torsdag 28. oktober 2010

Om fanger i Afghanistan

De siste dagen har det vært debattert om hvorvidt norske spesialsoldater ikke har fulgt opp norske forpliktelser overfor personer som er tatt til fange i Afghanistan. Jeg har spesielt reagert på utspill fra Erling Borgen. En kommentar fra ham på mitt blogginnlegg krever et svar som er for lang for kommentarfeltet. Derfor dette innlegget.


Takk for kommentaren, Erling Borgen.

For det første:
Jeg, som de fleste andre, er klar over at det forekommer tortur i Afghanistan. Slik det også forekommer i en rekke andre land. Dette dreier seg ikke om hvorvidt det forekommer turtur i Afghanistan eller ikke, men om hvilket ansvar norske soldater og norske myndigheter har etter internasjonale regler. I tillegg dreier dette seg om å følge opp en bilateral avtale mellom norske og afghanske myndigheter om fangers rettigheter.

For det andre:
Dersom norske styrker arresterer opprørere, er Norge forpliktet til å følge med på hva som skjer med dem. Jeg var selv kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan (unntatt spesialsoldatene) fra januar-august 2009, og som sådan var det mitt ansvar å utøve denne kontrollen på vegne av norske myndigheter. I den perioden var det én fange som Norge hadde dette ansvaret for. Vedkommende fikk besøk i fengselet av norsk personell, der det blant annet var tilstede lege og jurist. En utførlig rapport om soningsforhold og helsetilstand ble utarbeidet.

For det tredje:
Norske styrker i Afghanistan, - både spesialsoldater og andre, - har som sin viktigste oppgave å være mentorer og partnere sammen med afghanske sikkerhetsstyrker. Hensikten er at de afghanske sikkerhetsstyrkene selv skal bli i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Parallelt med dette, utøver blant annet EUPOL og polititjenestemenn fra mange nasjoner (også fra Norge) noe av det samme overfor afghansk politi og afghansk rettsvesen (jeg har ved mange anledninger hevdet at politi- og rettsinnsatsen er alt for liten). Men hensikten er også her å bidra til at Afghanistan selv skal bli i stand til å utvikle et fungerende politi- og rettsapparat.

Det er altså IKKE slik at norske styrker på egen hånd og på eget initiativ reiser rundt og arresterer opprørere for så å lete opp en politimann for å bli kvitt dem!
Vi deltar i operasjoner som ikke bare er koordinert med afghanske myndigheter - de er også ledet av afghanske myndigheter. Vi møter afghanske myndigheter og de regionale/lokale sikkerhetsstyrkene minst ukentlig for å vurdere sikkerhetssituasjonen og å diskutere tiltak mot eventuelle opprørere. Vårt mentor- og partnerbidrag inkluderer støtte til planlegging og gjennomføring av operasjoner, der det er de afghanske prioritetene som følges og der det er afghanske sikkerhetsstyrker som leder an. En typisk slik operasjon kan f eks være at guvernørens sikkerhetsråd bestemmer seg for å lete opp opprørere i en bestemt landsby. Den afghanske hæren - sammen med norske mentorer og partnerenheter - har som oppgave å sikre operasjonen, og det afghanske politiet - sammen med f eks norske politimentorer - går fysisk inn i landsbyen og foretar eventuelle arrestasjoner.
Selv om norske soldater og norsk politi har vært med på en slik operasjon, er dette IKKE "norske" fanger.

I artikkelen i UkeAdressa som har utløst denne debatten, redegjør representanten fra Spesialstyrkene om hvordan de har BIDRATT til at det er tatt fanger som er blitt arrestert av afghanske spesialstyrker eller afghansk politi. Det er med andre ord til forveksling akkurat samme situasjon og måte å operere på sammen med afghanske styrker som det de regulære norske avdelinger (og politi) er med på. Prinsippene er de samme i begge tilfeller.

Personer som blir arrestert av norsk personell i en norsk operasjon, oppfyller de vilkår som internasjonale regler og den bilaterale avtalen setter om Norges ansvar. Personer som blir arrestert av afghansk politi i en operasjon der norsk personell støtter som mentorer og partnere, oppfyller IKKE disse bestemmelsene.

Jeg er som alle andre bekymret for at arresterte opprørere risikerer å bli torturert. Jeg er også bekymret når opprørere som blir arrestert "på ferske spor", tilsynelatende er ute av fengselet igjen etter noen timer.

Dersom vi mener alvor med at vi skal bidra til å utvikle rettssystemet i Afghanistan, kan ikke Norge ensidig gå på tvers av internasjonale avtaler og opprette et eget regime som gjelder kun for oss. Når en person er arrestert av afghanske myndigheter, er vedkommende et afghansk ansvar. Og selv om vedkommende skulle bli sluppet ut og eventuelt fortsette opprørsvirksomheten, så er det i utgangspunktet lite vi kan gjøre med det.

Denne problematikken, grenseoppgangen, og måter å håndtere fangespørsmål på, blir grundig redegjort for og satt fokus på i hele det norske styrkebidraget. Etter min oppfatning har norsk personell innenfor dette temaet meget gode kunnskaper, holdninger og prosedyrer.

Det er ikke soldatene som lager disse reglene. Soldatenes oppgave er å etterfølge dem. Jeg finner ikke at artikkelen i UkeAdressa viser noe annet - snarere tvert i mot.

Dersom internasjonale lover og avtaler bør endres, er det politikernes oppgave. Dersom den bilaterale avtalen (også kalt "fangeavtalen") mellom Norge og Afghanistan bør reforhandles, så er det også politikernes oppgaver.

Vår oppgave er å løse det et særdeles vanskelig oppdrag som våre folkevalgte enstemmig har sendt oss ut på, samtidig som vi følger de regler som gjelder. Det betyr ikke at vi er "hodeløse høner" uten egne meninger eller egne standpunkter. Men det betyr blant annet at vi er svært vare for å få beskyldninger rettet mot oss som er grunnløse, og som i tillegg oppleves svært urettferdige.

I dette tilfellet opplevdes det akkurat slik.

Mvh,
Ole-A. Fauske

mandag 25. oktober 2010

Tør du si det rett ut, Erling Borgen?

Erling Borgen tålte tydeligvis ikke at norske spesialsoldater fikk respektfull og grundig omtale i UkeAdressa i helgen.

I dag er han intervjuet av Adressa og har skrevet kommentarer i Dagsavisen der han forsøker å ødelegge norske soldaters troverdighet. Det bør ikke stå uimotsagt. Jeg oppfordrer Adresseavisen og andre medier på det sterkeste å undersøke hva som faktisk gjelder - altså hvilke regler det internasjonale samfunnet er enige i at man skal følge - før dere lar Borgen helt uimotsagt de facto beskylde norske soldater for krigsforbrytelser. Dersom Borgen er riktig sitert, så er det faktisk det han gjør.

Ingressen i artikkelen begynner med:
- Det er alarmerende at norske spesialsoldater har overlatt mer enn hundre personer til afghansk politi, for deretter å ikke ane hva som har skjedd med dem, sier forfatter Erling Borgen.
Dersom Erling Borgen faktisk har sagt dette, så er han mye lengre "ute på jordet" enn jeg trodde det ville være mulig å komme - selv for ham. Implisitt beskylder han norske soldater for brudd på folkeretten, og at bilaterale avtaler mellom Norge og Afghanistan om hvordan fanger skal følges opp systematisk brytes.

Si det rett ut, Borgen! Beskyld soldatene for krigsforbrytrelser og brudd på internasjonal rett!
Men da må du samtidig være i stand til å underbygge påstandene dine. En hevnvisning i artikklelen om at noen i Forsvarsdepartementet ikke vet hva som har skjedd med fanger som er pågrepet av afghanske sikkerhetsstyrker, blir brukt som en antydning at vi skulle ha visst det. Det skulle vi selvfølgelig ikke!

Til media: Lag en artikkel som beskriver hvilket ansvar den instans har som tar fanger. Og ta med i samme artikkel hvilke internasjonale konvensjoner og regler det finnes for nettopp dette. Der finner dere også hvilke rettigheter de har som er tatt til fange.

Å benytte Borgen som kommentator om dette emnet gir kraftige uttalelser i avisa. Men hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på - eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet.
Han lykkes i noen grad også - det ser man i kommentarfeltene under artiklene.
Dessverre er det ikke alle som nå vet at Borgen svært ofte trekker sterke konklusjoner på totalt feil grunnlag.

Eller kanskje det heter: Som vanlig på totalt feil grunnlag???

tirsdag 12. oktober 2010

Er det snart nok nå?

I noen uker nå har vi vært nedlesset av meldinger om kulturen blant de norske soldatene i Afghanistan. Saken begynte som oppslag i VG, og har senere eskalert. Soldatene ble kritisert av alle - også av Forsvarsministeren. Senere har også ledelsen i Forsvaret og FD har fått kritikk. Soldatene kritiseres for det som visstnok skal være ukultur, og Forsvarministeren kritiseres blant annet for å ikke ha informert det norske folk om hva vi egentlig gjør i Afghanistan.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen har benyttet anledningen til å argumentere nok en gang for sin idé om et profesjonelt Forsvar. Og han skyter uvanlig skarpt. Men så bommer han så det suser også.

En av de beste kommentarene om hva denne saken handler om, kom i en kronikk i Adresseavisen fra en kadett ved Luftkrigsskolen. Han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."

En venn av meg i England sendte meg nettopp dette diktet. Jeg kan ikke gå god for innholdet, og jeg kjenner ikke forfatteren. Men det har noen gode poenger. Først og fremst dette: Soldatene er sendt ut for å gjøre noe av det mest ekstreme en lovlig valgt regjering kan pålegge sine borgere. Og de gjør det på vegne av oss alle sammen. De forventer ikke at alle skal være enige med alt de gjør til enhver tid. Men de forventer at de samme som sender dem ut, anerkjenner dem og - om nødvendig - gjør sitt ytterste for å forsvare dem mot grunnløse, tabloide og sensasjonspregede oppslag som er fullstendig tatt ut av sin sammenheng.

Jeg gjengir diktet til ettertanke.


A Poem Worth Reading

He was getting old and paunchy
And his hair was falling fast,
And he sat around the Legion,
Telling stories of the past.

Of a war that he once fought in
And the deeds that he had done,
In his exploits with his buddies;
They were heroes, every one.

And 'tho sometimes to his neighbors
His tales became a joke,
All his buddies listened quietly
For they knew where of he spoke.

But we'll hear his tales no longer,
For ol' jimmy has passed away,
And the world's a little poorer
For a Soldier died today.

He won't be mourned by many,
Just his children and his wife.
For he lived an ordinary,
Very quiet sort of life.

He held a job and raised a family,
Going quietly on his way;
And the world won't note his passing,
'Tho a Soldier died today.

When politicians leave this earth,
Their bodies lie in state,
While thousands note their passing,
And proclaim that they were great.

Papers tell of their life stories
From the time that they were young
But the passing of a Soldier
Goes unnoticed, and unsung.

Is the greatest contribution
To the welfare of our land,
Some jerk who breaks his promise
And cons his fellow man?

Or the ordinary fellow
Who in times of war and strife,
Goes off to serve his country
And offers up his life?

The politician's stipend
And the style in which he lives,
Are often disproportionate,
To the service that he gives.

While the ordinary Soldier,
Who offered up his all,
Is paid off with a medal
And perhaps a pension, small.

It is not the politicians/news reporter
With their compromise and ploys,
Who won for us the freedom
That our country now enjoys.

Should you find yourself in danger,
With your enemies at hand,
Would you really want some cop-out,
With his ever waffling stand?

Or would you want a Soldier--
His home, his country, his kin,
Just a common Soldier,
Who would fight until the end.

He was just a common Soldier,
And his ranks are growing thin,
But his presence should remind us
We may need his like again.

For when countries are in conflict,
We find the Soldier's part
Is to clean up all the troubles
That the politicians start.

If we cannot do him honour
While he's here to hear the praise,
Then at least let's give him homage
At the ending of his days.

Perhaps just a simple headline
In the paper that might say:
"OUR COUNTRY IS IN MOURNING,
A SOLDIER DIED TODAY."

torsdag 7. oktober 2010

Sverre Diesen om soldatkultur: Bomskudd, General!

Tidligere forsvarssjef, General Sverre Diesen, har et innlegg om soldatkultur i dagens VG. Her fortsetter han sin kampanje for et profesjonelt soldatkorps på bekostning av verneplikten, og han skyter uvanlig skarpt til ham å være. Men så bommer han kraftig også.

Diesen har riktignok noen gode poenger i sitt innlegg. Han peker blant annet på den fundamentalt forskjellige situasjonen for Forsvaret som ikke lenger er "et rent politisk nødvergeinstrument for en forsvarskamp på eget territorium der det står om landets fortsatte eksistens". Og han problematiserer over at politikken må ta inn over seg disse fundametale forskjellene dersom Forsvaret skal kunne være et maktmiddel utenfor landets grenser selv når det i Norge hersker dyp fred. "Staten har villet målet – krig som politisk virkemiddel. Da må den innenfor rimelighetens grenser også akseptere midlene, uten å la seg forarge eller skulle ty til skjønnmalende omskrivninger" sier han.

En kadett ved Luftkrigsskolen i Trondheim pekte på noe av det samme i en kronikk i Adresseavisen i går, der han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."

Dessverre bommer Diesen kraftig når han benytter den siste tidens debatt om soldatkultur til å nok en gang argumentere for et profesjonelt Forsvar. Han angriper vernepliktssoldaten ved å hevde at overtramp i krig ikke begås av profesjonelle, "men av vernepliktige, reservister og militssoldater". Diesen hevder også i sin artikkel at det er kameratskap og samhold i avdelingene som er kjernen i en profesjonell soldatkultur - og ikke idealisme. Han underbygger påstanden med å vise til "all historisk erfaring" (så da skulle jo det være greit nok?). Og for å forsterke utsagnet viser han til at "noe annet (må) tre inn i idealenes sted og skape de båndene som holder militære avdelinger sammen under selv de største påkjenninger. Dette «noe annet» kan realistisk heller ikke være sikkerhetsrådsresolusjoner eller muligheten for å bidra til en bedre verden på sikt."

Med respekt å melde, General - dette er bomskudd. Å hevde at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig, er en faktisk feilopplysning som Diesen forsøker å underbygge sitt budskap med. Jeg reagerer på at han gjennom denne måten å argumentere på bidrar til å undergrave nettopp den respekten for soldatyrket som han selv så riktig etterlyser. Og når han hevder at idealene ikke lenger har noen betydning ved å vise til sikkerhetsrådsresolusjoner, så er dette er forsøk på å latterliggjøre det faktum at de fleste mennesker - også soldater - har grundige og veloverveide standpunkter som fører dem mot et yrkesvalg. Jeg vil hevde at for soldater er denne overveielsen betydelig grundigere enn for mange andre yrker - nettopp fordi man vet at man kan bli sendt i krigen med mandat til å drepe eller med risiko for å miste sitt eget liv. Og da er det idealene som er avgjørende for yrkesvalget - ikke sikkerhetsrådsresolusjoner. Jeg er selvsagt ikke uenig i at kameratskap og samhold i avdelingen er avgjørende for å kunne klare de påkjenningene som soldater kan utsettes for, men å hevde at dette er det eneste kriteriet for en profesjonell soldatkultur blir alt for spinkelt. Idealisme, verdier, respekt for menneskerettigheter, et ønske om å bidra til at andre mennesker får det bedre, osv er avgjørende og viktige momenter for mange som velger seg soldatyrket. Skulle Diesen hatt rett, ville det bety at soldater kan benyttes til et hvilket som helst oppdrag uten skrupler. Det ville bety at så lenge kameratskapet og samholdet var på plass, så ville oppdragets art og målsettingene med innsatsen være uvesentlig. Og er det noe vi har tung rettshistorisk dokumentasjon på, så er det at slike soldater og en slik soldatkultur overhode ikke er ønskelig.

Og da er vi etter min mening ved kjernen: Hele denne debatten dreier seg om lederskap og/eller mangel på sådan. Lederskapet, på alle nivå, skal fremelske og utvikle den soldatkulturen vi ønsker, og lederskapet skal forme avdelinger og mennesker slik at de kan løse sine oppdrag på en slik måte som vi ønsker. Vi er flinke til å sole oss i glansen av norske soldater når de får skryt, men snare til å kritisere dem når media - i sin evige jakt på sensasjoner - har hysteriske oppslag om forhold som er totalt tatt ut av sin sammenheng.

Dersom det oppstår mistanke om "ukulturer", så er det først og fremst de som utøver lederskap som må gå i seg selv og vurdere om lederskapet er godt nok. Å beskylde soldater for noe som man selv har ansvaret for, er å skyte seg selv i foten.

Diesen har dessverre skrevet en artikkel som sår tvil om norske soldaters profesjonalitet. Og han bidrar i liten grad til klargjøring av ansvaret hos dem som utøver ledelse. Det burde han absolutt ha gjort, fordi soldatkulturen slik den fremstår i dag er i meget stor grad blitt utviklet i en periode der Diesen selv hadde det øverste ansvaret.