søndag 28. februar 2010

Militær sensur, eller kunstnerisk hårsårhet?

I et avisinnlegg i Aftenposten i dag stiller kunstneren Per Christian Brown sprsmålet: "Er takhøyden i Forsvaret virkelig så lav at man ikke kan godta å bli fortolket gjennom kunstnerens blikk?"

Han viser til at det skal ha blitt fjernet/erstattet fotografier i Rena Leir som ble hengt opp etter et prosjekt han kaller "kunst i offentlige rom" i 2004. Flere av bildene er tatt ned og erstattet av Forsvarets egne bilder, skriver han. Og han kaller dette "en omfattende vandalisering av den kunstneriske utsmykkingen i Rena leir".

Per Christian Brown fremstår som tydelig opprørt og emosjonelt engasjert i sitt innlegg. Det er bra, men samtidig skyter han langt over mål når han anklager hele Forsvaret for drive med "sensur og propaganda".

For det første er en militær leir ikke "det offentlige rom". Forsvaret har selvsagt ingen rett til - og ønsker heller ikke - å påvirke hvilke kunstneriske uttrykk som skal være synlige i det offentlige rom. Men inne i en militær leir er det Forsvaret som selv har ansvaret for hvordan man ønsker at leiren skal utsmykkes og hvilke inntrykk man ønsker å gi både besøkende og de som oppholder seg der til daglig.

Forsvaret hverken kan eller vil la en kunstner bestemme dette. Kunsten er ikke hevet over de ansattes og virksomhetens ønsker og behov. Jeg har ikke sett de omtalte bildene i Rena Leir, men dersom det er slik at kunstneren har feilet grovt og ikke forstått Forsvarets eller de ansattes ønsker og behov om hvilke signaler som skal formidles,- ja da forstår jeg at det reageres.

Det motsatte ville være å skulle tillate et slags "kunstens diktatur" inne på Forsvarets eiendommer. Jeg kan ikke forestille meg at det er mange som ønsker det.

Påstanden om "lav takhøyde" og "sensur" faller på sin egen urimelighet. Bare det faktum at kunstnere fikk komme inn i leiren og ta bildene for senere å henge dem opp, beviser det. Og dersom det var så viktig for kunstnerene å vise fram kunsten sin i det offentlige rom, - ja da burde de sørge for å gjøre nettopp det.

I fjor hadde de norske styrkene i Afghanistan gleden av å ta imot fotokunstneren Per Fronth. Han er kanskje best kjent i Norge for sin rolle som Nobel-kunstner i 2009. Han var sammen med oss i en uke i fjor vår, og resultatet kunne blant annet oppleves på Galleri Trafo i fjor høst.

Hadde Forsvaret vært opptatt av "sensur og propaganda" som Per Christian Brown hevder i sin artikkel, hadde Per Fronth ikke fått besøke styrkene i Afghanistan.

Jeg har stor respekt for kunst og for kunstnere. Men kunstnere - som alle andre mennesker og yrkesutøvere - må både finne seg i kritikk og tåle å bli kritisert. Dersom et kunstnerisk arbeide fjernes, så er ikke det automatisk et angrep på kunst som utrykksform eller en form for sensur.

Kanskje menneskene som hver dag oppholder seg i Rena Leir syntes at kunsten som omgav dem rett og slett ikke var god nok? Kanskje de syntes at de ikke ville ha akkurat disse bildene hengende i sine omgivelser og i sitt arbeidsmiljø?

Ikke vet jeg. Men jeg mener at de er i sin fulle rett til å ta dem ned eller å erstatte dem.

torsdag 25. februar 2010

Teknologi på godt og vondt

Knut Olav Amås har en tankevekkende kommentar i dagens Aftenposten med tittelen "Når SMS mobiliserer." Her kommenterer han Eirik Eiglad sin nye bok, "The anti-jewish riots in Oslo" (De anti-jødiske opptøyene i Oslo). Boken er en betimelig oppfriskning av hva som skjedde rundt de voldelige delene av Gaza-demonstrasjonene 8. og 10. januar i fjor. Det skulle bli de voldsomste demonstrasjonsdager i Norge på flere tiår.
Almås skriver blant annet: "Det som skjedde viser også ny teknologis potensielt suggererende og mobiliserende effekter. De er så hurtige at det ikke er noen plass for dempende mekanismer og korrigerende informasjon når folk først er i gatene og forflytter seg i flokk etter stadig nye SMS-beskjeder. For da skjer ting lynraskt. Anti-jødiske og anti-israelske løgner og konspirasjonsteorier lå til grunn for en SMS-aksjon da flere McDonalds-restauranter og Frimurerlosjen ble angrepet den ene januarkvelden."
For ikke lenge siden leste jeg boken til Mads Gilbert og Erik Fosse fra deres opphold i Gaza, "Øyne i Gaza". Boken er en gripende beretning fra et område og om mennesker som opplevde forferdelige dager og måneder under krigen i Gaza i fjor.
Men her kunne moderne informasjonsteknologi benyttes også for å få ut informasjon om hva som faktisk skjedde. Presse og media fikk i svært begrenset grad tilgang til området, og det var enkeltpersoner - og de norske legene - som i perioder stod for mye av den informasjonen som faktisk kom ut. Det hadde ikke vært mulig uten moderne informasjonsteknologi som internett og mobiltelefon/SMS. Mads Gilbert skildrer for eksempel hvordan en teksmelding som han skrev i fortvilelse ble sendt land og strand rundt og gjengitt i media.
Vi blir ofte overrasket når vi tar i bruk nye "hjelpemidler" og etter en stund ser at disse også kan brukes til helt andre formål enn hva vi forestilte oss. Samfunnet vårt, og menneskene i det, blir stadig lettere tilgjengelige gjennom ulike typer informasjonsteknologi. På godt, men også på vondt.
Det er å håpe at man ikke setter i gang overilte tiltak når det skjer.

Kommentaren i Aftenposten i dag var tankevekkende. Men det var også boken til Mads Gilbert og Erik Fosse.

onsdag 24. februar 2010

Vi har det fryktelig!

Jeg liker høsten. Jeg liker vinteren. Liker å kjenne den friske vinden mot ansiktet; se de flotte fargene; oppleve den utrolig friske og klare luften. Det er liksom så RENT over alt. Naturen gjør seg klar for vinternatten, og den har pusset tennene. Løvfrakken tas av, månens nattelampe tennes over Børvasstindene som noen har drysset melis over forrige natt.

Annet hvert år om høsten er det valg. Valget som overskygger, stjeler oppmerksomheten, og fratar oss de fine dagene. Da blir vi minnet om hvor forferdelig alt er her i landet. Den ene katastrofeskildringen etter den andre skaper inntrykket av at det står nokså dårlig til. Partiene slåss om oppmerksomheten, og godt hjulpet av media, som nesten kun har fokus på det negative, får vi vite at vi har det forferdelig.

Nå er det ikke valg. Likevel renner avisene over med artikler om feilbehandlinger, mangel på behandlinger, for lang ventetid, sykehusfeil, og dataproblemer. IA-avtalen er akkurat reforhandlet, og kommentarene spriker i alle retninger. Fra de som mener den er blitt bra, til de som mener at Norge er kun et godt land for de som er friske og kan gå på jobb.

Men for å være ærlig - jeg liker landet vårt! Jeg har fått se hvordan mange mennesker i denne verden har det, og jeg har bodd i land som har en nokså annerledes måte å organisere hverdagen på enn vi har her hjemme. Og jo eldre jeg blir, jo mer blir jeg klar over hvor godt vi har det. Vi er omgitt av en velstand og en valgfrihet som tidligere generasjoner ikke engang kunne drømme om.

Jeg fikk blant annet oppleve Bosnia-Herzegovina fra sommeren 1999 til sommeren 2000. Da jeg kom dit, var det fire år siden krigen i det tidligere Jugoslavia var over. Landet var fortsatt meget sterkt preget av den blodige borgerkrigen, og fattigdom, nød, fortvilelse og ødelagte liv ble en del av min hverdag. Ruiner, søppel, mennesker som bodde under plastsekker, arbeidsløshet på over 60%, svært få – om noen – velferdsgoder, mangel på mat, vann, klær og medisiner. Kort sagt, en trøstesløs tilværelse for mange som fortvilet forsøkte å finne tilbake til en slags normalitet. Ikke ulikt situasjonen mange steder i Norge for bare litt over 60 år siden.

Jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk da jeg kom hjem på permisjon en uke i oktober 1999. Det var nydelig høstvær. Skarp, ren luft. Sol og vakre høstfarger. Rent og ryddig, horisonten klar og tydelig, Lofotveggen som reiste seg majestetisk i vest. Men Posten hadde nettopp lagt om sine rutiner. Og dermed var avisene fulle av sinte leserbrev og artikler om at nå måtte mange gå 20 meter lenger for å hente posten i postkassa. Det slo meg nokså klart, at ”Du verden, jammen har vi det bra i dette landet!”

Senere har jeg vært i mange andre land. I 2009 var jeg 6 1/2 måneder i Afghanistan. De utfordringene vi "sliter med" her hjemme synes nokså små og trivielle i forhold til den afghanske hverdagen.

Jeg vet at vi har mange uløste oppgaver, men det hindrer ikke FN i å – gang på gang – kåre Norge til det beste landet i verden å vokse opp og å bo i. Det synes jeg vi skal ta inn over oss. I alle fall av og til.

Om hundre år er mye glemt, men noe vil bli husket. Jeg håper bare at vi ikke huskes for å være verdens beste sutrere.






lørdag 20. februar 2010

"Krig og fred og religion og sånn..."


Den britiske komikeren Dave Allen uttalte seg for mange år siden omtrent slik: "Dersom alle i Nord-Irland hadde vært ateister, hadde menneskene der levet sammen som gode kristne."
Mon det?
Når nå debatten raser i Norge om både snik-islamisering, toleranse, ytringsfrihet, eventuelle krav til statsborgerskap og annet, kan det være på sin plass å minne om at også i Europa hadde vi et svært strengt religiøst regime som for noen hundre år siden jaktet på såkalte kjettere for å omvende dem eller å straffe dem fordi de ikke oppførte seg i henhold til det "rette tro". I 1184 utstedte pave Lucius III sitt dekret Ad abolendam, som slo fast at det var legitimt å bruke fysisk makt for å bekjempe kjettere. Dette ble senere stadfestet av pave Innocens III i hans dekret Vergentis in senium i 1199. Fra nå av var bekjempelsen av kjettere et prioritert arbeid, hvor alle midler i prinsippet kunne tas i bruk om det var nødvendig. Dette betød at kjettere som ikke angret og som ikke ville innrømme sin trosmessige villfarelse, i siste instans kunne straffes med døden - som regel på bålet.
Inkvisisjonen var i gang.
Som vi alle vet, måtte Inkvisisjonen til slutt opphøre. I dag er det utenkelig at frie ytringer skal føre til at man risikerer å bli torturert eller straffet med døden i demokratiske land. Det er derfor ikke så rart at mange reagerer meget sterkt på at enkelte muslimske miljøer tydeligvis er av en annen oppfatning.
Ekstreme miljøer finnes i nesten alle land og i mange trosretninger. En av grunnen til at de ikke er større, er ofte at offentlighetens søkelys settes på dem og at de "avkles" av kritikk gjennom frie ytringer.
Inkvisisjonen fikk pågå gjennom mange hundre år, og pågikk mye senere etter den gregorianske kalenderen enn hvor langt den islamske kalenderen er kommet.
Så kanskje det enda vil ta noen hundre år før det ikke lenger blir sett på som en dødssynd å åpent kritisere islam eller å avbilde islams profet?
Samtidig må vi her i Vesten finne oss i at våre egne oppfatninger og "vedtatte sannheter" utfordres gjennom frie ytringer.
Men vi må aldri krysse frihetens grenser. Den grensen er definitivt trukket som et vern om andre menneskers sikkerhet.
Klarer vi å vise at vår frihet er ideologisk nøytral, slik at de som truer muslimer med vold også blir innkalt til politiavhør og får sine hjem ransaket, har vi vunnet en seier. Greier vi det ikke, er ikke friheten så mye verdt som vi tror den er.



Olje på vannet, Statssekretær Espen Barth Eide?

I en kronikk i Aderesseavisen den 19 februar beroliger Espen Barth Eide Flyktningehjelpen og andre humanitære organisasjoner ved å si at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan."
Barth Eide tar utgangspunkt i min kronikk i samme avis den 3 februar, og ut fra innledningen kan man få inntrykk av at hans og Regjeringens syn ligger nærmere Flyktningehjelpen enn mitt.
Det er ikke tilfelle. Det er ikke mye av det som står i kronikken jeg er uenig med Barth Eide om. Og for meg er det åpenbart at Barth Eide har som hovedhensikt å berolige Flyktningehjelpen, regjeringskollegiet og andre med sin kronikk - mer enn han har til hensikt å korrigere det bildet jeg kan ha skapt gjennom mitt innspill.
Og det gjør Barth Eide på en utmerket måte uten å gå inn på det som egentlig er utfordringen i Afghanistan. Jeg brukte Flyktningehjelpen som et eksempel i min kronikk, og har ikke til hensikt å angripe dem. Jeg kunne like godt brukt andre eksempel. Et annet og meget godt eksempel er at norske myndigheter klart har signalisert at militær og sivil innsats må skilles mer. Og det på tross av hva de kommuniserer utad i NATO og i andre offentlige rom.
Han sier selv i kronikken at "Dette (helhetlig tilnærming mellom sivile og militære virkemidler) er en tilnærming vi fra norske myndigheters side har tilstrebet lenge, og som det har blitt stadig bredere forståelse for også i NATO."
Hvorfor er det da så viktig å i praksis skille den sivile og den militære innsatsen, Barth Eide? Hvorfor er det så viktig å hele tiden argumentere med at "Vi må fra militær side respektere at det skal være et «humanitært rom» i en konflikt som i Afghanistan" - når vi fra militær side nettopp påpeker i alle sammenhenger at det ikke er de militære virkemidlene som kan løse situasjonen i landet? Er det så vanskelig å forstå at når vi ber om en tettere og mer integrert samorning av militær og sivil innsats - så ber vi IKKE om at innsatsen skal være militært ledet?
Jeg forstår at Bart Eide må forholde seg til en politisk virkelighet som sikkert ikke er enkel. Og det er har vært et av mine hovedpoeng i all kommunikasjon om erfaringer fra Afghanistan. Jeg skulle ønske at det var behovene på bakken i Afghanistan som var premissleverandører for debatten. Og ikke politiske, ideologiske og andre forhold internt i land så langt borte som f eks Norge.

søndag 14. februar 2010

Hvem lar vi lede debatten om Afghanistan?

Tenk på følgende scenario: Jeg ble i løpet av ett helt år forhindret fra å følge nyhetene. Ingen nyheter, ikke TV, ikke internett, ikke mobiltelefon, - ingenting. Så, etter 12 måneder, ville jeg gjerne ha en oppdatering om Afghanistan. Jeg skaffet meg de siste to ukers utgaver av Aftenposten, VG, Dagbladet, Stavanger Aftenblad, Adresseavisen, Bergens Tidende, og sikkert noen til. Hvilken konklusjon ville jeg kommet til? Sannsynligvis ville jeg raskt kommet til at nå er alt håp ute for Afghanistan. Og det ville ikke bare være pressens skyld, men like mye de mange samfunnsdebattanter som av ulike årsaker deltar i den helt nødvendige debatten om internasjonal innsats i landet. Og mange av debattantene har helt andre motiver for sin virksomhet enn å drive folkeopplysning. Jeg har aldri påstått å kjenne den hele og fulle sannhet, men det jeg vet noe om er at situasjonen i Afghanistan er betydelig mer nyansert enn hva mange fremstiller den som. Det som kanskje overrasker meg mest, er at fremtredende politikere også synes å mangle kunnskap. Og det selv om kunnskapen er lett tilgjengelig mange steder. Kan det være at de kun danner seg sitt inntrykk om Afghanistan av det de blir servert i media? Har de også være "forhindret" fra å motta informasjon over en lengre periode?
Når man debatterer et så viktig tema, bør det stilles krav til kunnskap i debatten. Hvis kunnskapen mangler, er det overveiende sannsynlig at opinionen blir påvirket i gal retning. Dermed blir også politikken påvirket. Er det noe Afghanistan trenger, så er det fokus, innsats og hjelp som virker i Afghanistan. Ørkesløse debatter om prinsipper, ideologi og virkemidler som fremstår som nyttige her i Norge, fører til liten eller ingen fremgang på bakken i Afghanistan.

Jeg prøver å gjøre noe med dette. Både i fjor vår i TV2, i programmet Ikveld på NRK, og i nettmøte i Dagbladet i fjor sommer.

Nå nylig hadde jeg en kronikk i Adresseavisen. Opplysningene om undersøkelsen jeg viser til i kronikken har jeg blant annet hentet herfra.

Dagens Næringsliv har også kommentert undersøkelsen. Se nedenunder.




lørdag 6. februar 2010

På jakt etter hjelperne.

Denne uken har det vært stor interesse om "flukten fra Marokko" for de to barna Anne Cecilie Hopstock har med OL-mesteren Khalid Skah. Jeg kjenner ikke saken i det hele tatt utenom hva som er refert til i pressen, men jeg er noe undrende til hvordan saken har "eksplodert" i media. Og jeg gjør meg noen tanker om det prinsippielle ved pressens rolle i slike saker.
Barn av foreldrene med forkjellig bakgrunn eller nasjonalitet, blir dessverre noen ganger uskyldige brikker i et "spill" mellom foreldrene når forholdet oppløses. Med jevne mellomrom hører vi om at barn hevdes å være "bortført" eller "holdt tilbake" mot sin vilje i Norge eller i andre land. Generelt er pressen ofte på plass for å beskrive manglende støtte til norske statsborgere når de opplever behov for hjelp. I dette tilfelle HAR norske stabsborgere fått bistand, og bakgrunnen hevdes å være at det var oppstått en nødsituasjon som gjorde at hjelp var nødvendig. Flere instanser, både i Norge og ved den norske ambassaden i Marokko, har vært av den oppfatningen at familien trengte å komme hjem til Norge. Jeg vet ingen detaljer om hvordan hjelpen ble organisert og utført, men siden Hopstock og barna kom seg til Norge må den ha vært tilstrekkelig for nettopp dette formålet.
Ennå har jeg ikke sett at media har undersøkt grundig bakgrunnen og innholdet i den angivelig vanskelige situasjonen. Men likevel er det innledet en "klappjakt" på hjelperne. Selv om jeg ikke kjenner saken, er jeg likevel overbevist om at de som har vært involvert har vært overbevist om at det forelå en nødsituasjon - en nødsituasjon som gjorde det nødvendig å assistere norske stabsborgere.
Er det ikke da betimelig å undersøke alvoret i situasjonen som var oppstått, før man starter "klappjakten" på hjelperne? Hvor interessant er det å spekulere over hvem som har gjort hva dersom det viser seg at det virkelig var oppstått en nødsituasjon som var så alvorlig at ekstraordinære tiltak var nødvendige? Et annet poeng, - hvorfor er akkurat denne saken så viktig og prinsippiell at den fortjener så stor oppmerksomhet i forhold til alle andre saker om barn som oppstår hvert år? Er det fordi det er Khalid Skah, med sin betydelige kjendisstatus og store ressurser, som er involvert? Hvor ofte i slike saker ser vi at den ene av foreldrene i en slik sak kan invitere til pressekonferanse i et land langt borte og at den norske pressen faktisk møter opp? Er det noen som har undersøkt barnas histore og hva DE mener?
Dersom norske statsborgere som oppholder seg i et fremmed land får problemer, er det naturlig at de henvender seg til norske myndigheter for hjelp. Årlig hjelpes hundrevis - kanskje tusenvis - av nordmenn over hele verden som av ulike grunner har kommet i en situasjon som de selv ikke greier å håndtere. Det hører vi aldri noe om. Men dersom det er noen som ikke får den hjelpen de mener de har krav på, da stiller ofte pressen opp for å fortelle om det.
Når de innvolverte i denne spesielle saken oppfatter at det har oppstått en nødsituasjon, er det bare rett og rimelig at alt blir gjort for å bistå. Det er vel fortsatt noe som heter nødrett, - er det ikke? Jeg skulle ønske at pressen gjorde alt de kunne for å finne ut hva som er de faktiske forhold som førte til at situasjonen ble oppfattet som en nødsituasjon. Før vi vet det med sikkerhet, er det etter min mening helt urimelig med en slik "klappjakt" på hjelperne som vi nå ser.