mandag 28. juni 2010

Når det verst tenkelige skjer.

Norge har mistet fire soldater. Fire liv gikk tapt som en følge av Norges militære engasjement i Afghanistan.

Mine tanker går først og fremst til pårørende og nære kolleger. Men alle i Forsvaret - alle i Norge - har mistet noe i dag. Ingen er uberørt.

Jeg håper av hele mitt hjerte at soldatene våre får den støtten de fortjener nå, og at de ikke utsettes for "ukvalifisert synsing".

Ord blir fattige, men jeg vet at de involverte setter pris på at vi tenker på dem. For meg, som var kontingentsjef da Trond Petter Kolset ble drept 17 april 2009, ble dette diktet en kilde til inspirasjon og kraft.

Jeg håper det også kan bli det for noen som leser dette.

Do not stand at my grave and weep,
I am not there, I do not sleep.

I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.

When you wake in the morning hush,
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.

Do not stand at my grave and weep.
I am not there, I do not sleep.
Do not stand at my grave and cry.
I am not there, I did not die!

Mary Frye (1932)



torsdag 17. juni 2010

Prinsipper og praktisk politikk, samt en bomring til besvær.

I møte med virkeligheten må selv de beste intensjoner og prinsipper vike for det som i praksis er mulig å få til. Slik ser det i alle fall ut til å være. Partiene i regjeringen har fått erfare det, og Bystyret i Trondheim vedtar saker som går på tvers av programmene til noen av partiene som utgjør flertall i saken. I Adresseavisen i dag viser en meningsmåling hva menneskene i byen synes om akkurat det.

Politikk blir da også betegnet som ”det muliges kunst”. På alle nivå innenfor det politiske liv må det inngås kompromisser. Innenfor de enkelte politiske partier må man det når partiprogrammet skal settes sammen. Og i Storting, Regjering – og Bystyret – må man det for å få til flertallsløsninger om den praktiske politikken. Og da må noen ganger prinsipper vike. Prinsipper som før et valg er fremholdt som absolutte og som selve kjennetegnet på et politisk parti eller en politisk bevegelse.

Nå er jeg av dem som i stor grad er tilhenger av kompromisser i politikken. Verdenshistorien er full av eksempler på meningsløse kriger og forferdelige overgrep som ikke skyldes annet enn at politiske ledere ikke var villige til å finne kompromisser på politiske problemer. Men selv om man alltid må være villig til å finne løsninger på politiske utfordringer, er det samtidig prinsipper som er overordnet politikken. I noen tilfeller må man være prinsippfast, selv om det koster. Dersom man for eksempel mener at samfunnet skal bevege seg i en bestemt retning, er det vanskelig å få aksept for at man i den praktiske politikken inngår kompromisser som fører til det motsatte. Et lite eksempel kan være debatten om – og vedtaket i Bystyret for – bomringen i Trondheim. Her har partier som har programfestet motstand mot bomring, sørget for å innføre den. Partiene selv kaller det ”praktisk politikk” – jeg kaller det juks og lureri overfor de som har avgitt stemme etter hva som står i partiprogrammet.

Det finnes selvsagt mer alvorlige eksempler. Av alle friheter mennesker har, er kanskje ytringsfriheten den viktigste for å sikre at menneskerettigheter overholdes og at mennesker ikke blir utsatt for overgrep. For ikke lenge siden opplevde vi alvorlige anslag mot ytringsfriheten, idet bilder av Profeten Muhammed i enkelte aviser utløste hat og trusler om terror mot hele lands befolkninger. Og når signaler fra øverste politiske hold i enkelte land ber avisene om å ikke trykke bildene, da er det brudd på et prinsipp som man ikke kan gå på akkord med.

Nå må ingen tro at det bare er muslimske fundamentalister som angriper ytringsfriheten. Det skjer rett som det er i Norge også: ”EU-kampen er en krig. Å rive ned Ja-plakater er helt allright så lenge vi når frem med vårt budskap...- Om det er demokratisk? Det har jeg ikke tenkt så mye over…” (Vebjørn Reinsberg til Aftenposten, 26/9 1994).

I forhold til kampen for ytringsfrihet, er innføring av bomring i Trondheim ikke verd å snakke om engang. Men eksempel på ”det muliges kunst”, er det. Spesielt dersom man har et partiprogram som man ikke en gang tror på selv.

Her er forøvrig et tips for å ta unnalurere:
Fotoboks med øyeblikkelig konsekvens for bilister som kjører for fort (klikk på bildet for større versjon).


tirsdag 15. juni 2010

Omstilling er gøy!

Jeg hadde denne artikkelen i Avisa Nordland for et par år siden, og jeg ble gjort oppmerksom på den av en kollega i dag. Dessverre er den akkurat like aktuell, så her er den som ønskereprise.

Det å drive omstilling er utrolig arti’! Da får vi anledning til å gå gjennom virksomheten vår med lys og lykte, og vi lager nye diagrammer over hvordan virksomheten skal organiseres. Organisasjonen blir skreddersydd til nye oppgaver, og de som jobber i organisasjonen får nye titler. Noen får ny sjef, og noen får flere og/eller andre medarbeidere. Noen oppgaver blir flyttet fra ett sted i organisasjonen til et annet. Noen nye oppgaver kommer til, og diskusjonen går høylytt om hvordan de skal løses.

Så må vi på kurs! Vi må lære å håndtere nye oppgaver, og vi må lære å bruke nytt dataverktøy og produksjonsutstyr. Rapporteringsrutiner er endret, og det er ikke de samme som skal ha de samme rapportene lenger. Økonomisystemet i virksomheten er nytt, og ekspertene på lønnssystem, reiseregulativ, arbeidsmiljø og Riksrevisjonens kontrollrutiner er det ikke funnet plass til. Derfor skal sjefer på alle nivå selv ha ansvaret for at alt er i orden, reviderbart og korrekt i henhold til loven.

Og den nye organisasjonen må selvsagt fungere! Derfor må vi dra på team-building. En rekke overnattingssteder i det ganske land har utvidet tilbudet til å inkludere opplevelsesopphold i flotte omgivelser. Vi skal selvsagt bade i stampen sammen; vi skal bruke boblebad og badstue; vi skal på snøscootertur eller på sea-rafting; vi skal ha grupperom tilgjengelig for å bruke tid på å bli bedre kjent; vil skal spise god mat med god drikke til – og vi skal ha det så hyggelig som overhode mulig. Jammen er det godt å komme bort fra hverdagen et par dager!

Når vi kommer tilbake er alle fulle av iver etter å ta fatt på jobben i den nye organisasjonen. Produksjonen forventes å øke, og alle skal jobbe smartere i mer strømlinjeformede prosesser. Mer effektivitet og mer produksjon for mindre kostnad. Og når organisasjonen får ”satt seg”, ser vi at hele prosessen har hatt en utrolig god effekt.

Det har selvsagt kostet en del, da. Når vi arbeider med omorganisering, kan vi ikke samtidig produsere like mye på den samme tiden. Når vi er på kurs er vi borte fra jobben med full lønn, mens andre gjerne må jobbe overtid for å ivareta våre oppgaver. Og team-building er heller ikke gratis. De som legger til rette for et flott opphold lever av å gjøre nettopp det – ellers hadde de ikke holdt på med det. Og når ekspertene på administrasjon, økonomisystemer og kontrollrutiner er borte, må sjefene bruke mer tid på det – og mindre tid på å lede virksomheten for å produsere optimalt.

Men – pytt sann! Noe må det jo koste å effektivisere og å omorganisere. Vi får jo en gevinst av det i det lange løp, ikke sant? Og det fineste med alt er, at når den nye organisasjonen med de nye oppgavene har satt seg slik at virksomheten blir rutine, og menneskene kjenner hverandre og vet nøyaktig hva de skal gjøre – da omorganiserer vi igjen!

Da får vi ny gjennomgang av virksomheten. Nye rutiner, nye medarbeidere, nye oppgaver og ny sjef. Og så må vi på team-building. Stamp og badstue, grupperom og scootertur.

Er det ikke herlig?


Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.