Blodhundene i Riga

Overskriften på dette blogginnlegget er hentet fra Henning Mankells bok med samme navn. Men med det slutter også alle henvisninger til Mankell. Dette dreier ikke om en roman, men om hvordan norsk presse velger å presentere en nyhetssak. For denne uken slo TV2 opp saken om stortingspolitiker Bård Hoksrud (FrP) med følgende overskrift: Stortingspolitiker kjøpte sex i Riga.

Med skjult kamera fulgte TV2 med da Hoksrud besøkte en klubb, og med skjult kamera og mikrofon ble kvinnen han besøkte "intervjuet". Jakten var i gang. Blodhundene hadde fått ferten av noe stort.

Det er ikke jeg som har funnet opp utrykket "Blodhunder" om pressens metoder. Det er andre enn meg som har fått føle på kroppen hvordan pressen kan gå frem, når man værer muligheten for et stort oppslag, og så har valgt å karakterisere pressen slik. Man skal selvsagt være forsiktig med å sammenligne forskjellige saker, men jeg har nok personlig erfaring til å kunne si at metoder og vinklinger på presseoppslag ofte kan være noe betydelig mer enn "litt kontroversielle".

La meg bare slå fast at at jeg ikke har tenkt å forsvare lovbrudd. Og det er spesielt alvorlig når representanter fra den lovgivende forsamling, Stortinget, bryter lover som de selv har vært med på å vedta. Jeg reagerer ikke mot at en potensiell lovbryter blir oppdaget av pressen, men jeg reagerer på metoden og måten det ble gjort på.

Pressens kanskje viktigste oppgave er å belyse viktige samfunnssaker og eventuelt avdekke kritikkverdige forhold. Det er da også det samme pressen selv viser til når de skal rettferdiggjøre sine metoder. Men da er det samtidig avgjørende at pressen opptrer åpent og ærlig. De må redegjøre for sine hensikter, bruke åpne kilder, og de må evne å debattere eget arbeide for å beholde/bygge tillit til sine lesere, seere og lyttere.

I etterkant av denne saken har det blitt debatt. Mye debatt. Og nesten all debatt har blitt ført på bakgrunn av det første oppslaget til TV2. En rekke profilerte mediepersonligheter, som Dagbladets Lars Helle, Dagsavisens Arne Strand, Helge Simonnes i Vårt Land og selvsagt Alf Hildrum i TV 2, hevdet at dette var en sak av "vesentlig samfunnsmessig betydning," og at det derfor var helt i orden å opptre med falsk identitet og skjult kamera for å avsløre lovbruddet.

Ikke uventet ble saken noe mer nyansert de neste dagene, da det ikke lenger var så krystallklart hva Hoksrud faktisk hadde vært med på. Men hvorfor vente med å presentere en "god sak" - og med indignasjon og prinsippiell overhøyhet debattere den - før man får fram alle fakta? Det åpenbare svaret er at saken da ikke ville fått like stor oppmerksomhet, og de profilerte debattantene hadde ikke fått like mye "facetime" i de utallige kanalene de fikk opptre i.

Som nevnt skal man være forsiktig med å sammenligne saker. Men det er ikke mange måneder siden norsk presse ble rystet av News of the World-skandalen og øste ut harme og indignasjon over avisen - og medfølelse med skandalens ofre. Spesielt skal man være forsiktig med å sammenligne med en sak som "aldri kunne skjedd" i vårt land. Men likevel: I denne saken har pressen etter mitt syn ikke evnet å sette hensynet til behovet for "vesentlig samfunnsmessig betydning" opp mot hensynet til enkeltindivider. Man kan selvsagt bli rørt til tårer av omtanken TV2 viste da de ringte Hoksrud en halv time før sendig for å spørre om han ville tåle det som kom. Den samme omtanken for å undersøke saken til fulle før de presenterete konklusjonene sine, hadde gitt mye større troverdighet. Men det hadde selvsagt vært ødeleggende for oppmerksomheten rundt saken dersom TV2 hadde funnet ut at Hoksrud kanskje bare hadde fått massasje - og ikke hatt sex?

Det er på tide med en ny "Vær-varsom-plakat". Den plakaten som pressen selv visstnok skal følge, gjelder for pressen selv. Vi trenger en plakat for publikum - en plakat som kan hjelpe oss til å ta de nødvendige forbehold når pressen har et skandaleoppslag. Den plakaten kan bestå av bare tre punkter, og jeg har laget et utkast. Merk: Dette er et generisk, generelt utkast, og det er IKKE bygget på denne saken alene.

Følgende gjelder alltid når det kommer et skandaleoppslag i pressen:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslaget er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller det er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag enn konkurrentene.

Dersom vi som forbrukere ser på de såkalte skandaleoppslagene med denne "Vær-varsom-plakaten" i hodet, vil mye fortone seg helt annerledes. Pressen viser dessverre selv at de ikke er i stand til å være kritiske nok til journalistikken.

Det er på tide at vi gjør det for dem.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.