRK. For meg betyr det at da må alt være klart, og da begynner stemningen å stige for alvor. Den når toppen når Sølvguttene synger julen inn i morgen ettermiddag, og jeg håper den varer til langt ut på nyåret.

En riktig fredelig og God Jul, og et fremgangsrikt og Godt Nytt År ønsker jeg alle!


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 14. desember 2012

Gjesteblogg: Å legge Steen til byrden

Jan W. Steen er veteran. Han publiserte dette innlegget på Facebook i dag, og han har sagt seg villig til å dele innlegget her som gjesteblogger.

Hvordan skal jeg kunne forklare for mennesker hvordan mitt liv leves og føles. Hva skal jeg begynne med? Dette er ikke en historie, dette pågår mens du leser….

Jeg er ett halvt menneske, og en veteran på søken etter helhet og liv.

-Ser at starten kanskje har fått noen til å lure, men slik er det. Det aller meste av livet mitt har vært levd i rolige, fredelige og varme år, om jeg kan bruke en slik metafor. Ca. 3 av disse årene har jeg vært ute i internasjonal tjeneste for Norge, enten i FN eller NATO sin favør men på oppfordring fra Staten. 90-95 % av den tiden ute er kanskje den beste tiden og mest meningsfylte av mitt liv.

Dessverre var 5-10 % av tiden ute også den verste i form av opplevelser, synsopplevelser og fravær av trygghet, samt reell fare for eget liv. Jeg har tilbrakt mye tid i Libanon og på Balkan, jeg har sett, luktet og smakt luft som ikke finnes i fred. Det er krigen i Bosnia som kommer når jeg sover, den kommer alltid og den forandres aldri. Et barn ble skutt i hodet, rett ved min side. De skrik som hennes venninne skrek og frykten i det skutte barns øyne kommer alltid til meg i søvne. Det er noe forferdelig vanskelig med å se et døende barn inn i øynene mens du forsøker å lindre skaden. Et søkende blikk, spørrende fryktfullt men allikevel undrende…dør jeg nå ? ringer i ørene min på et språk jeg ikke kan. Men jeg skjønner at det er det hun spør om. Det er da jeg våkner, men ei 9-10 år gammel døende jente i armene mine. Det er min skyld, det er det verste. Hadde ikke jeg og min makker vært der ville ingen skutt mot to FN soldater og truffet et lite barn i stedet.

Jeg har en lidelse som eksisterer 100 % av tiden gjennom mine dager. Når sant skal sies så er dagen ikke den verste delen av døgnet, men den formes av det som oppleves om natten. Jeg har uten unntak gjennom snart 16 år hatt samme tilbakevendende mareritt. Marerittet er ikke innbilt eller et fantasifoster, det er en reell gjenopplevelse av en hendelse. Dette preger søvnbildet til de grader at jeg i snitt gjennom de siste 15 årene jeg har registrert det, har sovet ca. 5,3 timer i døgnet. Jeg er trøtt, jeg er sliten allerede før jeg har stått opp. Dette preger min samhandling med mennesker rundt meg, min evne til å gi min fulle oppmerksomhet til andre. Hukommelsen min svikter, navn og ansikter forsvinner like fort som de kommer. Konsentrasjonsevnen er svekket og det skaper, om ikke problemer, så i alle fall gnisninger og irritasjon både hos meg og de rundt meg.

Dette var en kort beskrivelse av hva dagen mangler, det gir kanskje en forståelse for hva natten innebærer. Å våkne våt av svette, med kramper i muskulatur og et adrenalinrush uten like, er noe jeg vil være foruten. Det går ikke, det ligger for dypt i min underbevissthet. At jeg har lært å leve med det fjerner ikke lidelsen eller at jeg lider av det. Det å ikke huske enkle ting eller skvette av uvante lyder er kanskje ikke så unormalt.Når det skjer daglig og ditt barn på 5 år begynner å ta hensyn, for at pappa ikke skal skvette, da skjærer dypt i min sjel og hjerte. At mitt barn ser sin pappa lide, et barn på 5 må leve med å oppleve, og ser sin far skvette, gråte, svette alene i stua om natta pga mareritt.

Utfra dette tar hun hensyn. Hun ser mer og bedre enn det de fleste spesialister og psykiatere har funnet ut med sine kunnskaper og åpenbare diagnoseskjemaer. Jovisst er jeg skadet, men kanskje bare litt? Fire mener ja, tjenesten har skylden, eller det er i alle fall årsaken. En sa noe annet, etter en og en halvtime med spørsmål og en halvmeters bunke med papir. Min skade var under tvil kanskje fra tjenesten. Staten synes det da under tvil kunne tilsies 50 % skade. For jeg hadde vært på TV og tydelig vist at jeg hadde mye krefter og restarbeidsevne.

Jeg beklager at min datter på 5 år, må se og vite mer om min lidelse enn det Staten og dens spesialister ønsker å se.

Når min kone var gravid med min datter fikk vi vite av en forfatter, at barnet som ble skutt overlevde så vidt, selv om hun var klinisk død rett etter at jeg leverte henne på sykehus. Min datter bærer det skutte barns navn, Amalie på norsk, Amale på Bosnisk.

Det er noe tragisk ved det hele, at uansett hvem som synes hva, om min skade, eller uansett prosent andeler og eksperter, så er det en sannhet som ikke forandres:

Min datter ser fortsatt sin far gråte og skjelve i stua de nettene hun også våkner av mine mareritt.

Jeg er ett halvt menneske for min datter om dagen, de nettene hun våkner ser hun en 100 % skadet veteran som hun synes synd på og tar hensyn til på dagtid.

Kan du føle min skam og se min skyldfølelse? Ett fem år gammelt barn skal ikke være den som ser eller forstår mer, en den Stat som har sendt meg ut i tjeneste, eller undersøker meg etter hendelser og traumer.

Så derfor spør jeg åpent:

Kjære Forsvarsminister, min familie og jeg ber deg komme og bo hos oss i en uke. Slik at du kan sitte i stua med meg om natten og gi min datter litt mer søvn. Så kan du trøste meg med dine festtaler, intensjoner og før, under og etter tjeneste løftene. Kom og se hva som leves, sitt nær det som lides og si til min familie, «jeg tror han bare er litt skadd, dette går over, ikke tenk så mye på det»

Se min datter inn i øynene og hør henne forklare det hun forklarte legene for litt siden; «pappaen min har sovepine, derfor er han oppe om natta. Han gråter noen ganger, da trøster jeg han med bamse»

Få et ekte innblikk i min og min families hverdag, og se min datter i øynene og si: Vi skal hjelpe din pappa, en av nasjonens mange veteraner, på alle måter, slik at pappaen din kan være helt din og være helt menneske. Både for deg og din mamma. For jeg kan ikke engang se hvordan hun har orket og klart å holde familien samlet så lenge, så alene.

Gi meg livet tilbake, gi meg anerkjennelse for min lidelse ikke la en «ekspert» ta fra meg sannheten for det passer bedre økonomisk for SPK.

Men mest av alt, hjelp meg å gi min datter en god oppvekst med en hel far og en samlet familie rundt henne. Gjør meg hel, og gi meg tilbake muligheten å være en hel far for min datter og ikke minst for min kone.


Takk

Jan William Steen
Veteran og skadd.







Eller på Bloggurat.

torsdag 8. november 2012

Ikke alt er like ålreit

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

”Tar du i mot ein leiarjobb med ansvar i ein krisesituasjon, må du vite kva ansvaret inneber frå første dag,” skriver Siri Lill Mannes på sin blogg (http://blogg.bt.no/preik) den 4/11 2012. En berettiget kommentar nå som høringer om 22. juli i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité er i gang. Formålet er å plassere ansvaret for det som gikk galt 22. juli i fjor, skriver Adresseavisen den 6/11 2012.

I lang tid har beredskapen her i landet blitt diskutert. Det er ikke bare helt naturlig, det er også helt nødvendig. Det er viktig at vi har en beredskap som gjør at folk kan føle seg trygge, og det er viktig at vi har en beredskap som gjør at vi kan håndtere alvorlige hendelser dersom vi ikke greier å avverge dem.

Beredskap betyr i utgangspunktet ”å være beredt”, altså å være forberedt på å møte kritiske situasjoner. Videre dreier beredskap seg om to kjerneområder: 1) være forberedt og forsøke å motvirke at noe skjer, og så 2) være i stand til å håndtere hendelser som likevel oppstår.

Den første delen dreier seg blant annet om å utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser som hjelper oss til å prioritere ressursene. Analysene skal beskrive hvor sannsynlig en hendelse er, og hvor stor konsekvens en hendelse vil ha. Om en mulig hendelse er lite sannsynlig, og om konsekvensen er ubetydelig, er det ikke der vi trenger å sette inn ressursene. Men om en hendelse er sannsynlig, altså at risikoen er stor, og konsekvensen er alvorlig, er det nødvendig å sette inn nok ressurser for å hindre at den inntreffer. Om den likevel inntreffer, må vi også være forberedt og i stand til å håndtere den.

Den første delen, analysen og forberedelsene, er i stor grad også en politisk prosess som dreier seg om hvor stor del av samfunnets ressurser man er villig til å bruke for å begrense krisesituasjoner. Men det å håndtere en krisesituasjon er noe helt annet. Håndtering av krisesituasjoner krever lederskap. Og det er lederskapet, eller snarere mangel på kompetent lederskap, Siri Lill Mannes fokuserer på i sin artikkel.

Vi utsettes for store og små ”katastrofer” hver eneste dag. Politiet, brann- og redningsetatene, Helsevesenet, Forsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten, frivillige organisasjoner og mange andre, redder liv og begrenser katastrofers omfang. Men felles for de fleste daglige katastrofer er at de er små, og at de kan håndteres innenfor de ulike redningsetatenes ansvarsområde. Men når nasjonale katastrofer inntreffer må det nasjonale lederskapet fungere. Det gjorde det ikke den 22. juli, noe Statsministeren har beklaget (NTB den 28/8 2012).

Mannes har meget gode poenger i sin artikkel, men vi må vokte oss for å miste viktige perspektiver. Det er f eks et ufravikelig prinsipp at det skal være politisk kontroll over samfunnets viktigste maktmidler (Forsvar/Politi). Og politiske hensyn kan i noen sammenhenger veie tyngre enn operative behov. Men når krisen først er et faktum, når katastrofen inntreffer, må det aldri være tvil om at innsats og innsatsfaktorer må ledes – ikke byråkratiseres.

Lederskap må utøves av kompetente personer som vet hva de driver med. ”Jobbar med så stort ansvar krev særskilt kompetanse,” skriver Mannes. ”Det nyttar ikkje om du er rasande flink i noko heilt anna. Petter Northug blir ikkje vald til kaptein på landslaget i fotball fordi han er best til å gå på ski.”

Evne til kriseledelse er ikke noe kriteria for å bli nominert til Stortinget, men det burde være et ufravikelig krav for de som skal beskytte befolkningen.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

mandag 5. november 2012

Internkommunikasjon

Jeg har hatt gleden av å bli intervjuet om internkommunikasjon. Siden dette temaet, som så mye annet, først og fremst handler om ledelse, legger jeg ut resultatet her. Oppgavens forfatter er anonymisert, men forøvrig er den slik resultatet ble sendt til meg.

God lesning!


1.0 Bakgrunnsinformasjon fra litteraturen
Jeg skal i denne oppgaven ta for meg kommunikasjonsfeltet internkommunikasjon, hvor jeg innledningsvis gjøre rede for hva internkommunikasjon er, hvorfor den eksisterer og hvordan vi kan benytte oss av den. Etter å ha vært i gjennom disse punktene, vil det følge en intervjudel, hvor en person med erfaring fra utøvelse av internkommunikasjon forteller om sine erfaringer.

Jeg vil i denne delen snevre inn hvordan internkommunikasjon i praksis kan fungere, noe jeg vil utdype nærmere. Avslutningsvis vil jeg drøfte de ulike delene i oppgaven hver for seg og forsøksvis gjøre rede for min egen innsikt om temaet og hva jeg selv opplever å ha lært etter arbeidet med oppgaven.

1.1 Hva er internkommunikasjon?
For å få en forståelse av hva internkommunikasjon er, kan det være fordelaktig å starte med en definisjon som forhåpentligvis kan gi et klart bilde av denne kommunikasjonsformen. I følge Bente Erlien (2006), referert på sidene til Kommunikasjonsforeningen (2012), kan internkommunikasjon beskrives som "...informasjonsflyten og utvekslingen av ideer og synspunkter mellom ledere og medarbeidere, og også kommunikasjonen mellom enkeltpersoner og grupper på forskjellige nivåer og i ulike enheter eller deler av organisasjonen".

Internkommunikasjon kan være både formell og uformell, planlagt og ikke-planlagt. Den kan skje på kryss og tvers av enheter og nivåer og mellom ledere og medarbeidere (Erlien 2003). I følge Kommunikasjonsforeningen (2012) har internkommunikasjon blant annet fire viktige funksjoner: skape følelse av fellesskap og tilhørighet, skape identitet, overføre eller skaffe seg kunnskap og være en resultatorientert kommunikasjon for å påvirke holdninger og handlinger. Vi kan altså forstå internkommunikasjon som en type kommunikasjon som handler om alt fra visjoner til verdier, noe som skaper tilhørighet og delaktighet blant de ansatte, et hjelpemiddel ved endringsprosesser og et bidrag til å oppnå motivasjon hos de ansatte (Ribalta 2010). Ut i fra dette kan internkommunikasjon tolkes som et kraftfullt og sentralt virkemiddel innad i en bedrift eller organisasjon.

1.2 Hvorfor internkommunikasjon?
Ut i fra Erliens definisjon av internkommunikasjon, får vi en forståelse av hva denne typen kommunikasjon kan brukes til, og hva den kan bidra til å oppnå. Det kan da være interessant å gå nærmere inn på nettopp hvorfor internkommunikasjon er et eget felt. På sidene til Kommunikasjonsforeningen blir det igjen referert til Erlien, som påpeker at kommunikasjonsbehov er noe bedriften og medarbeiderne har på hver sin side. Poenget her blir at man skal kunne bruke internkommunikasjon som et virkemiddel for å skape et godt samspill og forene de ulike behovene mellom de ulike aktørene i bedriften. I følge Mark Schumann, referert i Public Relations Tactics, vil en organisasjon eller bedrift ha store vanskeligheter med å engasjere, motivere og beholde sine medarbeidere hvis de føler at beskjedene som kommer fra ledelsen ikke er til å stole på. Don Etling, referert i PRWeek, forteller at han ser på internkommunikasjon som noe som kan ha en innflytelse på arbeidernes ytelse eller prestasjoner (Wilcox og Cameron 2012:455).

I tillegg til at internkommunikasjon skal bidra til informasjon og samspill innad i en bedrift, er det på ingen måte en frivillig sak. Det finnes krav til internkommunikasjon både i regler og lover som er fastsatt i for eksempel leder- og medarbeideravtaler, Tjenestemannsloven, Arbeidsmiljøloven, Statens kommunikasjonspolitikk, Hovedavtalen mellom LO og NHO og overordnede strategier eller policydokumenter (Kommunikasjonsforeningen 2012). Noen av årsakene til dette kan være for eksempel interne konflikter og seksuell trakasjon, som krever umiddelbar oppfølging og kommunikasjon.

Vi kan derfor velge å se på internkommunikasjon som 1.kommunikasjon som skal bidra til trivsel og trygghet hos de ansatte, som igjen kan bidra på presteringsskalaen, og 2.en lovfestet rettighet og plikt innad i et firma eller i en organisasjon.

1.3 Hvordan kan internkommunikasjon utføres?
Etter å ha tatt en titt på denne formen for kommunikasjons hva og hvorfor, skal vi nå gå nærmere inn på hvordan den kan utføres i praksis. I følge Kommunikasjonsforeningen er det viktig å legge en strategi for internkommunikasjon. Her bør man ta utgangspunkt i virksomhetens strategiske plan eller hovedstrategi, noe som skal bidra til at man finner en visjon for hvordan man ønsker å utføre kommunikasjonen. Det finnes ulike kanaler man kan velge for å kommunisere internt i en bedrift. Noen eksempler er intranett, e-post, sosiale medier (eventuelt andre elektroniske opplegg) og seksjonsmøter eller avdelingsmøter. (Kommunikasjonsforeningen 2012). Hver enkelt bedrift og virksomhet vektlegger nok bruken av de forskjellige kanalene på ulik måte, men intensjonen er den samme: å sørge for en god informasjonsflyt mellom alle ledd og ansatte. I følge Ribalta (2012) bør internkommunikasjon forstås som et lederansvar, da den er grunnlaget for en god internkultur, som igjen avspeiles i medarbeidernes kommunikasjon utad. En god og effektiv internkommunikasjon kan da bidra til en mer interessant arbeidsplass og en bedre hverdag for alle i selskapet.

1.4 Hvilke utfordringer kan internkommunikasjon by på?
Etter å ha tatt for oss de teoretiske delene rundt hva internkommunikasjon er, hvorfor vi har denne typen kommunikasjon og hvordan vi kan utføre den, skal vi nå ta en nærmere kikk på hvilke utfordringer personer som jobber med internkommunikasjon kan møte på. Som nevnt av Schumann og Etling tidligere i oppgaven, er en av hensiktene med internkommunikasjon å være en funksjon som kan ha en motiverende innflytelse på de ansattes prestasjoner og ytelse. Men hvilke utfordringer kan de som jobber med denne formen for kommunikasjon møte på? I følge Kommunikasjonsforeningen (2012) kan internkommunikasjon alt for ofte oppfattes som "et botemiddel for alle slags problemer", hvilket det ikke er. Internkommunikasjon krever strategisk tenkning og de interne kommunikasjonsmålene bør ikke være for mange.

2.0 Case-intervjuet
2.1 Utfordringer i praksis

For å konkretisere hvordan internkommunikasjon kan føre til at man må formidle negative budskap, har jeg fått innspill og eksempler fra Ole-Asbjørn Fauske, sjef for Luftkrigsskolen i Trondheim. Han har gjennom denne jobben – og andre tidligere jobber i Forsvaret – erfart hvordan det er å formidle negative budskap innad i en organisasjon eller bedrift. I følge ham kan negative budskaper være så mangt – de kan oppfattes som positive av enkelte. Han har derfor tatt utgangspunkt i budskap de aller fleste vil anse som negative, som for eksempel nedleggelser og store reduksjoner i budsjett og virksomhet.

I følge Fauske er det å formidle negative budskap først og fremst et lederansvar. HR- og informasjonsmedarbeidere kan selvsagt være til hjelp i utforming av budskapet, men å overlate ansvaret for formidlingen til andre kan sette en persons lederegenskaper i et dårlig lys.

2.2 Hvordan formidle et negativt budskap?
På spørsmål om hvordan han ville gått frem for å formidle et negativt budskap innad i en bedrift, svarer Fauske at det er situasjonsavhengig. Hvis det negative budskapet gjelder alle på arbeidsplassen, vil han gjennomføre et felles møte med alle ansatte. I et slikt møte vil han redegjøre så grundig som mulig om bakgrunnen for beslutningene som har ført til at det er nødvendig å komme med et negativt budskap, og være åpen og forberedt for å besvare spørsmål fra de ansatte. Gjelder det negative budskapet èn eller noen få medarbeidere, vil han gjennomføre et møte med hver enkelt av dem. Fauske understreker at han i begge situasjoner vil gå inn for å skape en åpen, ærlig og trygg atmosfære der de berørte kan komme med både innvendinger og spørsmål.

I følge Fauske er det disse fremgangsmåtene som fungere best for ham og hans lederstil. Han er opptatt av at han som leder må ta ansvar, også når ting blir vanskelig. Fauske utdyper dette med å si at alle kan alle kan lage en god tale eller et godt skriv når virksomheten går bra og de ansatte skal få skryt, men man ser enkelt hva som skiller gode ledere fra dårlige når et dårlig budskap skal formidles og man skal ivareta de ansatte på en best mulig måte.

2.3 Et negativt budskap som førte til positive konsekvenser
Fauske forteller at han en gang var sjef for en avdeling som ble foreslått nedlagt. Forslaget kom som en stor overraskelse på både han og avdelingen, og han befant seg i den vanskelige situasjonen hvor han både måtte være den som skulle overbringe beslutningen samtidig som han måtte gjøre sitt beste for å ta vare på de ansatte. Fauske var selv i mot forslaget, men fulgte prossessen som er beskrevet tidligere i oppgaven. Han samlet inn så mye informasjon som mulig om bakgrunnen for beslutningen og kalte inn til et møte med alle ansatte så snart det var praktisk mulig. På møtet redegjorde han for bakgrunn og hensikt for beslutningen og satte opp et tidsskjema for tiden frem til den endelige beslutningen skulle tas. I følge ham selv oppnådde han med denne fremgangsmåten at medarbeiderne ble svært opptatt av å vise "publikum" hva avdelingen var i stand til.

Med andre ord begynte situasjonen å gå i en positiv retning, samtidig som Fauske og hans kolleger laget en arbeidsgruppe som kunne tilbakevise flere avgjørende forutsetninger og argumenter som lå til grunn for forslaget ved å gå grundig igjennom beslutningsgrunnlaget. Beslutningen ble til slutt omgjort og Fauskes avdeling endte opp med å få et enda bedre samhold og arbeidsmiljø enn tidligere.

2.4 Et negativt budskap som en "endelig" beslutning
Fauske forteller at han også har opplevd å måtte gi budskap som ikke var en invitasjon til dialog eller eller forslag, men som var vedtatt og endelige. For ham har det da i stor grad vært viktig å følge opp hva som er lederens, altså hans, ansvar i en slik prosess: for eksempel legge ned eller omorganisere en virksomhet, samtidig som han er ærlig og åpen om sitt eget syn på saken. I følge Fauske er det fullt mulig å gjennomføre en beslutning man er uenig i, og hans erfaring er nettopp det at det er en fordel at de ansatte vet hvordan han forholder seg til saken. Da står lederen frem som troverdig og de ansatte føler i større grad at de blir ivaretatt på en god måte.

2.5 Hva slags budskap er vanskeligst å formidle?
På spørsmål om hva slags budskap han synes er vanskeligst å formidle, svarer Fauske at det er saker som går på enkeltpersoner. Han mener at det ikke er den formelle biten som er vanskelig i slike saker, men det personlige ubehaget som kan finne sted. Han har selv opplevd å flere ganger måtte levere negative budskap til enkeltpersoner, men synes etter egen oppfatning at han har kommet godt ut av slike saker fordi han vektlegger å ta opp saken personlig og direkte med vedkommende, eventuelt også personens tillitsvalgte hvis situasjonen krever det.

3. Analyse og evaluering
Etter å ha fått Fauskes erfaringer og innspill om internkommunikasjon, skal jeg nå gi et kort sammendrag av hva som er blitt belyst i oppgaven, før jeg går nærmere inn på de ulike delene den er bygd opp av.

3.1 Bakgrunnsinformasjonen
Jeg har i denne oppgaven tatt for meg kommunikasjonsformen internkommunikasjon, en form for kommunikasjon som i det daglige blir benyttet internt i en bedrift eller organisasjon, og som kan skje mellom flere ulike personer, avdelinger og nivåer. En av årsakene til at jeg finner denne type kommunikasjon interessant, er at den kan kreve ulike tilnærmingsmåter avhengig av situasjonen og at den må anses som en svært viktig bindeledd innad i en bedrift. Internkommunikasjon kan både være den dagligdagse informasjonsflyten som skjer på en arbeidsplass, samtidig som den blir brukt ved informasjon om viktige beslutninger, endringer og forhold ved arbeidsplassen som kan eller skal bli endret. Ved å ha i bakhodet at internkommunikasjon er et svært viktig, men krevende, bindeledd innad i en bedrift eller organisasjon, ønsket jeg å gå nærmere inn på de vanskelige tilfellene ved en slik type kommunikasjon. Ved å fokusere på negative budskap, altså budskap som kan ha en uheldig skjebne for enkeltpersoner, avdelinger, eller hele bedriften i seg selv, har jeg kunnet gå nærmere inn på de små nyansene som spiller inn når man skal utføre den vanskelige delen av internkommunikasjon.

3.2 Intervjudelen
Ved å intervjue Ole-Asbjørn Fauske, en erfaren aktør innenfor internkommunikasjon, har jeg fått eksempler på hvordan det kan være å formidle negative budskap i en bedrift i praksis. Etter egen erfaring om hva som fungerer best for ham og de ansatte, har Fauske kommet frem til ulike fremgangsmåter for å formidle budskap som kan formidles negativt til de ansatte. Han foretrekker å gjøre formidlingen personlig, enten budskapet skal frem til en større gruppe eller en enkeltperson, og legger vekt på at det er han som leder, og ikke utvalgte informasjonsmedarbeidere skal gjøre denne formidlingen. Det kan forstås som at internkommunikasjon kan være mer personlig enn først antatt, og at ikke hvem som helst innad i en bedrift kan ta på seg ansvaret for å utføre denne formen for kommunikasjon i de ulike tilfellene.

Intervjuet med Fauske underbygger på flere måter hva Mark Schumann ble referert til, nemlig det at en bedrift eller organisasjon vil ha store vanskeligheter med å motivere, engasjere og beholde sine medarbeidere hvis de føler at beskjedene som kommer fra ledelsen ikke er til å stole på. Hvis de ansatte i en organisasjon hadde følt at det negative budskapet som ble formidlet kom fra en person som var distansert og som ikke forsto deres situasjon, kunne det forverret situasjonen ytterligere.

3.3 Konkluksjon
Ut i fra den innledende teoretiske delen og intervjuet med Fauske, kan vi forstå internkommunikasjon som et kraftig og sentralt virkemiddel innad i en organisasjon. I gitte situasjoner kan det kreve nøye planlegging og en eller flere strategier, og hvis man feiler i utførelsen av denne formen for kommunikasjon, kan det gå på bekostning av de ansattes holdninger og motivasjon. Det å kjenne både seg selv og sine ansatte kan i stor grad bidra til at kommuniseringen går enklere, selv om budskapene som formidles ikke alltid er like positive. Ved å fokusere på hvordan den enkelte medarbeider selv foretrekker å kommunisere, kan man få innspill til hvordan man selv kan kommunisere med dem på en tilfredsstillende måte. Ingen bedrift eller organisasjon er ulik, det samme gjelder personene som er ansatt der. Ut i fra dette kan vi tolke at man aldri blir fullstendig utlært i en slik type kommunikasjon, men at man heller stadig lærer hva som kan fungere med de ulike situasjonene og budskapene. Det å utføre internkommunikasjon på en måte som gjør alle parter fornøyde, er nok mer et overordnet mål som vi kan strekke oss etter, enn hvordan det er i praksis.

Som skrevet på sidene til Ribalta, kan en god internkommunikasjon i tillegg til en god informasjonsflyt, føre til at alle i selskapet i større grad får en mer interessant arbeidsplass og en bedre hverdag. Dette kan kobles opp mot hva blant annet Fauske og Kommunikasjonsforeningen hevder: en god form for internkommunikasjon skaper trygghet og tilhørighet hos de ansatte. Da er det viktig å forstå at betydningen av en god internkommunikasjon ikke kan settes høyt nok.

Vedlegg 1: Spørsmål til intervju med Ole-Asbjørn Fauske
1. Hvordan går du frem når du skal formidle negativ informasjon til de ansatte? (e-post, en- til en kommunikasjon, uformelt/formelt møte?)
2. Føler du at denne metoden fungerer optimalt for deg? Hvis ikke – hvilken metode vil du helst bruke?
3. Kan du fortelle om en hendelse der du følte at responsen på formidlingen av negativ informasjon var spesielt bra – og en der den var spesielt dårlig?
– Hva ville du gjort annerledes neste gang?
4. Hva slags informasjon synes du er vanskeligst å formidle og ta opp med de ansatte?

Litteraturliste
Erlien, Bente. 2003. Intern kommunikasjon. Hentet 08.10.12. http://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=6&ved=0CFsQFjAF&url=http%3A%2F%2Fwww2.hivolda.no%2Famf%2FInformasjonsutdanninga%2Fforelesingar%2FVolda-Intern%2520kommunikasjon.ppt&ei=A5JyUKXsJ4fk4QTvgYG4BA&usg=AFQjCNG5fNBxtqFJDpq9vhVywBYLM_s7BA&sig2=mS_9qqFQR0bTCzL3vYqhtA
Kommunikasjonsforeningen, 2009. "Ordet fanger". Hentet 07.10.2012. http://www.kommunikasjon.no/fagstoff/internkommunikasjon/ordet-fanger
Kommunikasjonsforeningen, 2012. "Hvordan står det til med den interne kommunikasjonen"? Hentet 05.10.12. http://www.kommunikasjon.no/fagstoff/verkt%C3%B8y-og-tips/kommunikasjonsplan/hvordan-st%C3%A5r-det-til-med-den-interne-kommunikasjonen--8443
Kommunikasjonsforeningen, 2012."Internkommunikasjon – hva og hvorfor". Hentet 05.10.12. http://www.kommunikasjon.no/fagstoff/verkt%C3%B8y-og-tips/kommunikasjonsplan/intern-kommunikasjon-hva-og-hvorfor
Ribalta, 2010. "Internkommunikasjon". Hentet 19.10.12. http://ribalta.no/intern-kommunikasjon/
Intervju med Ole-Asbjørn Fauske, 2012



Eller på Bloggurat.

søndag 21. oktober 2012

En varslet katastrofe

Ved en stor krise eller katastrofe er det viktig å utnytte eksisterende ressurser/kapasiteter. Kapasitetene som finnes hos både offentlige og private virksomheter (aktører) må benyttes på en hensiktsmessig måte.

Nei, dette er ikke utdrag av rapporten til 22. juli kommisjonen. Den rapporten kan lastes ned her. Dette er utdrag fra rapporten etter "Øvelse Oslo" i 2006. Hele rapporten fra "Øvelse Oslo" kan lastes ned her.

Fra rapporten etter "Øvelse Oslo" kan vi lese videre:

Politimesteren i Oslo anmodet om håndhevelsesbistand fra Forsvaret til objektbeskyttelse (.....) Det tok nærmere fire timer fra bistandsanmodningen ble sendt av OPD til Forsvarsdepartementet (FD) fikk anmodningen (.....) Forsvaret registrerte at anmodningen var en generell anmodning om håndhevelsesbistand uten nærmere presisering av hva, hvor, når og eventuelt hvorledes. Oppdraget ble ikke konkretisert etter at støtte var avklart og endelig ordre gitt. I tillegg til at ordren var mangelfull, kom den også svært sent. Heimevernet stiller seg undrende til at politiet forlot Stortinget og regjeringskvartalet uten å be om bistand til objektvakthold ved disse (.....)

For best mulig utnyttelse av de samlede ressursene er det avgjørende at rolle- og ansvarsfordelingen er klar, og at planverket gjenspeiler de ressursene som kan disponeres. Flere av de sentrale aktørene hevder at det er behov for en grenseoppgang mellom virksomhetene. Dette må videreføres i beredskapsplanene.

Informasjonsflyt på tvers: For å få en hensiktsmessig informasjonsflyt er det avgjørende med felles forståelse og kjennskap til roller, oppgaver og ansvar. IKT-løsninger: Dagens løsninger fungerer ikke tilfredsstillende når det gjelder informasjonsdeling. Informasjonsstrategi overfor media: En målrettet og gjennomtenkt informasjonsstrategi mot nasjonale og internasjonale medier er avgjørende for en god krisehåndtering. Koordinert informasjon til media: Rolle- og ansvarsforståelse og rutiner mellom virksomheter på alle nivåer er nødvendig for å sikre koordinert og korrekt informasjon. Informasjonssikkerhet: For å oppnå god informasjonssikkerhet kreves det en høy grad av bevissthet i forhold til sikkerhetskultur, verdivurdering og IKT-sikkerhet.

... det er viktig med en god rolle- og ansvarsforståelse på alle nivåer. ... apparatet og samarbeidet fungerer mest effektivt i de organisasjonene som har utarbeidet og øvet rutiner og avtaler for utveksling av informasjon og bistand.

Det kreves oppdaterte og vel innarbeidede planverk slik at beslutningsprosesser ikke forsinkes. Lokal redningssentral er en viktig funksjon for koordinering av ressurser, samhandling og informasjonsutveksling mellom aktørene. Det er således helt avgjørende at alle aktuelle organisasjoner er representert i Redningsledelsen. Lederdepartementet har på departementsnivå den viktigste funksjonen i koordinering av ressursene.


"Øvelse Oslo" i 2006 var den største sivilt ledede øvelse i Norge noensinne. Om hensikten med øvelsen skriver Beredskapsetaten i Oslo Kommune:
Hensikten med Øvelse Oslo var å øve samfunnets samlede evne og kapasitet til å håndtere konsekvensene av omfattende terroranslag og andre katastrofer, med spesiell vekt på koordinering og samarbeid på alle nivåer, fra operativ redningsinnsats på de tre skadestedene, til strategiske beslutninger på departements- og regjeringsnivå.
I stor grad var det bombingene i London og i Madrid som utløste behovet for øvelsen. Som man ser av rapporten etter øvelsen, ble det avdekket en lang rekke forhold som måtte forbedres. Sammenligner vi de to rapportene (etter "Øvelse Oslo" og 22.juli kommisjonens rapport) finner vi urovekkende mange likhetspunkter.

Er det slik at erfaringene etter "Øvelse Oslo" kunne vært benyttet i langt større grad for å forberede oss på eventuelle store hendelser? I "etterpåklokskapens klare lys" er svaret åpenbart.

I løpet av de siste dagene har vi fått innsikt i forklaringene til de ansvarlige for beredskapen her i landet. For meg avtegner det seg et klart bilde av at mange av de ansvarlige ikke hadde forstått sin rolle, ikke kunne regelverk og/eller prosedyrer, ikke visste hvem som hadde hvilket ansvar, osv osv. I tillegg viser forklaringene at konkrete trusselvurderinger ikke var blitt tatt hensyn til (f eks stenging av Grubbegata), og at livsviktig kommunikasjon og prosedyrer ikke fungerte optimalt.

Nå er det på tide å "ta bladet fra munnen" og kalle "en spade for en spade:"
Lederskapet i Norge fungerte langt fra så godt som det skulle den 22. juli. Og grunnen til det er lederskapet selv.

Norge utsettes for store og små katastrofer hver eneste dag. Politiet, brann- og redningsetatene, Helsevesenet, Forsvaret, Røde Kors, Redningstjenesten, frivillige organisasjoner, og mange andre, redder liv og begrenser katastrofers omfang. Men felles for de aller fleste daglige katastrofer er at de er små, og at de kan håndteres innenfor de ulike redningsetatenes ansvarsområdet. Men når nasjonale katastrofer inntreffer, så må det nasjonale lederskapet fungere. Det gjorde det ikke den 22. juli. Også Statsministeren har beklaget det.

Når lederskapet i en nasjonal katastrofe ikke fungerer, må det være lov å forvente seg konsekvenser. Inntil nylig virket det som at konsekvensene for de innvolverte ikke ville være særlig store, men nå er forklaringene deres frigitt. Med vantro kan man lese hvordan embetsverk og politikere skylder på kolleger og hverandre i sine forklaringer til kommisjonen.

Flere av toppene i Politiet og departementene hadde grunn til å håpe at intervjuene forble hemmelig. Men den politiske ledelsen hadde kanskje enda mindre ønske om at vitnemålene ble kjent. Det skriver Marie Simonsen i Dagbladet lørdag 20 oktober.

Alle skylder på alle. Det sparkes oppover og nedover. Både polititopper og departementsråder blir avskrevet som inkompetente. Av sine egne.

Overskriften i dette innlegget, "En varslet katastrofe", har jeg hentet fra Simonsens kommentar. Hun skriver at Embetstoppene forteller om en varslet katastrofe. Det hevdes for eksempel at "alle" var klar over at beredskapsplaner ikke ble fulgt opp, like opp til Statsministeren, og at det skyldtes navngitte personer i departementsledelsen. Likevel grep ingen inn.

De ansvarlige burde visst bedre sier Johan C. Løken i intervju med Østlendingen. Ansvaret er plassert på toppen. Dette handler ikke om en politidirektør eller departementsråd. Ansvaret er tydelig plassert på statsråd- og statsministernivå, kan vi lese i avisen. Løken er spesielt opptatt av den manglende evnen til å lære. Han nevner eksempler som norske myndigheters måte å takle skogbrannene på i Elverum i 1976 og Froland i 2008, storflommen i 1995, nyttårsstormen 1990/1991 og ikke minst det han kaller den svært kritikkverdige håndteringen av tsunamien i 2004. Alle disse krisene fulgte Løken på nært hold

Men er det så enkelt at alt ansvaret bare skal legges på politikerne? Nei. Det er det ikke. Det største ansvaret er det uten tvil politikerne som har. De har de posisjonene de har nettopp for å sørge for å beskytte borgerne ved kriser og katastrofer. Og det er politikere, gjennom Statsråd, som utnevner de øverste lederne i etatene og i embetsverkene. Derfor har de også ansvaret for at de menneskene som til enhver tid bekler disse stillingene er kompetente.

Men det betyr ikke at de som er utnevnt i Statsråd bør unngå kritikk. Det hjelper overhode ikke, og det er absolutt ikke imponerende, og skylde på politikere eller andre ledere når katastrofen først har skjedd. Hver eneste leder i hvert eneste departement og etat som har et beredskaps- og redningsanvar har plikt til å sørge for at planer, prosedyrer, innsatsfaktorer, organisering og samvirke fungerer optimalt. Det er derfor de er der! Og det er derfor vi gjennomfører øvelser som for eksempel "Øvelse Oslo".

Det vil aldri bli politikernes oppgave å håndtere den operative innsatsen i en nasjonal krise. Til det har vi embetsverk og etatsledere. Er det ikke samsvar mellom oppgaver og ressurser, eller at planene ikke er gode nok, eller at organiseringen av innsatsfaktorene i en krisesituasjon ikke er hensiktsmessig, så har man en plikt til å sørge for at dette blir brakt i orden. Klarer man ikke det, så må man finne seg noe annet å gjøre.

Utenriksdepartementet fikk sin tsunami i julen i 2004. Hele lederskapet i Norge fikk sin "tsunami" den 22. juli 2011. Grunnen til at vi øver, trener, legger planer, utvikler samarbeide, forbedrer kommunikasjonssystemer, osv. osv er jo nettopp fordi vi skal forsøke å hindre fremtidige "tsunamier". Greier vi ikke hindre dem, må vi sørge for at omfanget og skadevirkningene blir så små som mulig.

Hva er det så vi må gjøre? Svaret er like enkelt som det er komplisert. Utviklingen av nødetatenes innsats og innsatsfaktorer må ledes - ikke byråkratiseres. Politikerne må definere nivået på den innsatsen de vil ha, og så må de betale kostnaden. Ledere på alle nivå må være opptatt av hvilken effekt innsatsen skal ha, og overlate helt til politikerne å bekymre seg over hvilke effekter nødvendige tiltak vil kunne få ved neste valg.

Effekten som kreves når flere etater, departementer og nødetater må jobbe sammen, krever et absolutt fokus på formålet med innsatsen. Krangling om posisjoner, makt og innflytelse hører ikke hjemme i slike scenarier, - hverken i beredskaps- eller i innsatsarbeidet. Og det er særdeles lite betryggende å oppleve at sentrale personer etter 22. juli synes å være med opptatt av å skylde på andre enn å reflektere over eget ansvar.

Det er nok å ta fatt på. Det er jobb nok til alle.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 21. september 2012

"Også vi når det blir krevet"

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert"

Denne uken har vi kunnet lese i Adresseavisen at Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) foreslår å avvikle verneplikten. Forskningsrapporten legges fram først neste uke, men konklusjonen er gjengitt i Adressa: Norge mangler i dag bakkestyrker som kan håndtere kriser i både fredstid og krig. Forskerne mener at Norge derfor må ”gå over til et rent yrkesforsvar, der førstegangstjenesten forsvinner, og der det skilles mellom stående, kampklare styrker og skoler som lærer opp soldater og offiserer” står det å lese i avisen.

Vi leser noen ganger i media at det brukes for lite penger til forskning i dette landet, så det er bra at noen tar i et tak og gjør det skikkelig. Tre år har de brukt, og jeg er sikker på at konklusjonen er godt underbygget. Det kan til og med tenkes at man vil finne mye interessant. Men jeg har ikke store foråpninger til en rapport som kommer til en åpenbart feil konklusjon.

”Det er et grunnfjell av frivillig innsats her i landet” sa tidligere justisminister Odd Einar Dørum (V) på et foredrag ved Luftkrigsskolen denne uken. Han siktet til de mange frivillige, både i organisasjoner og blant folk flest, som stiller opp ved f eks ulykker og leteaksjoner. Vi har en fellesskapsfølelse for hverandre, og vi stiller opp når noen trenger hjelp. Vi identifiserer oss med mennesker som har det vanskelig, og vi hjelper til.

For noen år siden gikk jeg sammen med en militær avdeling i Borgertoget 17. mai i Bodø. Da vi gikk forbi en liten jente som stod sammen med sin mor, spurte hun: ”Hvem er de, disse militære?” Moren smilte til henne og svarte: ”De e vårres. De e fra Bodin Leir!” Og så enkelt kan man oppsummere hvorfor vi fortsatt må ha verneplikt og førstegangstjeneste. Forsvaret er folkets forsvar, det er vårt, det er vi som utgjør rekkene, det er vi som har ansvaret, ”også vi når det blir krevet”.

Frivilligheten som Dørum snakker om og oppslutningen om Forsvaret henger sammen. Begge deler er en del av vår felles forståelse for at vi må stå sammen om å løse felles utfordringer. Og vernepliktsforsvaret er et avgjørende element i vår felles forsvarstanke. Det sikrer at Forsvaret er i nær kontakt med samfunnet for øvrig, og det sikrer at vi alle føler et ansvar for hvordan Forsvaret skal innrettes og hvordan det skal benyttes. Det er bare å se på debattene om Forsvaret i mediene, så ser vi at engasjementet blant folk er svært stort. Og ikke bare om lokalisering. Fjerner vi verneplikten, fjerner vi samtidig dette. Da er det ikke vårt Forsvar lenger. Det blir ”de i Forsvaret” som har ansvaret. Ikke oss.

Det er ikke bare forskerne ved FFI som kunne tenke seg flere ressurser til Forsvaret. Men de ressursene vi faktisk får, og den omstillingen vi har vært gjennom, gjør Forsvaret til et av de mest moderne i hele verden. Vi må fortsatt debattere innretningen på Forsvaret, og vi må fortsatt diskutere om Forsvaret får nok ressurser. Men å ta bort selve grunnlaget for ”Folkeforsvaret” vil være en dramatisk feil vei å gå. Effekten av å ha et folkeforsvar kan ikke måles i kroner og ører eller antall soldater i uniform. Det må måles i den kollektive viljen til en hel befolkning. Og før noen greier å finne verdien av denne viljen, og så sette den inn i det samme regnestykket som antall soldater, stridsvogner og fly, er diskusjonen om verneplikten etter min mening kun en akademisk øvelse som passer best over et glass rødvin. Ikke i en forskningsrapport fra et så renommert miljø som det FFI representerer.

Det er vårt Forsvar. For alt vi har og alt vi er.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 6. september 2012

Adresseavisen slår til

Over hele førstesiden i dag, 6 september, "avslører" Adresseavisen at en politker har lagt ut bilder på sin Facebook-side av politkerkolleger som for tiden er på reise.

Også avisens nettutgave følger opp med publisering av tekst og bilder. Her publiserer Adresseavisen de samme bildene som førte til oppslaget. Publiseringen på Facebook var tydeligvis, etter Adresseavisens mening, så alvorlig at det fortjenete hovedoppslaget i avisen. Og siden bildene er blitt fjernet fra Facebooksiden, er Adresseavisen behjelpelig ved å publisere dem i avisen. Både på trykk og på nett.

Men hva dreier dette seg så om? Jo, - avisen gjengir selv hva dette dreier seg om. Det er politikere fra Trondheim som på sin egen fritid tar seg en øl. Og det er politikere som benytter anledningen under en busstur til å slappe av. Noen av dem har sågar sovnet.

Problemet oppstod antakelig fordi innehaveren av Facebooksiden presenterte bildene med en humoristisk vri. "Noen" klaget. Og det var det som skulle til for at Adresseavisens ergjærrige journalister øynet et "scoop". For er det ikke det det heter når førstesiden ryddes? All verdens øvrige hendelser måtte vike til side for dette hovedoppslaget. Og så enkelt som det var! Det var bare å laste ned noen bilder fra Facebook, ta et par telefoner, skrive litt og "vinkle" litt, og så var førstesiden sikret. Uten å måtte gå ut av døren en gang. Her lukter det SKUP-priser lang vei.

For slike politikere vil vi ikke ha. Tenke seg til, reise "for skattebetalernes penger" til et land der det er varmt om kvelden, og så sette seg til på en uterestaurant på sin egen fritid, og drikke øl, i full offentlighet, og til alt overmål ta bilde av hverandre. Og tenke seg til, at etter lange dager med fullt program, underveis i buss til et annet oppdrag, benytte anledningen til å slappe av på bussen. Når de kunne lest dokumenter, eller innstillinger, eller diskutert politikk, eller lest aviser, eller hva det nå er det gjør disse politikerne når de er ute og reiser.

Det er interessant å leste kommentarene på den Facebook-siden det gjelder, og kommentarene i avisens nettutgave. Det er ikke akkurat overveldende bifall til Adresseavisen for "avsløringen".

Det er noen juridiske betraktningen rundt publisering av bilder og om samtykke fra dem som blir avbildet som jeg ikke kan ta standpunkt til. Men ut over det er Adresseavisens oppslag over hele førstesiden mer egnet til å forsterke oppfatningen av at journalister leter etter mulige konflikter heller enn å objektivt beskrive sannheten. Og oppslaget viser at vi heldigvis har politikere som ikke tar seg selv mer høytidelig enn at de evner å slappe av og å ha det hyggelig sammen.

Jeg ønsker Trondheimspolitkerne fortsatt god reise. Og Adresseavisen god bedring.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

fredag 3. august 2012

Å være sinna

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert."

Man skal helst ikke være sinna. I et sivilisert samfunn skal man beherske seg, være reflektert, ettertenksom, forståelsesfull, se en sak fra flere sider, ta hensyn, undertrykke egne følelser, osv. I enkelte kulturer blir det sett på som å tape ansikt dersom man blir sinna.

Hva som utløser sinnet kan variere, og man kan bli rasende av ”feil grunn”. Det er ikke sjeldent at raseriet skyldes oss selv mer enn andres handlinger eller uttalelser. Derfor kan det være smart å tenke seg om før man lar raseriet eller sinnet komme til uttrykk. Lar vi raseriet få ta overhånd, er risikoen stor for at det kan gå ut over andre mennesker. Og til syvende og sist kan det gå ut over oss selv. Det å ”telle til 10” er med andre ord et godt råd.

Å bli sint er likevel en helt naturlig menneskelig reaksjon. Og det kan være direkte skadelig å ikke få gitt uttrykk for følelsene. Når noen har blitt krenket, blitt utsatt for vold, opplevd å bli sterkt urettferdig behandlet, kan det være helt nødvendig å få gitt utløp for raseriet og sinnet for at vedkommende skal klare å leve videre. ”Det er lov å være sint” er en viktig setning som ofte benyttes av psykologer og psykiatere som behandler mennesker som har opplevd traumatiske hendelser.

Tidligere justisminister Knut Storberget snakket om sitt eget sinne under minnemarkeringene den 22. juli. ”Jeg har følt på mye kraftig sinne”, sa han til NRK. ”Det har først og fremst vært rettet mot en person som kan få seg til å ødelegge så manges liv.”

Jeg har det på samme måten. Jeg har også vært sint. Det har vært vanskelig å være reflektert, og det har vært en utfordring å argumentere for at Breivik skal ha de samme rettigheter som andre tiltalte. Rettigheter, garantert av det samfunnet som han så radikalt vil endre. Min rettsfølelse og rettferdighetsfølelse er blitt utfordret. De prinsipper for vår samfunnsordning som han så til de grader har satt seg selv utenfor, skal likevel gjelde for hans behandling i rettsvesenet. Sånn må det også være, men det utløser noen tanker og dilemmaer.

Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan de involverte fra Regjeringskvartalet og Utøya og deres nærmeste pårørende har hatt det dette året. Ungdommer som drev med akkurat det vi ønsker at ungdommer skal drive med, ble revet bort. Fordi Breivik hadde fått for seg at han måtte ”redde mitt folk”.

Når den verste sorgen og fortvilelsen hadde lagt seg, ble raseriet værende. Hvem i alle dager tror han at han er? Snakker om ”mitt folk” som om vi skal ”reddes” av ham? Han har ikke bare angrepet byråkrater, politikere og engasjert ungdom. Han har angrepet selve fundamentet for den nasjonen som jeg er så stolt over å være en del av. Han har angrepet den nasjonen som jeg har kjempet på vegne av i internasjonale operasjoner. Som jeg har vært borte fra familien for i til sammen flere år. Den samme nasjonen som mer enn 120 000 mennesker har gjort tjeneste for bare etter andre verdenskrig. Den samme nasjonen som kolleger har blitt drept og skadet for. Det gjør meg rasende.

Jeg benytter denne arenaen for å gi uttrykk for mitt sinne. Jeg gjør det én gang. Og jeg tar sjansen på at uttrykket ikke blir alt for lite reflektert. Rettsvesenet skal få gjøre sin jobb, og Breivik kommer til å bli sittende inne svært lenge. De absurde ideene hans må vi møte med diskusjon og argumentasjon, og raseriet kan brukes til å gi argumentasjonen kraft.

Men Breivik som person er jeg ferdig med. Det vil si, - det kan hende jeg kommer til å tenke på ham når jeg må skrape noe av skoen før jeg går inn et sted.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

mandag 18. juni 2012

Kjære medmenneske

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisens papirutgave i dag under rubrikken "Signert".

En venn av meg har Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Han har fått diagnosen etter å ha hatt internasjonal tjeneste for Forsvaret. Det er mange, både fra Forsvaret og andre yrker, som får denne diagnosen. Det er altså mange flere enn jeg som har en venn med PTSD.

Jeg forstår at det kan være ubehagelig å vite at du har en venn med PTSD. Spesielt dersom du ikke vet hva det egentlig betyr, eller lurer på hva du kan gjøre. Du må også være klar over hva du IKKE bør gjøre. Ikke vær en sosialarbeider eller en terapeut. De aller fleste som har diagnosen PTSD har allerede en av dem, og de gjør en god jobb. Prøv heller ikke å være overdrevent positiv med kommentarer som ”Vær positiv” eller ”Ta det med ro”. Hvis det var så enkelt, så ville din venn ikke hatt PTSD i utgangspunktet. Vedkommende trenger heller ikke å høre at ”det kunne alltid vært verre”, eller om en person du kjenner som du tror har det enda verre.

Det viktigste du kan gjøre som venn, er nettopp å være en venn. Du trenger ikke ha alle svarene eller stille de riktige spørsmålene. Du trenger ikke gi innsiktsfulle råd eller vise medlidenhet. Det beste er å behandle din venn som du alltid har gjort, fordi det er det vedkommende trenger mest. Du kan gjerne spørre om hvordan det går, og hva din venn har bedrevet tiden med.

For de fleste betyr diagnosen at man har hatt traumatiserende opplevelser, gjerne litt tilbake i tid. PTSD forstyrrer den normale hjerneaktiviteten og gjør at man fungerer på måter man ikke kan kontrollere. Hjernen kan bli svært aktiv, og man kan gjenoppleve grusomme hendelser (flashbacks), se plagsomme bilder, ha sterk årvåkenhet og få panikkanfall. Det kan føles som å leve på kanten mens man venter på at noe vondt skal skje. Derfor kan noe så enkelt som en klapp på skulderen, eller at noen står bak ryggen, gi et stort adrenalinrush og føre til panikk. Ofte forstår vedkommende at reaksjonene ikke er fornuftige, men de kan være umulige å kontrollere.

Om du skal ut sammen med din venn må du være oppmerksom for hvor dere treffes. Med PTSD liker man sannsynligvis ikke steder som er bråkete eller overfylte. Folkemengder kan være en utfordring, og man foretrekker å sitte i nærheten av en vegg. Det er for å redusere aktiviteten rundt seg. Man kan plutselig bli stille og stirre tomt fremfor seg, og det kan være fordi det noen ganger blir for mye aktivitet for hjernen å prosessere. Da trenger den å hvile litt.

Dersom dere skal velge et sted eller en aktivitet, ikke gi din venn en masse valg. Prøv å holde ting enkelt. Hvis din venn brått endrer samtaleemne, er det sannsynligvis for å unngå at temaet skal utløse stress. Hvis din venn ikke svarer på telefon, tekstmeldinger eller e-post på en stund, trenger ikke det å bety at noe er alvorlig galt. Det kan noen ganger være en kamp for en med PTSD å være tilstede, holde styr på oppgaver, eller hva som skal gjøres. Hjernen kan noen ganger stoppe opp og glemme. Også hvem man er og hvor man er. Andre ganger kan hjernen rett og slett bli overbelastet, og man trenger å unngå mer stimulering.

Din venn vil komme tilbake til deg, selv om det kanskje ikke skjer like raskt som du ønsker. Svært mange med PTSD vil med tiden kunne gjenoppta et normalt liv. Men først må de kjempe den harde kampen for å bli bedre.

Du vil sannsynligvis aldri forstå hva det betyr for din venn å ha PTSD. Men forhåpentligvis kan du i det minste forstår hva din venn trenger, og hvorfor han/hun noen ganger gjør de tingene de gjør.

Og du kan være en venn. Et medmenneske.

(Kilder: Svein Brekke, IntOps Vennegruppe for veteraner, http://no.wikipedia.org/wiki/Posttraumatisk_stresslidelse)


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

onsdag 13. juni 2012

Veteranenes hus - nå gjelder det!

Etter det jeg forstår skal Formannskapet i Trondheim Kommune på nytt diskutere arbeidet med å etablere et eget hus for veteraner i Trondheim. Det er i så fall meget fornuftig. Jeg vil gjerne redegjøre litt for hvorfor dette er så viktig - så det kan hjelpe politikerne til å ta en riktig og klok beslutning.

I ca halvannet år, fra høsten 2010, har det vært arbeidet med å få på plass et egnet lokale for veteraner i Trondheim. Det er viktig for veteranene at lokalet har tilknytning til Forsvaret, at det er sentralt og lett tilgjengelig, og at det har muligheter for å huse en rekke aktiviteter - som f eks enkelt vedlikehold av motorsykler og andre kjøretøyer. Hensikten med lokalet er å etablere et sted der veteraner og andre kan møtes og/eller stikke innom – et «lavterskelsted» der man ikke trenger invitasjon for å komme.

Det er ønskelig at lokalet er også stort nok til at flere enn Forsvarets veteraner kan benytte det. Det bør kunne ha plass for andre foreninger og aktiviteter med tilknytning til Forsvaret, slik som f eks Lotteforeningen, Forsvarets Pensjonistforening, Reserveoffisersforbundet, Veterankompaniet og andre. I tillegg bør det være rom for å ta inn frivillige interesser med tilknytning til Forsvaret eller Festningen som f eks Kristianstens Venneforening, Grenaderkompaniet, og andre.

Med andre ord: Lokalet bør kunne utvikles til et «Forsvarets Hus/Camp Nidaros». Det vil kunne huse en rekke aktiviteter som er nyttige for Forsvaret og for festningen, og det vil kunne være et viktig kontaktpunkt opp mot byens befolkning og mot lokale myndigheter.

Hvorfor må veteranene ha et eget hus?

Trondheim er antakelig den byen i Norge som, i forhold til folketallet, har flest veteraner. Og Trondheim har, som en rekke andre byer og steder, fremdeles utfordringer knyttet til ivaretakelse av veteraner. Vi vet at veteraner som av en eller annen grunn får problemer etter endt tjeneste, sliter med å finne noen å være sammen med som forstår dem og som snakker det samme språket. Det vil derfor være et svært viktig supplement til den offentlige ivaretagelsen om våre veteraner kan gå til et slikt sted og finne likesinnede der.

I denne sammenhengen er motorsykkelgruppa i veteranorganisasjonen (NVIO) viktig. Mange unge soldater som kommer hjem etter endt tjeneste har en tendens til å søke aktive miljøer som tilbyr «fart og spenning». I Trondheim finnes det motorsykkelklubber som tilbyr akkurat det, og dette er gjerne klubber med både lokaler og store ressurser som representerer miljøer som vi ikke ønsker at veteraner skal bli en del av.

På en lokal veteransamling ved Luftkrigsskolen høsten 2011, der også Forsvarets første Veteraninspektør, Generalmajor Mood var til stede, ble dette poenget fremhevet av en representant for Politiet i Sør-Trøndelag. Han kunne fortelle at deler av motorsykkelmiljøet i Trondheim aktivt tilnærmer seg Forsvarets veteraner for å forsøke å rekruttere dem. Det vil derfor være svært viktig at vi har et slikt miljø som en del av veteranoppfølgingen; et «Camp Nidaros» i regi av NVIO med en aktiv motorsykkelklubb; slik at de nye veteranene finner seg til rette innenfor et miljø som vi er trygge på at beveger seg på den riktige siden av loven.

Lokalet skal som nevnt ikke bare være et sted for veteraner, Forsvarets interesseorganisasjoner og frivillige som bruker festningen. Det skal også være et «lavterskeltilbud» til hele byens befolkning. Her skal hvem som helst kunne komme innom – f eks familiemedlemmer til soldater som gjør internasjonal tjeneste, skoleklasser, helsepersonell, kommunalt ansatte, personell fra Forsvarets avdelinger i Trøndelag, osv osv. Det skal med andre ord være et åpent hus som kan være både veteranoppfølgingens – og Forsvarets – ansikt utad i byen.

Og vi har funnet et lokale som oppfyller alle kriterier. Lokalet er i dag tomt, og befinner seg i Festningsgata 48 - en ideell beliggenhet like ved Kristiansten Festning. Det ligger sentralt i byen; har enkel og lett adkomst; er stort nok til å huse mange forskjellige aktiviteter samtidig, og det kan med enkle grep tilrettelegges for adkomst og bruk for funksjonshemmede.

Problemet er at Trondheim Kommune ønsker å bruke lokalet til barnehage.

Vi har nettopp feiret Frigjøringsdagen og Veterandagen 8. mai, og den internasjonale veterandagen 29. mai. I Trondheim var Regjeringen representert ved Statsråd Liv Signe Navarsete som holdt hovedtalen ved Nidarosdomen den 8. mai. I talen sin la statsråden vekt på, blant annet, at oppfølging av veteraner er ikke noe vi skal tenke på bare den 8. mai. - Det er viktig å følge opp og anerkjenne veteranene hele året, sa statsråden.

Blant annet derfor var det mange veteraner i Trondheim som ble skuffet da Formannskapet i Trondheim Kommune allerede uka etter, den 15. mai besluttet å gå videre med planene om å benytte Festningsgata 48 som barnehage.

Men nå skal, etter det jeg forstår, saken opp i Formannskapet på nytt.
Det betyr at politikerne nå har anledning til å fatte en meget klok beslutning:

Arbeid gjerne med nye lokaler for barnehage, men bidra til at Festningsgata 48 blir disponert som «Forsvarets Hus/Camp Nidaros».


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 29. mai 2012

Fin, varm og verdig veteranmarkering i Trondheim

FNs internasjonale veterandag gjennomførte Trondheim Kommune også i år en egen veteranmarkering med konsert og taler i Nidarosdomen med påfølgende mottakelse. Her fikk veteraner utdelt diplom og kommunens skjold.
(Se klipp fra NRK Midtnytt, 13:13 ut i klippet)

Kjære Veteraner, Ordfører, Fylkesordfører, kolleger – mine damer og herrer.

Det er en stor glede og ære for meg å få lov til å delta på markeringen sammen med Trondheim Kommune og Luftforsvarets Musikkorps.

Jeg vil begynne med å gi honnør til Ordføreren for at denne dagen er kommet i stand. Det var ikke noen selvfølge at det skulle bli en slik dag, og jeg er glad for å bo i en by som på denne måten velger å vise veteranene våre at vi er klar over, og verdsetter, den innsatsen de har gjort på vegne av oss alle sammen.

Mitt navn er Ole-Asbjørn Fauske. Jeg er sjef for Luftkrigsskolen her i Trondheim, og jeg er veteran. Med erfaring fra Bosnia og Afghanistan kjenner jeg godt til hvilke situasjoner veteraner har vært med på og opplevd. Og selv om rollen min i dag er å representere Forsvaret og Luftkrigsskolen, så er dette arrangementet også for meg. Derfor kan jeg med stor og personlig overbevisning si at dette initiativet er noe som veteraner setter meget stor pris på.

Det ville være feil å si at Forsvaret alltid har vært opptatt av sine veteraner. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet utelukkende til de som var med og kjempet under andre verdenskrig. Veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet i det Forsvaret som utviklet seg etter krigen, men veteraner fra senere kriger og konflikter fikk ikke nødvendigvis det. Alt for sent – også internt i Forsvaret – begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. Men i dag kan en veteran være i 20-års alderen – eller nærme seg de 100.

Forsvaret har slitt litt med denne nye virkeligheten. Det er mange grunner til at det ble slik. Lenge var Forsvaret innrettet kun for å forsvare nasjonen mot et angrep utenfra, og gjennom hele den kalde krigen ble erfaringer og kunnskaper som ble ervervet gjennom internasjonale operasjoner sett på som mindre viktige for nettopp denne oppgaven.

Så feil kan man ta. Så feil tok man da. I dag vet vi at det er helt annerledes, og Forsvaret innrettes nå på en helt annen måte enn før for å ivareta veteranene og deres kunnskaper og erfaringer. Selv om mye bra er gjort de siste tiårene, så gjenstår en del enda med å samordne de ulike initiativene på ulike nivåer i Forsvaret.

Opprettelsen av Forsvarets Veterantjenester er et eksempel på det. De skal bidra til at Forsvaret koordinerer og samordner sin virksomhet og sin oppmerksomhet overfor alt det som veteranene i dag representerer. Som vi vet, ble Generalmajor Mood vår første Veteraninspektør. Nå er han FNs militære representant i Syria, og da han ble utnevnt til den krevende jobben uttalte han følgende:
"Det er viktig for meg å fortelle dere følgende: det at FN og Den arabiske liga ser til Norge - og meg for denne type oppdrag er først og fremst en anerkjennelse av den jobben norske soldater har gjort for freden i mange år!! Hver enkelt av dere har bidratt personlig til vårt rennome som fredssoldater! Jeg skal gjøre mitt beste!"
Det er viktig å huske at det ikke er Forsvaret som bestemmer om norske kvinner og menn skal delta i operasjoner i utlandet. Det er Regjering og Storting som vurderer hva som best ivaretar norske interesser, og som noen ganger bestemmer seg for at norske militære kapasiteter eller personell skal delta i internasjonale operasjoner. Det er altså våre politikere, som på vegne av oss alle sammen, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne.

Veteranene kommer hjem med store kunnskaper og erfaringer som både personlig, for Forsvaret og for samfunnet, er svært nyttige. Det som kjennetegner erfaringene er at veteraner kan løse svært krevende oppdrag, under tidspress, i komplekse situasjoner, i møte med svært vanskelige verdispørsmål, og noen ganger ved å selv være i livsfare.

Mange av oppgaven de blir satt til å løse ligger langt utenfor soldatens primære profesjon. Men det er bare soldater som kan løse dem. Og dessuten, det er bare soldater som Regjeringen og Stortinget kan beordre til internasjonal tjeneste når nasjonen krever det.

Hvem er så disse veteranene? Hvordan kjenner du dem igjen?

De er helt vanlige menn og kvinner fra alle lag i samfunnet. De er naboen din, kanskje en av dine fettere eller kusiner, tante eller onkel. Når du leser Aftenposten leser du garantert spalten til en av dem daglig. De sitter på Stortinget, henter deg i ambulanse, opererer deg for blindtarmbetennelse, gir barna dine lekser hjem fra skolen. De er kollegaen din eller kanskje sjefen din? De henter søppel om morgenen, de leverer barna sine samtidige med deg i barnehage eller skole. Noen av dem ser du på TV nå om dagen, der de passer på et menneske uten sjel, mannen uten navn. Noen sliter, andre hjelper de som sliter. Noen er prester, andre forretningsfolk.

Vi er i alle samfunnslag og klasser, over 100.000 Nordmenn har gjort tjeneste i internasjonale operasjoner, i mer enn 40 land, på fire kontinenter, i nesten 100 forskjellige operasjoner siden 2. verdenskrig. Over 100 har blitt drept i tjenesten. Noen er skadet enten fysisk og/eller psykisk.

Vi er mange, vi er menn og kvinner, vi er unge og gamle, vi er gjennomsnittet av Norge, vi er stolte av jobben vi har gjort samt vår innsats og våre kolleger. Vi er Veteraner.

Vi forlanger ikke mye. Vi ber om å bli respektert for den innsatsen vi har gjort, og vi ber om anerkjennelse. Vi ber om at de som er uenige om oppdragene våre, retter kritikken mot Regjering og Storting. Og ikke mot oss.

Vi ber om at alle hører på hva Statsråd Navarsete sa, her, like utenfor Nidarosdomen, den 8. mai i år:
"Respekt og anerkjennelse for veteraner er ikke noe vi er opptatt bare på veterandagen. Det er noe vi må være opptatt av hele året."
Det er noen av oss som kommer hjem med utfordringer som vi har vansker med å takle. Men det er viktig å presisere at det å være veteran ikke er en diagnose.

Det å være veteran er en hedersbetegnelse om en person som har vært villig til å delta ute på vegne av sitt land, og som derigjennom har svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper.

I Washington, ved minnesmerket fra Koreakrigen, er det reist en stor stein med inskripsjonen “Freedom is not free”. Altså: Frihet er ikke gratis.

Vår egen Konge sa noe om dette i sin nyttårstale for noen år siden, da han minnet oss på at vår frihet ikke var gitt oss en gang for alle.
“Frihet, menneskeverd og demokrati må vi fortsatt kjempe for – hver eneste dag”.
Og det er nettopp det veteranene våre har vært med på. De har reist ut på vegne av nasjonen for å kjempe for at andre mennesker skal få oppleve den friheten som vi her hjemme så alt for lett tar for gitt.

På en dag som i dag skal vi også sende en tanke til de som satt hjemme da veteranene var ute. En veteran reiser sjelden ut som en enkelt person – ofte sitter det familie og barn igjen hjemme som får sitt å stri med når det er en som reiser ut.

Våre veteraner har bidratt og ofret mye for det de var med på, og i dag går våre tanker også til dem som aldri kom tilbake og til deres familier.

Men akkurat i dag, akkurat her, vil jeg understreke hvor takknemlige vi er for den innsatsen dere som er her har gjort gjennom oppgaver som ingen andre kunne ha tatt på seg.

Dere er alle helter, og vi er umåtelig stolte av dere.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 10. mai 2012

Utfordrende lederskap - "Toxic Leaders"

Artikkelen nedenunder er skrevet til magasinet "JET SET", som utgis av kadettene ved Luftkrigsskolen.

I Forsvaret sier vi ofte at vi er best på ledelse. Vi har den beste lederutdanningen, og vi har de beste lederne, sier vi. Men er vi sikre på at det alltid er riktig?

Forsvaret har utvilsomt mange dyktige ledere. Ledere som motiverer, inspirerer og skaper gode og romslige forhold for sine medarbeidere er ingen mangelvare. Ledere som evner å stå fram og ta nødvendig ansvar når det gjelder som mest, har vi også. Men vi har ikke bare denne typen ledere.

US Army gjennomfører nå et program der de skal forsøke å blitt kvitt det de kaller «Toxic Leaders». Der utarbeidet en rapport som man finner på nettet, og i følge den er det en rekke kjennetegn på «Toxic Leaders». Ofte jobber de for å promotere seg selv på bekostning av sine undergitte. De ser gjerne på medarbeidere som «utskiftbare» instrumenter, og ønsker ikke å ha en personlig relasjon til dem. De identifiserer seg ikke med avdelingen eller oppdragene, beskylder andre for feil de selv begår, setter undergitte opp mot hverandre, er svært kritiske til selv gode resultater fra underordnede, opptatt av detaljer mer enn å holde oversikten, de ser på seg selv som viktige – i motsetning til å forstå at de utfører viktige oppgaver.

Dette står i skarp kontrast til det som US Army definerer som gode ledere, samtidig som de hevder at det fundamentale i godt lederskap ikke endres. Gode ledere identifiserer seg med avdelingen og oppgaven, de viser omsorg for sine medarbeidere og deres familier, de har de riktige kunnskaper og erfaringer, osv. På norsk sier vi gjerne: «Løs oppdraget, og ta vare på dine kvinner og menn».

Det ville være naivt å tro at Det norske Forsvaret er forskånet for «Toxic Leaders». Vi kjenner alle eksempler på ledere som er dysfunksjonelle, og mange har vært utsatt for lederskap som er direkte ødeleggende for de oppgavene som skal løses. Riktignok er det de siste årene satt i verk enkelte tiltak som kan bidra til å luke ut de som ikke passer i ledende posisjoner, men det kan virke som at denne utfordringen ikke akkurat er tillagt mye vekt her hos oss.

Som nyopprykket kaptein, i 1993, holdt jeg et innlegg på en konferanse om lederskap. Jeg konkluderte med at en av Forsvarets utfordringer er at vi ikke tilsetter de lederne vi mener er de beste, men vi lar de som allerede er ledere velge ut sine etterfølgere. I dag, 19 år senere, er jeg ikke sikker på om vi har kommet så mye lenger. Jeg har ved flere anledninger hevdet det må bli et selvfølgelig kriteria ved lederutvelgelse, at mennesker som en kandidat har vært sjef for får anledning til å uttale seg. I noen grad kan vi ivareta det gjennom 360-evaluering – noe som US Army nå tar i bruk som ett av virkemidlene.

Nå er det snart tid for graduasjon. Etter lang tid på skolebenken er det tid for 3. avd. å forlate oss og starte sin nye tilværelse som sjef, leder, medarbeider, offiser, soldat. Jeg vet at dere har fått med dere det beste grunnlaget Luftforsvaret kan gi dere for å bli gode ledere. Og jeg vet at dere kommer til å gjøre en utmerket jobb og at dere kommer til å fremstå som de lederne vi vil ha og som menneskene i Forsvaret fortjener.

Jeg ønsker dere lykke til, og jeg ber dere være på utkikk etter «Toxic Leaders». For de trenger vi nemlig ikke.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 3. mai 2012

Frigjøringsdag og veterandag 8. mai

Våren er her, og med den tre viktige merkedager: Najonaldagen, 17. mai, som markerer vår selvstendighet som nasjon og at Grunnloven ble underskrevet på Eidsvoll i 1814. Den 7. juni markerer vi Unionsoppløsningen fra 1905. Og den 8. mai, Frigjøringsdagen, den dagen da andre verdenskrig sluttet i 1945. Alle dagene har på hver sin egen måte med frigjøring å gjøre, og de har alle status som offentlige flaggdager.

Fra og med i 2011 er Frigjøringsdagen 8. mai også en dag der vi skal hedre våre veteraner fra andre konflikter enn andre verdenskrig. På Regjeringens nettsider kan man lese:
8. mai er Norges frigjøringsdag. Det er også dagen vi hedrer våre veteraner og deres innsats for Norge. Over 100.000 nordmenn har tjenestegjort i 100 internasjonale operasjoner i mer enn 40 land. Dagen markeres med regjeringens hovedarrangement i Oslo, og lokale arrangementer over hele landet
Jeg er svært glad for Regjeringens beslutning om å markere alle veteraner den 8. mai. Det virker som at bevisstheten om (og betydningen av) den 8. mai og hva den står for, var begynt å fortape seg noe hos senere generasjoner. De private flaggstengene står ofte nakne denne dagen. Jeg håper det fornyede fokus på denne dagen, med oppfordring om å hedre alle veteraner, kan være med på å fornye dagens innhold.

Nasjonaldagen 17. mai markerer at vi lever i et fritt, selvstendig og demokratisk samfunn. Og frigjøringsdagen den 8. mai markerer at vår frihet, selvstendighet og demokrati ikke kan tas for gitt. Kongen sa i sin nyttårstale for mange år siden:
"Fred, frihet og demokrati kan ikke tas for gitt. Det må vi kjempe for å beholde - hver eneste dag."
Den 8. mai minner oss om det. Dagen ble innstiftet for å feire at vi atter hadde fått vår selvstendighet tilbake, og for å hedre de som deltok i krigen og som gjorde det mulig. Etter andre verdenskrig har mer enn hundre tusen norske kvinner og menn, på oppdrag fra Storting og Regjering, blitt sendt ut i verden for å bidra til fred og sikkerhet.

Forsvaret har alltid markert den 8. mai, og dagen også er blitt markert i mange kommuner rundt om i landet. Når Regjeringen fra i fjor setter et så stort fokus på dagen som den gjør, viser det at samfunnet tar det ansvaret overfor våre veteraner som de fortjener. For det er samfunnet, representert ved nettopp Storting og Regjering, som sender norske kvinner og menn ut i krevende operasjoner. Da er det helt naturlig at det også er samfunnet som viser takknemlighet og oppmerksomhet overfor de som blir sendt ut.

I Trondheim blir det i tillegg til den 8. mai også i år en egen veteranmarkering på den internasjonale veterandagen den 29 mai. Også andre kommuner har hatt - eller vil ha - tilsvarende markeringer rundt om i landet.

Det er mange som ikke er enige i politikken med å sende norske kvinner og menn ut i operasjoner. Og det er helt greit. Nettopp vår frihet og demokrati er en garantist for at man kan være åpent uenig i politikken. Men jeg håper at alle, også de som er uenige i politikken, evner å vise veteranene våre den respekt og oppmerksomhet som de fortjener.

Møt opp og vis at du støtter våre veteraner du også.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 1. mai 2012

Alexander Dale Oen er død

Så trist, så trist. Alexander Dale Oen er gått bort, like før han skulle fylt 27 år.


Han var en av våre aller største idrettsstjerner. Han var en hedersmann. Han seiret i en av verdens største idretter, og han dedikerte seieren til det norske folk etter at terroren rammet 22 juli 2011.

I fjor sommer gråt han for terrorens ofre. I dag gråter vi for ham.

Hvil i fred, Alexander. Tankene går til familie og venner.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 24. april 2012

Hjelpeløs hjelper

Dette blogg-innlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken Signert.

Man finner det i de fleste store virksomheter: Spesialiserte yrker og funksjoner som skal bidra til effektiv drift. Tanken er at man skal rendyrke funksjoner slik at alle kan konsentrere seg om det man kan best.

Vi kjenner det fra sikkerhetsselskaper på flyplasser, eller renholdsbedrifter i sykehusene og i offentlig forvaltning. Buss- og lastebilelskaper har ikke egne verksteder lenger, men har satt bort arbeidet med vedlikehold og reparasjoner til profesjonelle aktører. Gjennom forhandlinger og anbud kan man skaffe seg kvalitet i tjenestene til en fornuftig pris. Dermed kan de som kjøper disse tjenestene konsentrere sin egen virksomhet og sin administrasjon inn mot det de egentlig er til for.

Også i Forsvaret kjøper vi tjenester, og den største aktøren er Forsvarsbygg (som ikke er en del av Forsvaret). De eier og forvalter Forsvarets bygninger og boliger; har ansvar for renhold og vedlikehold; de avhender og utrangerer bygg som Forsvaret ikke lenger trenger, og ved behov bygger de nytt. En viktig forskjell fra eksemplene utenfor Forsvaret, er at det ikke foregår noen anbudsprosess. Forsvarsbygg har monopol, og den prisen de krever – og den kvaliteten de leverer – må Forsvaret akseptere. Også dersom prisen for f eks renhold øker med over 20 % fra ett år til det neste, for akkurat den samme tjenesten. Forsvaret må betale, og allerede pressede drifts- og øvingsbudsjetter får seg en ytterligere knekk.

La meg presisere: Forsvarsbygg har mange dyktige, hyggelige og serviceinnstilte medarbeidere ute ved Forsvarets avdelinger. De gjør så godt de kan, og det er ikke deres feil at prisene går i været. De vet godt at det de får anledning til å bruke på vedlikehold av f eks boliger er alt for lite. Faktisk er det så lite, at alle som har eid noe som er større enn et hundehus, forstår at det foregår en styrt nedgradering av boligen. Det er altså ikke behovet som bestemmer hvor mye penger det er lov å bruke. Først når det blir påvist mulig helseskade og saken kommer i avisen, skjer det noe. Siden dette er så vanlig, må man gå ut fra at dette er en villet praksis.

I forrige uke ble standarden på Forsvarets boliger tatt opp i spørretimen i Stortinget. Forsvarsministeren svarte blant annet dette:
«Forsvarsbygg (skal) ikke leie ut boliger, eller bygg for øvrig, som er i en slik forfatning at det kan oppstå fare for liv og helse.»
Det er ganske imponerende at en statsråd må fortelle Stortinget at en statsbedrift ikke skal leie ut boliger som kan være helseskadelige. Og det er forstemmende at konkrete eksempler fra Trøndelag har vært med på å få saken opp i spørretimen.

Jeg har ikke noen oppfatning av hvor mange boliger Forsvarsbygg skal ha i Trøndelag. Men jeg forlanger det selvsagte, nemlig at de boligene som faktisk finnes ikke skal utgjøre en helserisiko for de som bor der.

For Forsvaret gjør utgiftene til Forsvarsbygg et stadig større innhogg i driftsbudsjettene. Om utviklingen fortsetter, vil vi snart ikke ha penger til stort annet enn lønn, husleie, renhold og vedlikehold. Samtidig øker «overskuddet» i Forsvarsbygg til å være i milliardklassen. Det blir ikke mye forsvarsevne av det.

Intensjonene var sikkert de aller beste: Man skulle synliggjøre hva det faktisk koster å forvalte bygg og anlegg, og man skulle stimulere til å få avhendet de bygningene som man ikke har bruk for. Og Forsvarsbygg skulle være «hjelperen». Men nå er det nok. Tiden er overmoden for å gjøre tingene annerledes. «Hjelperen» er hjelpeløs, og er i tillegg blitt alt for kostbar.




Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 12. april 2012

Men hva med alle de som dør?

Kommunalråd (H) Merethe Baustad Ranum redegjør i en kronikk i Adresseavisen i dag om hvorfor partiet Høyre sier nei til å legalisere narkotika. Med utgangspunkt i Trondheim Venstres etterlysning av en ny debatt om norsk narkotikapolitikk, hevder hun at avkriminalisering av narkotika er "et eksperiment som Høyre ikke vil være med på".

Felles for mange som diskuterer norsk narkotikapolitikk er at debatten ofte dreier seg om lover og regler. I noen grad snakker man om preventiv virkning, og ofte om behandlingstilbud. Det er bekvemt å snakke om disse forholdene, for da slipper man å forholde seg til det faktum at Norge ligger svært høyt på statistikken blant de land der det dør flest mennesker som følge av narkotikabruk.

I 2008 ble det registrert 179 narkotikadødsfall i Norge - hvorav 60 i Oslo. I 2009 var tallet for hele landet 183, hvorav 73 i Oslo.

Dette er tall som er oppsiktsvekkende høye dersom vi sammenligner oss med f eks Nederland. Nederland har en befolkning på ca 16,5 millioner mennesker - altså mer enn tre ganger så mange som i Norge. Landets hovedstad, Amsterdam, er ofte beskrevet som "Europas narkotikahovedstad". Men det viser seg altså at det i 2009 ble registrert 139 narkotikadødsfall i Nederland. Det er 44 mennesker færre enn i Norge - av en befolkning som er mer enn tre ganger så stor.

Kanskje ikke så rart at den engelske avisen The Guardian har kåret Oslo til å være Europas verste narkotikahovedstad?

Høyre ønsker "en økt satsing på det forebyggende arbeidet (herunder barnevernet), større mangfold i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet" i følge Ranum. Det høres vel og bra ut. Men vi trenger strakstiltak som går ut på å redde flere liv blant dem som forebygging ikke lenger virker for!

Ranums polemikk om at Norge ved en eventuell legalisering må kjøpe heroin illegalt eller starte produksjon selv, er ikke noe bidrag til denne viktige debatten. Herion blir lovlig fremstilt i blant annet Australia.

Jeg er ikke sikker på om legalisering er veien å gå, eller om gratis utdeling av heroin til de tyngste brukerne vil være det som er best for dem. Men det jeg er sikker på, er at dødstallene i Norge er alt for store. Og noe av skylden for det, har den narkotikapolitikken vi fører. Dersom vi justerer narkotikapolitikken til også å dreie seg om å redde flere liv, er det mulig at vi kunne gjøre noe annerledes enn i dag.

Og dersom vi har fokus på å redde liv, skal man ikke utelukke at vi har noe å lære av land som for eksempel Nederland.

Dette er en viktig og alvorlig oppgave for våre politikere. Og nå vet vi hvilke eksperimenter partiet Høyre ikke vil være med på.
Men enn så lenge vet vi ikke særlig mye om hvilke tiltak de vil gjennomføre.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

tirsdag 10. april 2012

I helvetes forgård

Fra i dag skulle det bli våpenhvile i Syria. Mye tyder på at det blir det ikke noe av med det første. "Regimet klamrer seg til makten", som Jan Egeland sa på nyhetene i går kveld.

Syriske militære styrker og en heller spredt og uorganisert opprørsbevegelse står mot hverandre. Det virker ikke som noen av dem kommer noen vei. Med ett unntak: Lidelsene for sivilbefolkningen er voldsomme, ufattelige, utålelige. Media "skåner" oss for de verste bildene. Også de bildene vi burde se. De bildene som gjør at vi ikke kan trekke på skuldrene og snu oss bort. For det hender nå. Det hender fortsatt. Også etter at verdenssamfunnet, endelig, med samlet røst har forlangt våpenhvile.

For den som tåler å se noen glimt av hvordan sivilbefolkningen faktisk har det nå, se denne filmen.

I påsken reiste Generalmajor Robert Mood til Syria for å lede FNs arbeide med å etablere en internasjonal observatørstyrke. Det kommer til å bli et vanskelig arbeide så lenge kamphandlingene fortsetter.

Man kan si at det alltid er minst to sider i en konflikt. Det kan ikke utelukkes - det er vel heller sannsynlig - at noen av lidelsene for sivilbefolkningen er påført av opprørernes aktiviteter. Men la det ikke være noen tvil: Ansvaret ligger på Staten. Det er Staten som har bevisbyrden. Det er Staten som er folkerettslig ansvarlig. Den samme Staten som angriper flyktningene på - og over - grensa til nabolandet Tyrkia. Som risikerer at Tyrkia ikke lenger vil vente på at internasjonale tiltak skal virke, men kan komme til å foreta seg noe på egen hold.

The soldier above all others prays for peace, for it is the soldier who must suffer and bear the deepest wounds and scars of war.

Sitatet ovenfor er hentet fra den amerikanske generalen Douglas MacArthur. I Syria i dag er det er bare delvis riktig. I Syria er det sivilbefolkningen som lider mest. Og i dag kan vi få bildene fra lidelsene rett inn i stua gjennom TV-skjermen eller internett.

Grove overgrep mot menneskerettighetene kan ikke skjules som før. Vi må faktisk velge å ikke legge merke til dem - slik media som nevnt "skåner" oss for det verste.

"Du må ikke sove". Har vi hørt det før?



Ole-Asbjørn Fauske



Eller på Bloggurat.

tirsdag 3. april 2012

Heltene er trette

Orlogskaptein Trond Andre Bolle vil ikke være å se på et Norwegian-fly etter en sikkerhetsvurdering som flyselskapet har gjort. Norwegian har gjennom siden halehelter.no invitert folket til å nominere kjente personer til å pryde flyenes hale, men Trond Bolle er ikke lenger blant kandidatene.

Vi er mange som har stemt på, og oppfordret andre til å stemme på, Orlogskaptein Trond Bolle den siste tiden. Også Forsvarets egen Veteraninspektør, Generalmajor Robert Mood, la ut denne oppfordringen på sin Facebook-side:
Kjære Veteraner og Veteranvenner! Trond Andre Bolle er blant fevorittene til å pryde halen på et Norwegian fly ;-) Det ville være en anerkjennelse til våre erfarne og kompetente soldater som virkelig varmet. Din stemme teller i innspurten!
Trond Bolle var en riktig helt, og han var en helt av vår tid. Han var blant dem som sørget for å utføre noen av de farligste oppdragene som er gitt til noen nordmann etter andre verdenskrig. Han måtte bøte med livet på oppdrag for Den norske Stat.

I 2011 ble han etter sin død tildelt Norges høyeste utmerkelse: Krigskorset med sverd. I dag er han en sikkerhetsrisiko.

Det er mange helter med store bragder bak seg som i dag pryder Norwegians fly. Felles for de fleste er at de gjorde bragdene sine for en stund siden. Det gjør ikke bragdene mindre av den grunn, men det er flere enn jeg som har lurt på om det er plass også for en av dagens helter.

Norwegian er selvsagt i sin fulle rette. De er et kommersielt selskap som skal tjene penger, og utsmykning av flyene sine er de suverene i å bestemme selv. Også når de ber det norske folk om å være med på å stemme fram kandidater. Det er forresten en kommersiell genistrekt som har skapt stor oppmerksomhet om selskapet både blant folk og i media. I Forsvaret har vi også fulgt med, og siden Norwegian er "vårt" flyselskap - dvs siden selskapet er Forsvarets hovedleverandør av flytjenester - er vi blitt så godt kjent med selskapet og betjeningen at mange av oss som reiser en del er på fornavn med mange av de ansatte. Det føltes derfor helt naturlig at vi kunne få vår egen helt til å pryde ett av flyene.

Men sånn skulle det altså ikke gå. Forsvarets helter passer ikke inn i den kommersielle sfæren. Der utgjør de en sikkerhetsrisiko. Det er flott at noen tar på seg de vanskeligste og farligste oppgavene Storting og Regjering kan gi, og vi kan gjerne hedre dem med en medalje. Men så får det visst holde.

Mange helter kjennetegnes av at de er lavmælte, rolige, profesjonelle og fokuserte. De ønsker ingen ekstra oppmerksomhet omkring seg selv eller det de har gjort. Men som symbol og forbilder er de uvurderlige for alle oss andre. De er med på å definere hva det vil si å gjøre en god jobb, - hva det vil si å yte sitt ytterste for oppgaven og menneskene rundt seg, - hva det vil si å oppnå resultater som en ikke skulle tro var mulig.

Hele denne saken gjør meg bare trist. Er det kommet dit at vi ikke kan vise fram heltene våre, så er det lett å tenke at nettopp det som har gjort dem til helter ikke var verdt innsatsen.

Jeg skal reise med Norwegian mange ganger utover våren. Hver gang jeg går ombord i ett av flyene, skal jeg spørre om hvorfor ikke Trond Bolle kunne få sin plass blant de andre av Norwegians helter. Det kommer ikke til å hjelpe det spor, men jeg kommer kanskje til å føle meg litt bedre. En stund.

Ole-Asbjørn Fauske

Eller på
Bloggurat.