søndag 21. mars 2010

Valg av base for nye kampfly: Strategisk og langsiktig, eller kortsiktig og uforutsigbart?

Norge har valgt nytt kampfly til Forsvaret. Nå gjenstår bare å bestemme hvor mange vi skal kjøpe og fra hvilke(n) base(r) de skal operere.

Forsvarsdepartementet har utarbeidet en rapport om valg av kampflybase, og om kort tid skal den sendes ut på høring. Forsvarssjef Harald Sunde har i følge Adresseavisen sagt at én base vil tilfredsstille de operative krav og kravene til å operere flyene, mens tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen ville ha to baser.

Forsvaret har vært gjennom store og krevende omstillinger i mange år. Fra å være et mobiliseringsforsvar, er Forsvaret nå et innsatsforsvar der store deler av personellet også opererer utenfor landets grenser. Dette stiller nye og skjerpede krav til personellet, der kritisk kompetanse og erfaring er avgjørende for at Forsvaret skal kunne løse pålagte oppgaver. Omstillinger og endret innretning har vært helt nødvendig, men samtidig har mange av de endringene i strukturen som har vært foretatt hatt det til felles at de har vært kortsiktige. Og forutsigbarheten for personellet har ikke akkurat blitt styrket.

Så sent som i 2001 bestemte Stortinget at Norges Felleoperative Hovedkvarter (FOHK) skulle legges til Stavanger og etableres innen utgangen av 2003. Beslutningen var omstridt både i politiske miljøer, i Forsvaret og blant personellorganisasjonene. Organisasjonene oppfattet imidlertid at det ble gitt en "garanti" om at nå var det slutt på store endringer i kommandostrukturen i Forsvaret. Mange tok konsekvensen av dette og etablerte seg fast i Stavanger sammen med sine familier. Få år etter var som vi kjenner diskusjonen i gang på nytt, og fra 1 august 2009 er Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etablert på Reitan. Forutsigbarheten for dem som flyttet til Stavanger var altså ikke særlig god når det kom til stykket, noe to offiserer klart gir uttrykk for i Stavanger Aftenblad:

Jobben som stabsoffiserer ved Fellesoperativt hovedkvarter tok begge fordi de som offiserer relativt høyt oppe på rangstigen, var lovet forutsigbarhet i arbeidssituasjonen. Få år etter etablering i Rogaland kommer så det opprivende utspillet fra de rød-grønne regjeringspartiene om nedlegging av FOHK i Stavanger og oppbygging av et nytt hovedkvarter på Reitan.

I Stortingsproposisjon nr 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen - utfyllende rammer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, skriver Regjeringen om hvilke endringer som skal gjennomføres i den strategiske ledelsen av Forsvaret. I innledningen til proposisjonen skriver Regjeringen blant annet:

I forbindelse med samlokaliseringen vil det derfor særlig bli lagt vekt på:

•å kraftsamle om, og bygge opp den nødvendige kompetanse rundt, de respektive kjerneoppgavene
•fleksibilitet når det gjelder bruk av ressurser og kompetanse både internt i og mellom FD og FST
•å unngå dobbeltarbeid så langt dette lar seg gjøre innenfor rammen av det som fortsatt skal utgjøre to organisasjoner
•å samordne de administrative funksjoner.

Proposisjonen konkluderer med følgende (utdrag):

Regjeringen legger stor vekt på at det skapes en forsvarsledelse der både fellesinteressene og de mer forsvarsgrensspesifikke synspunkter blir fremmet og ivaretatt ut fra et mest mulig helhetlig perspektiv.

I lys av dette anses den integrerte modellen å være den mest hensiktsmessige. En integrert modell vil gi en strategisk og overordnet ledelse av Forsvaret. Ved å la generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået sammen med lederne for de viktigste styringsprosessene for Forsvaret, legges det til rette for en god strategisk ledelse med evne til tverrprioritering og effektiv utnyttelse av ressursene samtidig som lederne for forsvarsgrenene sikres en synlig rolle.

Her er det spesielt viktig å legge merke til formuleringene om generalinspektørene. Få år senere ble det nemlig besluttet at generalinspektørene skulle flytte ut av den nylig etablerte strategiske ledelsen - blant annet til sterk motstand fra daværende Forsvarssjef Sverre Diesen.

Og nok en gang måtte personell som hadde etablert seg et sted pakke snippesken og begi seg på flyttefot.

Men flyttekostnader for personellet er relativt små. De største kostnadene er knyttet til stadige endringer og stadig omgjøring av prestisjevedtak som umuliggjør forutsigbarhet for Forsvarets personell, og som står i fare for å rokke ved Forsvarets troverdighet i samfunnet. Og jeg har ikke regnet på hva alle utredningene og etableringene/nyetableringene krever av "bortkastede" ressurser.

Nå skal vi altså bestemme oss for hvor mange nye kampfly vi skal kjøpe og hvor de skal operere fra. I den før omtalt rapporten er det noen altenativer som allerede før høringsrunden synes å være bedre enn andre.

Jeg er sikker på at Stortinget evner å ta en beslutning som Forsvaret godt kan leve med. Men det Forsvaret IKKE trenger, er at denne beslutningen blir gjenstand for debatt allerede etter bare et par år. Det er på tide at vi kan bestemme oss for en struktur som har en litt lengre tidshorisont enn hva vi har måttet leve med til nå.

Investeringen som Norge skal foreta i nye kampfly er den største investeringen i Forsvaret noen sinne. Samtidig skal vi bestemme oss for kampflybase(r) som skal opprustes for betydelige summer, og vi skal utvikle kompetanse, styringssystemer, kommunikasjons- og ledelsessystemer som gjør at vi får best mulig nytte av denne store investeringen. Og en forutsetning for å få dette til, er at Forsvaret får anledning til å utvikle den menneskelige kompetansen som vil gjøre det mulig.

Kanskje er det endelig lov å håpe på at det blir tatt en strategisk beslutning som innehar tilstrekkelig langsiktighet og forutsigbarhet?


tirsdag 9. mars 2010

Fokus på ledelse

I disse tider med Harald Eia i fri dressur i NRK, blogger, aviser og i radio er det kanskje på tide å se nærmere på forutsetninger for å kunne lede en virksomhet. Er det slik at den "riktige" utdanningen og den "riktige" bakgrunnen er det som skal til for å få fram gode ledere?

Jeg mener helt klart nei. Det er ikke nok.

Ingrid H. Indset har en god artikkel i E24 i dag. Artikkelen åpner med:

-Jeg mener at vi er blitt helt besatt av «lederskap». Vi idoliserer ledere og setter dem opp på en pidestall. Vi fyller bokhandlene med biografier om dem og prøver å utdanne et enormt antall studenter til å bli som dem, sier Henry Mintzberg til ledelseidag.dk. Den 70-åring professoren ved McGill-universitetet i Montreal har toppet bestselgerlistene med sine bøker om lederskap gjennom en årrekke.


Professoren er blant annet skeptisk til at flere og flere satser på at en MBA skal lære dem ledelse.

Mange mener at det er bestemte personlighetstrekk som har vist seg å være avgjørende for hvilket lederskap en leder er i stand til å utøve. Førsteamanuensis Øyvind Martinsen, Handelshøyskolen BI, har oppsummert tidligere lederskapsforskning og kommet frem til fem viktige egenskaper hos dyktige ledere:
De er i høy grad følelsesmessig stabile, hvilket sier at de skårer lavt på nevrotisisme. De er utadvendte, har høy grad av ekstraversjon fordi de er formidlere og skal overbevise og kommunisere godt med mange ulike personer og grupper. De er i høy grad åpen for andres erfaringer, genuint nysgjerrige, har sans for kreativitet og estetikk, og de er omgjengelige og har høy grad av empati og medfølelse. I tillegg er de mål- og resultatorienterte, hvilket vil si at de har moderat til høy grad av planmessighet, herunder også pliktfølelse og ordenssans.

I Forsvaret sier man ofte at lederskap i bunn og grunn dreier seg om å gjøre to ting samtidig: Løs oppdraget, og ta vare på dine kvinner og menn.

Vi ser at dette passer godt med de funn Martinsen har gjort.

Hverken Martinsen, eller jeg, har gjenkjent at godt lederskap dreier seg om å utnytte menneskelige- og andre ressurser i organisasjonen maksimalt for minst mulig kostnad.

Når en leder greier å motivere og inspirere og klargjøre målsettinger, når begrensninger og retningslinjer er klargjort og forstått, og når lederen samtidig har opparbeidet seg tillit fra sine medarbeidere slik at de stoler på at de blir ivaretatt også om noe går galt, - da er det bare fantasien som setter grenser for hva virksomheten kan oppnå. Dette kan i noen grad læres og erfares, men i likhet med Martinsen mener jeg at personlig egnethet er en avgjørende forutsetning for godt lederskap.

I noen virksomheter har man ofte fokus på begrensninger, lover og regler, rammer og prosedyrer. Og det må man selvsagt ha. Men når fokus på begrensninger går ut over organisasjones evne til nytenkning og å se muligheter; når redselen for å gjøre noe galt blir større enn ønsket om å gjøre noe bra; - da utvikles det raskt dårlig arbeidsmiljø, dårlig framgang i virksomheten, dyre kontrollrutiner, voksende byråkrati, og liten evne til omstilling.

Da er det ikke begrensninger, lover og regler, rammer og prosedyrer, som som er problemet.

Problemet er alltid dårlig lederskap.

søndag 7. mars 2010

Uniform mot hijab - eller hvordan var det?

Igjen blusser debatten opp om å tillate hijab til politiuniform, og frontene står steilt. Fra først å antyde at hijab burde forbys i skolen, ser det nå ut til at SV ønsker å tillate hijab til politiets uniform, skriver VG i dag. Det er med andre ord blitt storpolitikk av et klesplagg.

Men denne saken dreier seg om uniform - ikke for eller mot hijab. "En uniform er et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe" finner man på Wikipedia, og sikker også i andre oppslagsverk.

Diskusjonen om å eventuelt tillate hijab i politiet tok nokså mye av for ca ett år siden, og det var mange og svært følelsesladede innlegg både for og imot. Det mener jeg er et godt tegn, for det viser et kraftig engasjement i en sak som er viktig for mange. Men det er også viktig at debatten ikke sporer av. Det dreier seg ikke om å være for eller imot bruk av hijab, men om hijab skal bli tillatt til politiets uniform.

For meg blir de viktigste argumentene at politiet må være nøytrale, vise at de representerer nøytralitet, være et symbol på og for den norske statsmakt, og være upåvirket av religiøse og eller kulturelle bånd når de utøver sin maktfunksjon på vegne av den norske stat.

Like viktig er det at folk OPPLEVER at politiet er nøytrale og at de fremstår med nøytral troverdighet. Jeg kan ikke se et eneste argument for at en politikvinne i hijab vil underbygge det - altså gjøre politiet mer nøytrale. Og dermed ser jeg heller ingen grunn til at vi skal ha politikvinner i hijab.

Politiet går i uniform. Uniformen viser at de representerer den norske stat og at de har lovlig adgang til å utøve makt på vegne av den norske stat om det skulle være nødvendig. Politiet trenger vår oppslutning, forståelse og at vi opplever at de er legitime og nøytrale utøvere av makt. Jeg mener at det er en fare for at en politikvinne i hijab vil kunne svekke troverdigheten og opplevelsen av nøytralitet.

Politiet har én uniform. Fargen er blå, og de representerer den norske stat. Uniform er ensretting - ikke mangfold. Uniform, ikke multiform.

Det er en menneskrett å få lov til å gå med hijab om man ønsker det. Men det er ingen menneskrett å få jobb i politiet.


torsdag 4. mars 2010

Ikke alt går galt i Faryab

Dette innlegget står også i Bergens Tidende i dag.

I en kronikk i Bergens Tidende den 24. februar under tittelen ”Fare, fare, Faryab!” forsøker Ståle Ulriksen fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) å skape inntrykk av at alt går galt i Faryab, og at grunnen er at internasjonale styrker i provinsen støtter lovlig valgte afghanske myndigheter.

De internasjonale styrkene i Afghanistan har som hovedoppgave, gjennom utdanning, mentorering og som partnere, å bidra til at afghanske sikkerhetsstyrker selv blir i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Som i ethvert selvstendig land, er det også i Afghanistan de statlige sikkerhetsstyrker som på vegne av Staten skal ha monopol på legitim maktanvendelse. Og så snart de er i stand til det selv, kan det internasjonale styrkenærværet reduseres og ansvaret for sikkerheten overlates til afghanerne selv. Dette poenget omgår Ulriksen helt i sin kronikk.

Ulriksen peker på at antall trefninger og angrep i Faryab har økt i løpet av det siste året. Det har han helt rett i. Han sier også at en ytterligere styrking av politiet i provinsen vil kunne føre til enda flere trefninger, og at grunnen til det er at når statlige etater – som politiet – styrkes, blir maktbalansen i provinsen forrykket. Det har han også helt rett i. For det er nettopp derfor de afghanske sikkerhetsstyrkene bygges opp og får et stadig større ”fotavtrykk” – slik at maktbalansen kan forrykkes og at legitim maktutøvelse kan etableres.

I kronikken hevder Ulriksen at samarbeidet mellom den afghanske hæren og politiet ikke er godt, og at norske og amerikanske styrker i provinsen nå blir støttespillere for hver sin part i konflikten. Det er en absurd feilinformasjon som faller totalt på sin egen urimelighet. Alle sikkerhetsstyrker i Afghanistan har sin legitimitet gjennom sentrale, regionale eller lokale makthavere som alle har det til felles at de er innsatt av myndighetene. De er riktignok ulike sikkerhetsorganisasjoner, men de opererer ikke på forkjellige ”sider”. Ulriksens framstilling etterlater det inntrykket at norske og andre nasjoner styrker er opptatt av å styrke sine egne maktbaser. Men som vist ovenfor, er oppdraget for internasjonale styrker faktisk å gjøre seg selv overflødige. Noen intern maktkamp om posisjoner foregår ikke. En slik maktkamp ville være i direkte strid med oppdraget og direkte ødeleggende for muligheten til å lykkes. Jeg kan forsikre om, og berolige med, at norske og andre nasjoners styrker i Afghanistan ønsker å løse oppdraget med å sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til å gjøre jobben selv så raskt som mulig. For da kan vi nemlig reise hjem.

Ulriksen avslutter kronikken med å ønske seg en pragmatisk tilnærming til den reelle maktfordelingen både lokalt og nasjonalt. Problemet med et slikt ønske, er at den reelle makten lokalt ofte er tuftet på ren kriminell virksomhet som f eks våpen- og narkotikahandel. Mange ”småfyrster” og opprørsgrupper som har fått være i fred gjennom flere år, kjemper imot etablering av et statlig maktapparat og sivil utvikling rett og slett fordi det fratar dem kontrollen over lokalbefolkningen og muligheten for å fortsette med sin kriminelle virksomhet.

Skulle afghanske myndigheter også inkludere slike grupper i sitt forsøk på å bygge en velfungerende stat? Skulle grupper som bygger hele sin eksistens på at Staten ikke har kontroll ,være interessert i et slik prosjekt? For meg fremstår en slik tanke like absurd som at en norsk by skulle invitere kriminelle bander til å være med på danne en felles byregjering.

Ståle Ulriksen, NUPI og mange andre har en svært viktig oppgave i å bidra til at den norske afghanistandebatten fremstår som betydelig mer kunnskaps- og faktabasert enn hva som er tilfelle i dag. Ulriksens kronikk i BT den 24 februar er dessverre et langt skritt i gal retning.

For videre kommentarer til debatten om Afghanistan, se også her.

tirsdag 2. mars 2010

Imponerende av norske forskere

En artikkel i Dagbladet i dag gjør at jeg likevel skriver noen linjer om programmet til Eia i går kveld.

Pogrammet "Hjernevask" som sådan var ikke så imponerende, men det er de norske forskerne. De innrømmer gjerne at de arbeider ut fra hypoteser, men er urokkelige i sin tro på den samme hypotesen. Og jeg som trodde at forskning blant annert skulle stille spørsmålstegn ved såkalte "vedtatte sannheter"?

Og så er det direkte slag under beltestedet å angripe Eia med anklager om "40-års-krise" og at han er "i en krisesituasjon med skilsmisse og greier". Det viser at de norske forskerne ikke greier å argumentere for sin egen overbevisning på en objektiv og forståelig måte.

Snakk om å "ta mannen og ikke ballen".....