torsdag 20. oktober 2011

Afghanistan 10 år etter

Dette blogginnlegget står også på trykk i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert". Innlegget er et svært forkortet bidrag til boken "Exit Afghanistan" som blir tilgjengelig fra ca 1. februar 2012.


I disse dager er det snart 10 år siden de første norske soldatene dro til Afghanistan. Mange hevder at innsatsen har vært forfeilet, men det er et altfor lite nyansert bilde.

Da jeg reiste til Afghanistan i januar 2009 var jeg optimist. For min del bunnet optimismen blant annet i strategiendringen i 2008, da arbeidet for alvor startet med å utdanne afghanske sikkerhetsstyrker. Formålet var – som det er enda – at afghanske sikkerhetsstyrker skal settes i stand til å ivareta sikkerheten i eget land slik at internasjonalt styrkenærvær kan reduseres. Med andre ord: Hovedhensikten er å gjøre seg selv overflødig.

Optimismen kom også fra NATOs toppmøte i Riga høsten 2006. Her diskuterte man mangelen på samordning av den sivile innsatsen, men også manglende koordinering av sivil og militær innsats. Alliansen vedtok å følge anbefalingene om en «Comprehensive and Integrated Approach»- som betyr å planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats koordinert. Det var en klar forståelse for at utfordringene i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene, og at den sivile innsatsen måtte være i førersetet. Man kan enkelt si det slik: Innsatsen må være så sivil som mulig, men så militær som nødvendig.

Det er viktig å skille mellom humanitær bistand og utviklingsbistand. Den humanitære bistanden må være absolutt frakoblet enhver stridende part for å sikre uavhengig hjelp til alle sider.

Men dette gjelder ikke utviklingsbistanden. Gjennom flere FN-vedtak og Riga-toppmøtets formulering om «Comprehensive Approach», har vi valgt å støtte den afghanske regjeringen i forsøket på å bygge ut infrastruktur og å etablere legitime maktstrukturer på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Dermed har det liten mening å snakke om “uavhengig utviklingshjelp”. Vi har valgt side: vi har valgt den afghanske siden.

Svært mye er også oppnådd.
Afghanistan er ikke lenger en frihavn for internasjonal terrorisme, og at de afghanske sikkerhetsstyrkene begynner å få et meget godt nivå. Nesten 90 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud mot 8 % i 2001. Brutto nasjonalinntekt per innbygger har økt med over 70 % siden 2002, og inntektene i statsbudsjettet er mer enn femdoblet. Rundt 8,3 millioner barn går i dag på skole mot ca 900 000 i 2001. 38 % av skolebarna er jenter. Barnedødeligheten er redusert med mer enn en firedel. Det bygges infrastruktur, og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann. Presse- og ytringsfriheten er overraskende stor, og utbygging av frie medier, mobil- og internet-tilgang, fortsetter i stort tempo.

Afghanistan har likevel svært langt igjen. Korrupsjon, liten tillit til styresmaktene, svakt rettssystem og fravær av rettssikkerhet er fremtredende. Store interne stridigheter mellom ulike befolkningsgrupper gjør at landet fremstår som et slags føydalsamfunn, der lokale “fyrster” hersker over “sin” befolkning. Dette er et maktsystem som er i sterk opposisjon til framveksten av et fungerende samfunn.

Opprørernes skrekk-scenario er at Afghanistan blir en fungerende stat med et fungerende maktapparat, for da mister lokale høvdinger sin makt og sin legitimitet. Forstår man dette, blir det enda viktigere å følge budskapet fra Riga: Alle ressurser må settes inn og koordineres for å bidra til at Afghanistan utvikler seg i riktig retning. Og koordinering mellom sivil og militær innsats er helt sentralt.

Troen på at sivil innsats må være upåvirket av den militære er feilaktig. At hovedutfordringen er at Afghanistan forsøker å bli en fungerende stat, er dessverre fortsatt skjult for mange.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.