lørdag 24. september 2011

Blodhundene i Riga

Overskriften på dette blogginnlegget er hentet fra Henning Mankells bok med samme navn. Men med det slutter også alle henvisninger til Mankell. Dette dreier ikke om en roman, men om hvordan norsk presse velger å presentere en nyhetssak. For denne uken slo TV2 opp saken om stortingspolitiker Bård Hoksrud (FrP) med følgende overskrift: Stortingspolitiker kjøpte sex i Riga.

Med skjult kamera fulgte TV2 med da Hoksrud besøkte en klubb, og med skjult kamera og mikrofon ble kvinnen han besøkte "intervjuet". Jakten var i gang. Blodhundene hadde fått ferten av noe stort.

Det er ikke jeg som har funnet opp utrykket "Blodhunder" om pressens metoder. Det er andre enn meg som har fått føle på kroppen hvordan pressen kan gå frem, når man værer muligheten for et stort oppslag, og så har valgt å karakterisere pressen slik. Man skal selvsagt være forsiktig med å sammenligne forskjellige saker, men jeg har nok personlig erfaring til å kunne si at metoder og vinklinger på presseoppslag ofte kan være noe betydelig mer enn "litt kontroversielle".

La meg bare slå fast at at jeg ikke har tenkt å forsvare lovbrudd. Og det er spesielt alvorlig når representanter fra den lovgivende forsamling, Stortinget, bryter lover som de selv har vært med på å vedta. Jeg reagerer ikke mot at en potensiell lovbryter blir oppdaget av pressen, men jeg reagerer på metoden og måten det ble gjort på.

Pressens kanskje viktigste oppgave er å belyse viktige samfunnssaker og eventuelt avdekke kritikkverdige forhold. Det er da også det samme pressen selv viser til når de skal rettferdiggjøre sine metoder. Men da er det samtidig avgjørende at pressen opptrer åpent og ærlig. De må redegjøre for sine hensikter, bruke åpne kilder, og de må evne å debattere eget arbeide for å beholde/bygge tillit til sine lesere, seere og lyttere.

I etterkant av denne saken har det blitt debatt. Mye debatt. Og nesten all debatt har blitt ført på bakgrunn av det første oppslaget til TV2. En rekke profilerte mediepersonligheter, som Dagbladets Lars Helle, Dagsavisens Arne Strand, Helge Simonnes i Vårt Land og selvsagt Alf Hildrum i TV 2, hevdet at dette var en sak av "vesentlig samfunnsmessig betydning," og at det derfor var helt i orden å opptre med falsk identitet og skjult kamera for å avsløre lovbruddet.

Ikke uventet ble saken noe mer nyansert de neste dagene, da det ikke lenger var så krystallklart hva Hoksrud faktisk hadde vært med på. Men hvorfor vente med å presentere en "god sak" - og med indignasjon og prinsippiell overhøyhet debattere den - før man får fram alle fakta? Det åpenbare svaret er at saken da ikke ville fått like stor oppmerksomhet, og de profilerte debattantene hadde ikke fått like mye "facetime" i de utallige kanalene de fikk opptre i.

Som nevnt skal man være forsiktig med å sammenligne saker. Men det er ikke mange måneder siden norsk presse ble rystet av News of the World-skandalen og øste ut harme og indignasjon over avisen - og medfølelse med skandalens ofre. Spesielt skal man være forsiktig med å sammenligne med en sak som "aldri kunne skjedd" i vårt land. Men likevel: I denne saken har pressen etter mitt syn ikke evnet å sette hensynet til behovet for "vesentlig samfunnsmessig betydning" opp mot hensynet til enkeltindivider. Man kan selvsagt bli rørt til tårer av omtanken TV2 viste da de ringte Hoksrud en halv time før sendig for å spørre om han ville tåle det som kom. Den samme omtanken for å undersøke saken til fulle før de presenterete konklusjonene sine, hadde gitt mye større troverdighet. Men det hadde selvsagt vært ødeleggende for oppmerksomheten rundt saken dersom TV2 hadde funnet ut at Hoksrud kanskje bare hadde fått massasje - og ikke hatt sex?

Det er på tide med en ny "Vær-varsom-plakat". Den plakaten som pressen selv visstnok skal følge, gjelder for pressen selv. Vi trenger en plakat for publikum - en plakat som kan hjelpe oss til å ta de nødvendige forbehold når pressen har et skandaleoppslag. Den plakaten kan bestå av bare tre punkter, og jeg har laget et utkast. Merk: Dette er et generisk, generelt utkast, og det er IKKE bygget på denne saken alene.

Følgende gjelder alltid når det kommer et skandaleoppslag i pressen:

1. Saken er tatt ut av sin sammenheng
Et skandaleoppslaget er alltid presentert ute av sin sammenheng. Avgjørende kunnskap som setter saken inn i et forståelig perspektiv er ikke presentert. En viss indignasjon preger fremstillingen, og ofte har vedkommende som presenterer saken liten kunnskap om saksområdet.

2. Vesentlig informasjon mangler
Vesentlig informasjon for å belyse saken er enten ikke tilgjengelig på publiseringstidspunktet, - eller det er bevisst utelatt. Ethvert potensielt skandaleoppslag risikerer å miste sin virkning dersom man innhenter mer informasjon - eller publiserer all tilgjengelig informasjon på en nyansert måte.

3. Medier trenger oppmerksomhet for å tjene penger
På tross av hva pressen selv hevder, er ikke den fremste drivende kraft for mediekonsernene å drive folkeopplysning. Først og fremst er det viktig å få oppmerksomhet om saker, - helst mer enn konkurrentene, - slik at man tjener penger. Og selv om man tar bort det økonomiske motivet, så er det alltid en sterk drivkraft å ha sin "egen vinkling" eller å få større opplag enn konkurrentene.
Dersom vi som forbrukere ser på de såkalte skandaleoppslagene med denne "Vær-varsom-plakaten" i hodet, vil mye fortone seg helt annerledes. Pressen viser dessverre selv at de ikke er i stand til å være kritiske nok til journalistikken.

Det er på tide at vi gjør det for dem.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.


mandag 12. september 2011

Trondheim - Garnisons- og veteranby?

Dette blogginnlegget står også på trykk i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

Den legendariske stortingsmannen og senterpartimannen Jon Leirfall fra Hegra, sa engang at ”tar vi Trøndelag ut av Norgeshistorien, blir det bare permene igjen.”

At Norgeshistorien er preget av Trøndelag, er det ikke vanskelig å være enig i, og Forsvaret har i alle år hatt stor rekruttering fra Trøndelag og Trondheim. Forsvarets tilstedeværelse i Trondheim er redusert, men fortsatt tjenestegjør mange for Forsvaret i internasjonale operasjoner og her hjemme.

Jeg kjenner ikke statistikken over hvor mange som gjør tjeneste i Forsvaret fra de forskjellige byene i landet, men jeg er overbevist om at Trondheim kommer høyt opp på lista. Det er interessant å merke seg, for den militære, daglige tilstedeværelsen er mye større og mer synlig i byer som for eksempel Oslo og Bergen.

Nå er ikke Trondheim uten militær representasjon. Luftkrigsskolen, Luftforsvarets Musikkorps, Rustkammeret og Forsvarets Logistikkorganisasjon er her fortsatt. Det samme er Forsvarsbygg og Nasjonale Festningsverk. Men dette er avdelinger som ikke er typiske ”hjemmeavdelinger”, - spesielt ikke for de som tjenestegjør/har tjenestegjort i internasjonal tjeneste.

Det er også et stort militært miljø blant byens befolkning – noe vi ikke minst fikk se under den flotte veteranmarkeringen som Trondheim Kommune arrangerte 29. mai i år. Tilknyttet Kristiansten Festning er det tre militærhistoriske foreninger, samt en venneforening. Byen har et oppegående pensjonist-/reserveoffisersmiljø. Trøndelag Krigsseilerforening som holder til like ved Royal Garden, var den første i sitt slag i landet. Trondheim Militære Samfund er blitt en paraplyorganisasjon for flere miljøer med tilknytning til Forsvaret, og de arrangerer blant annet spennende og aktuelle foredrag om forsvars- og sikkerhetspolitikk. Felles for foreningene er at de drives av interesse – på fritiden – av ildsjeler om ikke ber om betaling for det de gjør.

Og byen har mange veteraner og en aktiv veteranforening. Lenge var ordet og begrepet veteran knyttet til dem som deltok under andre verdenskrig, og veteranene derfra fikk sin plass og oppmerksomhet etter krigen. Men veteraner fra senere operasjoner og konflikter fikk ikke nødvendigvis det, og alt for sent begynte vi å bruke begrepet veteraner også om de som kommer hjem i dag. En veteran kan med andre ord gjerne være i 20-årene.

Det er Regjering og Storting som sender norske soldater til internasjonal tjeneste. Det er altså våre politikere, som på vegne av det norske samfunnet, sender våre kvinner og menn ut for å gjøre tjeneste på nasjonens vegne. Og når de kommer hjem som veteraner, med svært viktige og gode erfaringer og kunnskaper, ber de ikke om mye. Det de ber om er å bli verdsatt og forstått, og de ber om at innsatsen deres på vegne av Norge blir satt pris på. Og dersom noen får problemer etter gjennomført tjeneste, ber de om at de blir tatt vare på.

Her i byen kan vi alle gjøre enda mer for både å ivareta Trondheims plass i historien som garnisonsby, og også å vise at vi setter pris på de som arbeider for å bevare historien og for å skape et miljø for veteranene våre. Konkret kan vi hjelpe til med å finne et lokale som veteraner og andre kan ha som møtested. Om vi mener alvor med å kalle byen en garnisonsby; om vi mener alvor når vi sier at vi skal ta vare på historien og på våre veteraner; så vil det være et enkelt og kjærkommet tiltak som koster lite.

Om byen, næringslivet og Forsvaret går sammen, skulle det ikke være mye som hindrer å få det til.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

torsdag 1. september 2011

Heksejakten er i gang

Etter de alvorlige hendelsene ved Regjeringskvartalet og på Utøya den 22 juli har Regjeringen nedsatt en kommisjon som skal gi en samlet fremstilling av hva som skjedde denne dagen, samt å gi anbefalinger ut fra den lærdom man eventuelt kan trekke av det man finner ut.

Men rapporten fra kommisjonen er det mange som ikke har tid til å vente på. Etter noen dagers "fredningstid", begynte pressen å spekulere i hva som gikk galt. Lenge fikk de holde på for seg selv, men så kom valgkampen i gang.

Først var Stortingsrepresentant Per Sandberg ute og kritiserte Politiet. Det fikk han oppmerksomhet for, men liten kritikk i media. Sannsynligvis fordi media selv hadde gjort noe av det samme. Denne uken har flere politikere fra opposisjonspartiene også kommet med kritikk, og i dag går Sandberg enda lenger og mener at Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste, må ta sin hatt og gå. Han blir støttet av Trygve Hegnar. Til og med regjeringspartiet SV langer i dag ut mot Kristiansen.

Dette begynner å ligne en heksejakt. Som vanlig er det lite fakta som underbygger kritikken - ikke ulikt situasjonene som gav opphav til uttrykket heksejakt. Hvordan flere medier og nå også politikere allerede kan konkludere med at noen ikke har gjort en god nok jobb, er for meg en gåte. Nettopp fordi vi skal få fram alle fakta og bli kjent med alt som hendte er det nedsatt en kommisjon. Det som nå foregår - for tiden med hetsing av Janne Kristiansen - er i beste fall useriøst.

Jeg har selv ved flere anledninger hatt som oppgave å evaluere alvorlige hendelser i Forsvaret - både hendelser i internasjonale operasjoner og hendelser her hjemme. Felles for slike undersøkelser er at det er viktig å bringe fram alle relevante fakta om hendelsene, - herunder se på lover, regler, utstyr, organisering, ledelse, oppdrag, ressurser, trening, forberedelser, kommunikasjon, osv osv. Først når man har det hele bildet, er det mulig å si noe substansielt om årsaksforhold og ansvar, for så å kunne komme med anbefalinger.

I heksejakten som nå pågår har mange allerede konkludert. "Politiet har gjort en for dårlig jobb. Samordningen av ressursene var for dårlig. Helikopteret ble ikke benyttet. Det ble brukt feil båt fra feil sted. PST hadde allerede fått informasjon" - er noen av oppslagene som kan leses.

Så kan man spørre: er det ikke bra at det settes et kritisk lys på myndighetenes håndtering av en så dramatisk hendelse? Selvsagt er det det. Men uten å ha tilgang til relevante fakta, blir selv de enkleste konklusjoner bare spekulasjoner. Når Sanberg tar utgangspunkt i uttalelser fra Kristiansen noen timer etter hendelsen og bruker den for å konkludere med at hun ikke lenger har nok tillit, så er det i beste fall bare dumt. Dersom politikere skulle blitt konfrontert med alle sine uttalelser - revet ut av sin sammenheng - så ville det nok være flere enn Kristiansen som hadde fått problemer.

Det største problemet med det som nå har foregått en stund, er imidlertid at det skapes et inntrykk av at gjerningsmannen på Utøya kunne vært stanset tidligere - og dermed at flere kunne overlevd. Det må være en helt forferdelig belastning for de etterlatte å få servert slike oppslag, og de er naturlig nok opprørte og sinte i tillegg til den store sorgen de må bære. Bistandsadvokaten har da også levert en rekke spørsmål til Politiet på vegne av de etterlatte etter alle oppslagene i media.

Det kan godt være at det er tatt feil valg. Det kan godt være at noe burde vært gjort annerledes. Det kan godt være at Politiet ikke var godt nok forberedt. Det kan godt være at noen må stilles til ansvar. Men - med respekt å melde - dette er forhold som kommisjonen eventuelt skal avdekke.

Det fleste såkalte nødetater i samfunnet ønsker seg flere ressurser, mer trening, og bedre samordning. Og det er ikke ønsker som har dukket opp i løpet av tiden med rød-grønn regjering. Også under tidligere regjeringer har behovet for ressurser og trening til Politiet og andre etater vært diskutert. En skulle derfor tro at også politikere fra opposisjonen ville være litt forsiktige før alle fakta om hendelsene er tilgjengelige. Men så var det dette med valgkamp, da....

Det er en dårlig skjult hemmelighet at koordinering av samfunnets samlede ressurser kan bli bedre. Det er også en dårlig skjult hemmelighet at Politiet og andre nød-etater ønsker mer ressurser til personell, utstyr og trening.

Jeg håper i anstendighetens navn at politikere og media lar være å spekulere i hvilke konklusjoner man skal trekke i denne saken uten å ha nok fakta. I tillegg til at det er direkte useriøst og at det kan være ødeleggende for enkeltpersoner som er involvert, så legger det unødig byrde til den forferdelige situasjonen de etterlatte befinner seg i.

Det er satt ned en kommisjon. La den gjøre jobben sin.



Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.