onsdag 27. juli 2011

Åpenhetskulturen har trange kår

Dette blogginnlegget står på trykk i Adresseavisen tirsdag 26/7 under rubikken "Signert". Innlegget ble skrevet og sent til avisen en drøy uke før fredag 22/7.

“Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom. Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres - blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.”

Sitatet er hentet fra et foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS) den 8. februar 2010 av Generalinspektøren for Hæren (GIH) Generalmajor Per Sverre Opedal. Foredraget ble holdt etter en periode med diskusjoner om åpenhetskulturen i Forsvaret.

Også denne våren har åpenhetskulturen i Forsvaret blitt diskutert, og med rette blir det hevdet at Forsvaret kan være mer åpen. Samtidig får vi innblikk i Forsvarets virksomhet som aldri før. Adressa presenterte den 23. oktober i fjor norske spesialsoldater på seks sider i UkeAdressa. I sommer var det intervjuer med flygerne som deltar i aksjonen mot Libya. Fra Luftkrigsskolen kommer det jevnlig kronikker og innlegg som belyser – og i noen grad problematiserer – innretningen av det norske Forsvaret og bruk av militær makt hjemme og ute. Forsvaret er med andre ord i ferd med å etterkomme ønsket om større åpenhet.

Men åpenhetskulturen har trange kår, og ikke alle er enige med GIH. Soldater “skal ikke drive evaluering av norsk politikk” uttalte Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etter saken med norske flygere. De hadde kritisert Bård Vegard Solhjell for hans utspill i media etter at sivile liv var gått tapt, og de mente at Solhjell kunne fått alle svar han ønsket på interne kanaler. Reaksjonen fra FOH kan ikke oppfattes som noe annet enn korreks, selv om flygerne bare hadde uttalt seg om en politikers utspill i media. De drev ikke noen “evaluering av norsk politikk”.

Det er mange slike eksempler. Forsvarsansatte blir oppfordret til åpenhet, men retningslinjene for åpenhet og hva som ikke er det, er ikke så entydige som GIH uttrykte dem. Det Forsvaret kunne gjøre selv, var å bruke sine infomedarbeidere til å informere mer – heller enn å reagere på de oppslag media til enhver tid måtte ha. Det er også en utfordring at Forsvarssjefen ikke har en egen kommunikasjonsenhet. I dag tilhører den Forsvarsdepartementet, og informasjon derfra vil fort kunne bli møtt med mistanken om at budskapet er “politisk ferdigtygget”.

Media bidrar også til at åpenheten har trange kår. Når noen fra Forsvaret står frem og forteller om sin virksomhet, møtes de ofte med kritikk allerede samme eller neste dag. Og de som kritiserer får slippe til, tilsynelatende helt uten motforestillinger og uten at vedkommende har satt seg inn i fakta.
Alle medier gjør det, og jeg kunne nevne mange eksempler. Men jeg nøyer meg med ett fra Adressa. Etter at avisen hadde gjort et “scoop” og kunne trykke reportasjen om norske spesialsoldater, fikk Erling Borgen (tilfeldigvis?) slippe til dagen etter med påstander som grenser til anklager om brudd på Folkeretten. Hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på – eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet. Dessverre kunne han gjøre dette uten at Adressa på noen måte stilte spørsmål ved faktagrunnlaget for hans uttalelser. Jeg antar at det heller ikke var avisens hensikt, og Adressa hadde fått fram at her var det en “konflikt” – og så var vi ferdig med det.

Vi kan ikke be om åpenhet, for så å la noen – på feil grunnlag – ødelegge troverdigheten til de som uttaler seg.

Det vil være et effektivt hinder for den åpenhetskulturen som kreves.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.

mandag 25. juli 2011

Den uendelige tragedien

Det kunne ikke skje i Norge. Men det skjedde. Det utenkelige, det umulige. I fredelige, lille Norge.

Da katastrofen inntraff var jeg i Nederland, og jeg måtte følge begivenhetene her hjemme i litt over to døgn fra et annet land. Vi var mange norske som hadde deltatt på den årlige Nijmegenmarsjen og rakk akkurat å krysse mållinjen før meldingene hjemmefra begynte å tikke inn.

Nå kjenner vi katastrofens omfang. Nå vet vi hvor mange mennesker som måtte bøte med livet fordi noen ville bruke deres død i et sykt forsøk på å skaffe seg oppmerksomhet. Timene og dagene som ligger foran oss vil litt etter litt avdekke flere detaljer. Hendelsenes fulle og forferdelige gru vil langsomt synke inn i oss og prege oss for lang tid. Sannsynligvis for alltid.

Det var nasjonens fremste håp - ungdommen - som tilsynelatende var målet for aksjonen. Nettopp ungdommer, som vi så sårt trenger engasjement og innlevelse fra, ble frarøvet muligheten til å være med på å forme framtiden.

Det finnes ikke ord som kan beskrive dem hjelpeløsheten og den sorgen man opplever. Det finnes i dag bare uendelig og betingelsesløs medfølelse og deltakelse overfor dem som har mistet sine kjære. Vi er et lite land, og nesten alle vil kjenne noen som er berørt.

Det er godt å oppleve det enorme engasjementet som faktisk hele verden viser. I alle aviser som ble solgt i Nederland i helgen var denne saken hovedoppslaget. Og nesten alle hadde den vantro setningen allerede i ingressen: Hvordan kunne dette skje i Norge? Fra hele verden har det strømmet inn med sympatierklæringer. Venner og kolleger skriver meldinger på Facebook og Twitter. Mennesker som aldri har vært i Norge har satt inn det norske flagget som bilde på sin profil på sosiale medier. Det engasjerer og ryster en hel verden at noe slikt kunne skje.

Sjelden er behovet for å komme hjem sterkere enn når katastrofen inntreffer. Jeg opplevde at mange norske i Nederland ønsket mest av alt å komme seg hjem så raskt som mulig. En spurte meg om jeg trodde at hendelsene ville få innvirkning på flytrafikken over Gardermoen. Spørsmålet kan kanskje virke naivt og navlebeskuende, men det var overhode ikke det som lå bak. Vedkommende hadde rett og slett et brennende ønske om å komme hjem til sin familie og sine venner. En helt forståelig reaksjon. Det ligger dypt i de fleste av oss, at selv om vi ikke kan gjøre noe konkret, så kan vi i alle fall være tilstede og vise medfølelse. Holde rundt hverandre og bekjempe det onde sammen.

Midt i det hele var det godt å se hvor samlet hele nasjonen blir når noe så alvorlig inntreffer. Alle politiske partier utrykker det samme. Ingen ansvarlige forsøker å komme med kortsiktige og populistiske utspill. Det er heller ikke nødvendig, for angrepet på fredag var et angrep på oss alle. På det norske samfunnet. På vårt demokrati. På vår måte å leve på. På de mest grunnleggende verdier som alle ansvarlige politiske bevegelser står sammen om.

Om det i det hele tatt er mulig å gradere en slik hendelse, så er det ekstra sterkt at det er ungdommen som blir rammet. Fremtidstro, engasjement, håp, kjærligheten til selve livet, optimismen og selve kraften i det som skal bli morgendagens samfunn.

Jeg bøyer hodet i sorg, ærbødighet og medfølelse med alle som er borte og alle som sitter igjen. Selv om det er skrevet i en annen tid, så er Nordahl Griegs ord de som best beskriver hvordan jeg har det i dag:

Døden kan flamme som kornmo;
klarere ser vi enn før
hvert liv i dens hvite smerte;
det er de beste som dør.

De sterke, de rene av hjertet
som ville og våget mest;
rolig tok de avskjed,
en etter en gikk de vest.

De levende styrer verden,
en flokk blir alltid igjen,
de uunnværlige flinke,
livets nestbeste menn.

De beste blir myrdet i fengslet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Slik hedrer vi dem, med avmakt,
med all den tomhet vi vet,
men da har vis veket de beste,
forrådt dem med bitterhet.

De vil ikke sørges til døde,
men leve i mot og tro.
Bare i dristige hjerter
strømmer de falnes blod.

Er ikke hver som har kjent dem
mer rik enn de døde var –
for menn har hatt dem som venner
og barn har hatt dem til far.

De øket det livet de gikk fra.
De spøker i nye menn.
På deres grav skal skrives;
De beste blir alltid igjen.


Ole-Asbjørn Fauske


Eller på Bloggurat.

mandag 11. juli 2011

Skivebom fra Aftenposten

På lederplass søndag 10 juli, under overskriften "Soldater", skriver Aftenposten om utfordringene ved den lave kvinneandelen i Forsvaret. Med få unntak er innholdet i lederartikkelen en skikkelig skivebom. Det som verre er, er at artikkelen antyder at brudd på norsk lov er veien å gå for å øke kvinneandelen.

Som de fleste andre i Forsvaret, er også jeg bekymret over at vi ikke greier å rekruttere flere kvinner. Debatten har blusset opp igjen i sommer i forbindelse med felles opptak og seleksjon til befalsutdanning - spesielt etter at forsker Frank Brundtland Steder fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) gikk ut og hevdet at de fysiske kravene for opptak hindrer dyktige kvinner en plass i Forsvaret.

Forsvaret selv gjør ikke nok for å rekruttere dyktige kvinner. Og vi er ikke flinke nok til å fortelle kvinner om hva en utdannelse i Forsvaret gir av muligheter. Den største feilen vi gjør er at vi prøver å rekruttere kvinner på samme måten som vi rekrutterer menn. Og selv om det ikke mangler på kunnskap om utfordringene, mangler det i noen grad evne og vilje til å gjøre dette mye bedre.

Den viktigste kilden til kunnskap om hva som skal til for å rekruttere kvinner, får vi fra kvinnene selv. De har mange, forskjellige gode ideer og synspunkter, men de er unisont og kraftfullt samstemte i én sak: De vil ikke ha spesialbehandling! De vil ikke risikere at det brer seg en oppfatning av at kvinner i Forsvaret oppnår posisjoner fordi de er kvinner. De vil konkurrere på lik linje med menn, og de vil ha respekt for oppnådde resultater og karriere.

Det er da heller ingen grunn til at de ikke skal få det. Forsvaret ønsker og jobber for en større kvinneandel, og vi har allerede mange og svært dyktige kvinner i uniform. Kravene for opptak til befalsutdanning er strenge, men for de aller fleste friske mennesker er det mulig å klare de fysiske kravene dersom man forbereder seg. Hvilke krav som stilles er lett tilgjengelige, og i tillegg tilbyr Forsvaret både kvinner og menn hjelp og veiledning om treningsprogram o.l.

At opptaket oppleves som krevende er ikke noe som er spesielt for kvinner. Både kvinner og menn som møter helt uforberedt og ikke er i stand til å klare kravene, må finne seg i at det blir stilt spørsmål til motivasjonen deres. Når noen møter opp for å løpe 3000 meter og har med seg matpakke og saft fordi de ikke aner hvor langt det er, så er det ikke kravene det er noe feil med.

Det Aftenposten gjør i sin lederartikkel er nettopp det som kvinnene i Forsvaret mest av alt ikke vil ha noe av:

Men utnevnelsen av Dedichen kan også ha virket avskrekkende på andre kvinner. For da hun som første kvinne for mer enn tre år siden ble utnevnt til admiral, klaget hennes mannlige konkurrent saken inn for Likestillingsnemnda. Nemnda ga ham medhold, og slo fast at han hadde betydelig bredere og mer omfattende bakgrunn enn henne. Ingen hyggelig start på en banebrytende og krevende karrière.

Kjære Aftenposten: Det MÅ da være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Dersom Likestillingsnemnda har fastslått at norsk lov ble brudt i forbindelse med en utnevnelse, så er det IKKE en sammensvergelse for å hindre at kvinner oppnår posisjoner.

Forsvaret må bli flinkere til å rekruttere kvinner. Så langt er jeg enig med Aftenposten. Men samtidig forutsetter jeg at norsk lov følges i Forsvarssektoren som i samfunnet forøvrig. Norske kvinner er like godt skikket til å tjenestegjøre i Forsvaret som norske menn, og det de ønsker mest av alt er å konkurrere på like vilkår.

Aftenpostens kommentar om at "mannen er normen og kvinnen er avviket" kjenner jeg meg overhode ikke igjen i. Jeg har vært kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan, og jeg kan forsikre at også der blir norske soldater vurdert etter sin dyktighet og kompetanse - og ikke etter kjønn.

At Aftenposten tydeligvis vil det annerledes, får stå for avisens egen regning.

Ole-Asbjørn Fauske



Eller på Bloggurat.