tirsdag 7. juni 2011

For mange offentlige ansatte?

Dette blogginnlegget står også i Adresseavisen i dag under rubrikken "Signert".

For litt siden ble det satt søkelys på antall administrative stillinger i helseforetakene. Ikke uventet var enkelte politikere raskt på banen og kunne fastslå at tallet var alt for høyt.


Det første jeg tenkte da jeg hørte om det var: Hva vet de om det? Finnes det en formel som gjør at man raskt kan slå opp for å finne det nøyaktige og beste forholdstallet mellom administrativt personell og helsepersonell? Selvsagt gjør det ikke det.

I næringslivet er det inntjening og produksjon som bestemmer hvordan virksomheten kan/skal organiseres. Men slik er det ikke i offentlig virksomhet. Der er det ofte bare ”produksjonsmål” – og ingen inntjening. Derfor har politikerne en tendens til å styre virksomhetene gjennom budsjett og antall årsverk. Resultatene av virksomhetene blir sjelden tatt med som en faktor, og det er ofte de rene økonomiske parameter man blir vurdert etter.

I all virksomhet er det viktig å ha en forsvarlig forvaltning av de tilgjengelige menneskelige, økonomiske og produksjonsmessige ressursene. Spesielt i offentlig virksomhet er dette viktig, fordi vi må forsikre oss om at offentlige midler blir benyttet mest mulig effektivt til samfunnets beste. Så langt er alt vel, men et stort fokus på antall årsverk kan ofte gjøre muligheten til å løse oppgavene vanskelig.

For mange år siden var jeg på bedriftsbesøk i en større industribedrift med mange tusen ansatte. Personaldirektøren fortalte at dersom alle kom på jobb samtidig, så ville bedriften ikke ha plass til dem. De måtte ha flere ansatte enn de hadde plass til, fordi produksjonen måtte gå også når noen var på ferie, var syke, tok utdanning, eller var på reise.

Jeg har inntrykk av at i offentlig sektor er det forutsatt at alle ansatte skal være på jobb samtidig – alltid. I helsevesenet er ikke problemet at det er for mange ansatte i administrative stillinger. Problemet er at det er for lite helsepersonell. Og problemet oppstår fordi helseforetakene og sykehusene blir styrt etter alt for stramme årsverksrammer. Selv om det er mange vikarer og midlertidig ansatte ved sykehusene som ønsker seg fast ansettelse; og sykehusene har både behov og ønske om ansette dem; er det ikke nok stillingshjemler for å gjøre det. Dermed må sykehusene ty til vikarer, midlertidig ansatte, og også vikarbyråer.

Også i min etat, Forsvaret, er det et stort fokus på antall årsverk. I lang tid har man redusert antall årsverk til såkalte støttefunksjoner, slik at man kan benytte flere årsverk til operativ virksomhet. Samtidig øker fokus og kontroll innenfor forvaltningsregimet, og rapportering og internkontroll tar stadig mer ressurser i avdelingene. Dermed må man ta personell ut av operativ tjeneste for å utføre pålagte, nye eller endrede rapporteringsrutiner, forvaltnings- og utredningsoppgaver. De har gjerne ikke den nødvendige kompetansen, og dermed bruker de mye tid og ressurser på å løse oppgavene.

En kollega sa for litt siden at det som ville styrket avdelingens operative evne best på kort sikt, var om han kunne fått tilført flere årsverk knyttet til støttefunksjoner. Da ville alt operativt personell kunne nyttes til det som de egentlig var utdannet og trent for.

For å løse denne ”knuten” må fokuset på antall årsverk minskes. Den enkelte virksomhet greier utmerket vel å definere hvor mange ansatte, med hvilken kompetanse, som må være tilgjengelig for å løse pålagte oppgaver med tilfredsstillende kvalitet. En ryggmargsrefleks som sier at ”antall administrativt tilsatte er for stort” er aldri et riktig styringsparameter alene.


Ole-Asbjørn Fauske

Eller på Bloggurat.