onsdag 24. november 2010

Utfordrende for lederskapet

”Jeg gjenkjenner det når jeg ser det” ble en legendarisk uttalelse som gjorde den amerikanske juristen Potter Steward (1915-1985) viden kjent. Uttalelsen stammer fra en rettssak i Ohio i 1964 der Steward redegjorde for at det noen ganger kunne være vanskelig å definere hva som var pornografi og hva som ikke var det. Han mente tydeligvis at det ikke var så viktig å kunne definere begrepet nøyaktig, for som han sa – han kjente det igjen når han så det.

Uten noen som helst sammenligning for øvrig: Hva er det som kjennetegner godt lederskap? Er det enkelt å fremstille en klar definisjon om hva som er godt lederskap og hva som ikke er det? Finnes det klare grenser for hva som kjennetegner godt eller dårlig lederskap? Hvem er det i så fall som definerer det? Er det dem som har gode kunnskaper om hvordan lederskap beskrives og defineres – eller er det dem som selv utøver lederskap? Eller er det de som blir direkte og indirekte berørt av utøvelsen av lederskap? Under hvilke forhold må man utøve lederskap for å erfare hvordan lederskapet faktisk bidrar til at menneskene i en organisasjon eller en virksomhet løser sine oppdrag? Hvilke erfaringer må man trekke for å vite om lederskapet faktisk motvirker organisasjonens/virksomhetens evne til å løse oppdragene?

Torsdag 25 november starter GILs Lederskapsseminar 2010 ved Luftkrigsskolen. I år er det fokus på ledere og lederskap med tittelen ”Er Luftforsvarets ledere kompetente?” Sett i sammenheng med det jeg skriver innledningsvis – hva er kompetanse i denne sammenheng? Er det seleksjon, boklig lærdom, eller er det praktisk erfaring? Er det en kombinasjon? Er det noen som intuitivt utfyller lederrollen på en meget god måte – mens det er andre som ikke behersker rollen? Gir dette seg i så fall utslag i godt eller dårlig lederskap? Og hvordan gjenkjenner man i så fall det? Er det slik at vi gjenkjenner det når vi ser det? Og først da?

Vi vet faktisk nokså mye om hva godt lederskap er, og vi vet hva det skal føre til. Den gamle setningen ”Løs oppdraget og ta vare på dine kvinner og menn” er fortsatt i aller høyeste grad gyldig.

Når alt går på skinner, og når alt fungerer, og når alle vet hva de skal gjøre, og når det ikke forekommer kritikk, og når vi får skryt i media – da er det enkelt å være leder. Da er det enkelt å skryte av det gode lederskapet som har ført oss akkurat hit. Men når ”det brenner på dass”, når førstesiden av VG har skandaleoppslag, når Forsvaret blir utsatt for skarp kritikk, når det stilles spørsmål om soldaters profesjonalitet, holdninger og moral, da er det ikke så enkelt.

Som nevnt stiller vi i år spørsmålet: ”Er Luftforsvarets ledere er kompetente?” Det kan tenkes ta noen opplever spørsmålsstillingen provoserende, og at det i spørsmålet ligger en underliggende kritikk til både ledelsen i Luftforsvaret generelt, og til lederutvelgelse spesielt. Det er ikke hensikten. Vi ønsker i år å diskutere ulike aspekter ved ledelse og kompetanse, og i løpet av seminaret vil vi stille flere grunnleggende spørsmål rundt et tema som vi vet opptar mange.

Luftforsvaret er en ”kompetansebedrift”. I alle ledd er forsvarsgrenen avhengig av riktig kompetanse på riktig nivå for at vi skal kunne omsette samfunnets ressurser til best mulig luftmakt. Som i enhver virksomhet, og som i enhver forsvarsgren, er elementet lederskap helt avgjørende for dette. Vi må derfor forvente, og kunne forlange, at de som utøver lederskap i Luftforsvaret har den rette faglige og menneskelige kompetansen. Og helst skal kompetansen være kombinert med riktig erfaring. Spørsmålsstillingen er derfor helt grunnleggende for Luftforsvaret.

Luftkrigsskolen tar mål av seg til nettopp å kunne stille de grunnleggende spørsmålene ved virksomheten og lederskapet i både Luftforsvaret og Forsvaret. Som utdanningsinstitusjon – den beste av sitt slag i hele landet – er det vår oppgave å forske, tenke nytt, utprøve, og anvende forskjellige aspekter av f eks lederskap. Dersom ikke vi stiller grunnleggende spørsmål ved Forsvarets virksomhet – hvem skal gjøre det da?

I høst har lederskapet i Forsvaret blitt satt på harde prøver etter oppslag om soldaters holdninger. Og fra flere hold – også fra Forsvarets øverste ledelse – førte oppslagene til skarp kritikk av soldatene. Før man i en bisetning neste dag via en presseoffiser kunne si at holdninger er et ledelsesansvar. Sjef Telemark Bataljon, min gode venn og kollega Oberstløytnant Lars Lervik, sier i magasinet ”F” (nr 11/10) at ”Det er sjefene som skal målbære verdigrunnlaget”. Det har han selvsagt helt rett i, for dette dreier som essensen i lederskapet.

I juli 2009 ble en afghansk mann på motorsykkel skutt og drept av norske soldater. Mannen kjørte mot soldatene og reagerte ikke på tegn, signaler, tilrop eller varselskudd. I henhold til engasjementsreglene valgte de norske soldatene å åpne ild. Etterforskningen viste at soldatene hadde handlet slik de skulle – om utfallet av hendelsen var aldri så tragisk. På direktesendt TV bare ett døgn etter hendelsen, kunne daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen fortelle at hendelsen nå ble etterforsket av afghansk politi og norske styrker. Men, la hun til, ”i dette tilfelle var det helt åpenbart at soldatene ikke hadde noe annet valg”.

Dermed gikk øyeblikkelig diskusjonen over fra å være rettet mot soldatenes oppførsel og kompetanse, til å dreie seg om engasjementsregler for norske styrker i Afghanistan. Med andre ord: Diskusjonen begynte å dreie seg om hva saken faktisk gjaldt.

Var dette politisk klokt av Forsvarsministeren? Det vet jeg ikke. Men godt lederskap, det var det.

søndag 21. november 2010

Om gretne, unge kjerringer...

Jeg tar en betydelig risiko med dette innlegget. Jeg har nemlig tenkt å kritisere Anne Viken. Og det gjør man vanligvis ikke ustraffet. Jeg forbereder meg derfor på en lang dag med meldinger på twitter om hvor lite jeg har forstått, og hvor usaklig jeg er. Kanskje kommer det noe personkarakteristikker også. Det får så være - jeg har vært i "krigen" før.

Jeg liker Anne Viken. Dvs - siden jeg aldri har truffet henne, får jeg begrense utsagnet til å være at jeg liker mye av det hun skriver. Som kommentator i Klassekampen og andre medier, som foredragsholder og på egen blogg, tar hun for seg mange samfunnsområder og ser på dem med sitt spesielle skråblikk. Selv om vi nok står et stykke fra hverandre politisk, har jeg ingen problemer med å følge med på det hun skriver om og å glede meg over mange gode argumenter og syn på dette og hint som jeg selv ikke hadde kunnet komme på.

Men Anne Viken er ikke bare en foredragsholder og skribent. Hun er også en skarp samfunnskritiker Og nåde den som ikke er enig i det hun og hennes meningsfeller står for! Da smeller det, og da smeller det skikkelig.

Lørdag 20 november var det Drude Beer i Nationen som fikk kjørt seg etter en kommentar i avisen dagen før. Drude Beer hadde nemlig kritisert en av Anne Vikens meningsfeller, Oda Rygh.

Reaksjonen lot ikke vente på seg. Og det var en reaksjon av det litt uvanlige slaget. Anne Viken gikk rett i strupen på Drude Beer. Se bare her:

"Kommentaren oser av det vi kan kalle for god gamaldags misunning." "Som navnet ditt tilseier, du må slutte å drikke på jobb." "... istaden framstår Beer som ei sur gammal kjerring". "...ikkje noko Beer bør fjase med i sin flaue harselas over damer som tørr å opne kjeften..."

Mot slutten av innlegget kommer endelig katten ut av sekken:

"...fordi det er så få som tenker nytt, representert her ved tygge- drøv -på- jobben-kommentaren frå Nationen, treng vi sånne som meg sjølv og Oda Rygh."

Med andre ord: Anne Viken opphøyer seg selv (og Oda Rygh?) til å representere et slags meningsdiktatur som man skal vokte seg vel for å utfordre.

Lørdag 20 november var tydelivis en dårlig dag for Anne Viken. Før hun publiserte innlegget som jeg allerede har kommentert, gikk hun løs på sitt eget publikum i innlegget "Å halde foredrag for gubbar". Her får tilhørere og konferansedeltakere gjennomgå. Vel og merke tilhørere og deltakere som har vært publikum til - ja, nettopp - Anne Viken.

"...så sitter der hundretals, eller titals, menn og kvinner i alder femti seksti pluss og stirrer tomt på deg med armane i kors. Er det inspirerande? Nei. Det er svært lite inspirerande og svært kjedelig."

I skrivende stund er det bare et halvt døgn til jeg trer inn i denne aldersgruppen. Jeg er med andre ord en i "målgruppen". En av dem som reiser på konferanser og "...er der, mest av alt for å få kake, ta seg ein fest, slenge drit, pule ei eller anna dame dei ikkje har pult før, og så dra heim til kjerringa."

For det er er selvsagt bare gamle gubber som meg som vil "pule ei eller anna dame". Damer gjør ikke sånt. Det skulle tatt seg ut! Javel, Anne Viken - er det enda en katt ute av sekken her? Det kan du eventuelt få lov til å kommentere selv.

Men det som gjorde at jeg først reagerte på innlegget, var den iskalde forakten som hun øser over sitt publikum:

"Gud, det er så kjedeleg å snakke til slike publikum. Du veit at mange av dei ikkje ein gong høyrer etter." "Å delta på dvaske konferanser med trege folk som egentlig berre er der for å drikke kaffe og kome unna kontoret, er det drivande mest likegyldige eg har bedrive siste åra."

Jeg har også holdt mange foredrag gjennom mange år. På min "CV" over foredrag bare det siste året, er det politiske partier både på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Det er pensjonistforeninger, Rotary, ungdomsorganisasjoner, folkehøgskole, rene folkemøter, interne orienteringer i departement og i statlige organer. I tillegg har jeg holdt taler ved offentlige anledninger som f eks 17. mai.

Jeg innrømmer at ikke alle av publikum alltid har vært like entusiastiske. Men - hvem er det som har størst ansvar for det? Er det ikke en viktig oppgave for en foredragsholder å engasjere, motivere, provosere, opplyse og interessere publikum? Når man som foredragsholder greier nettopp det, er det svært givende. Og det virker begge veier. Når foredragsholderen greier å engasjere publikum, så blir foredragesholderen også engasjert.

Jeg har i perioder holdt det samme foredraget for ulikt publikum på forskjellige arenaer. Selv om det er det samme foredraget, blir hver fremføring helt forskjellig. Grunnen til det er responsen fra publikum - som alltid er forkjellig fra gang til gang. Samspillet mellom foredragsholder og publikum preger fremføringen i avgjørende grad, og gjør det hele interessant og givende for begge parter.

Men tydeligvis ikke for Anne Viken. Hun mener visst at publikum selv må være engasjert FØR de kommer for å høre på henne. Og dersom de ikke er det, vil hun slutte å holde foredrag.

"ALDRI MEIR om eg skal kaste vekk tid og energi på å snakke til gubbane. Dei er så uinspirerande som publikum, så fryktelig uinspirerande, likegyldige, lite lyttande, fastlåste."

Du verden. En bedre søknad om å få slippe å holde foredrag skal man lete lenge etter.

Mest av alt fremstår Anne Viken som en "gretten, ung kjerring" i disse to innleggene. Det er svært synd, for det hun oppnår er å støte folk fra seg. Vi trenger stemmer som den fra Anne Viken. Og de som trenger å høre den aller mest, er de som først slutter å høre på Anne Viken når hun skriver slike innlegg.

Sa jeg "skyte seg selv i foten"? Ja - det sa jeg. Og makan til treffsikkerhet skal man lete lenge etter.

fredag 19. november 2010

NATOs nye strategiske konsept: Slutten for alliansens troverdighet, eller en nødvendig revitalisering?

Dette blogginnlegget står også på trykk som kronikk i Adresseavisen fredag 19 november.

I helgen møtes NATOs stats- og regjeringssjefer i Lisboa til toppmøte hvor de blant annet skal vedta NATOs nye strategiske konsept. Det gamle konseptet er riktignok blitt oppdatert noen ganger, men det er første gang siden 1999 at alliansen skal samles om en helt ny retning.

Utviklingen av det nye konseptet startet våren 2009 da det ble satt sammen en ekspertgruppe fra 12 nasjoner; ledet av USAs tidligere utenriksminister Madeleine Albright. Ekspertgruppen presenterte sitt utkast den 17. mai i år, og i erkjennelsen av at 12 eksperter fra 12 land ikke nødvendigvis betyr enighet i alle alliansens 28 hovedsteder, har tiden fra da av og fram mot toppmøtet til helgen vært brukt for å samle alliansens medlemsland om innholdet i det nye konseptet.

Fram til toppmøtet starter er innholdet i det nye konseptet hemmelig. Men det betyr ikke at interessen er laber – snarere tvert om. Spekulasjonene er mange, og utfordringene for alliansen er store. Spesielt strever alliansen med å finne sitt naturlige ”manøverrom” i en tid uten et fiendebilde som var fremtredende da NATO ble opprettet i 1949.

Det nye konseptet vil, ikke overraskende, på nytt tilkjennegi alliansens syn på seg selv som avgjørende for freden i Europa. Og alle medlemsland vil slutte seg til en erklæring om at de står fast på samarbeide, oppslutning, deltakelse og involvering i alliansen. Men derfra til å beslutte endringer som er avgjørende for den nye sikkerhetssituasjonen i Europa og verden for øvrig, er det svært langt. Den største faren for NATOs troverdighet ligger ikke i evnen til å kunne møte en ny sikkerhetssituasjon, men i alliansens 28 hovedsteder. Her har man nemlig fundamentalt ulikt syn på en rekke saker – saker som NATO som allianse er nødt til å måtte forholde seg til. Faren er dermed stor for at det ”minste felles multiplum” som alle kan enes om, kun blir en ”papirtiger” uten reelt innhold.

En av farene ligger i at alliansens hovedsteder ikke følger opp det man blir enige om under toppmøtet. Debatten i Norge om hvor viktig det er å skille militær og sivil innsats i Afghanistan er et eksempel på det. NATO vedtok allerede under Riga-toppmøtet høsten 2006 at en altomfattende og fullstendig tilnærming med både sivile og militære virkemidler var avgjørende (”Comprehensive Approach”), men i Norge diskuterer vi fortsatt om hvor skillelinjene skal gå – i stedet for å konsentrere oss om at de ønskede resultatene på bakken må være styrende.

Videre er det en stor fare for at substansielle og eksistensielle spørsmål for alliansen kommer til å forbli ubesvarte etter helgens toppmøte.

Er for eksempel NATO en regional allianse med ansvar for medlemslandenes egen sikkerhet innenfor landenes territorier? Eller skal NATO også ha et ansvar for å kunne projisere makt globalt for å kunne håndtere nye trusler? Hva er i så fall balansen mellom kollektivt forsvar etter artikkel 5 (Washington Treaty art.5) og en ”Out-of-Area” – orientering? Her er forskjellige i oppfatninger blant medlemslandene. Det er også store forskjeller i oppfatningen om hvorvidt NATO alltid skal måtte operere under et FN-mandat, eller om NATO skal kunne settes inn også når et FN-mandat eventuelt blokkeres i FNs Sikkerhetsråd.

Hvordan skal alliansens medlemsland bli enige om en felles tilnærming til Russland? Et nærmere samarbeid og tillitskapende forhold til Russland er helt avgjørende for å rette opp den ”forsuring” vi har sett de siste ti årene. Da kreves det imidlertid klare signaler om hvilke endringer som forutsettes i Moskva, samtidig som helt klare innrømmelser må komme fra Brüssel. USA har tatt til orde for et mye tettere samarbeid med Russland, og det foreligger også tanker om et mulig samarbeid om et felles rakettskjold. Men flere av NATOs medlemsland ble nettopp medlemmer i alliansen på grunn av frykt for russisk aggresjon, og de vil være svært skeptiske til et tettere samarbeide med Russland.

EU og NATO er to organisasjoner som ”bor i samme by men som opererer på forskjellige planeter.” Hvordan skal forholdet dem imellom kunne forbedres slik at man slipper å bygge opp svært dyre og dublerende kapasiteter? ”Alle” er enige om at et bedre samarbeid er nødvendig, men vi ser stadig at viktige beslutninger blir blokkert – ofte med forskjellig begrunnelse fra gang til gang. To av NATOs medlemsland i Middelhavet greier ofte å ikke bli enige seg imellom, og det hjelper ikke at bare ett av dem er EU-medlem. Ja – jeg snakker om Hellas og Tyrkia.

Verden opplever stadig nye trusler og utfordringer etter den kalde krigen, og det er ikke bare terrorfaren som skaper berettiget frykt. Angrep på f eks energiforsyning, strøm-, telefon- og internettforbindelser vil kunne være svært skadelige for en moderne stat. Men når er det vi snakker om kriminalitet, og når er det et angrep? Og skal NATO – med sine svært begrensede ressurser – ha en rolle her?

Det er mange andre uløste spørsmål som også alliansen må ta stilling til. Erfaringer fra Afghanistan, atomvåpenpolitikk, effektivisering av ”Comprehensive Approach”, terror- og piratvirksomhet, faren for Cyber-angrep, for å nevne noen.

Men det viktigste av alt synes likevel å være behovet for et avklart forhold til Russland. Uten det, blir mange av de andre utfordringene mindre viktige. Samtidig er nok denne utfordringen den vanskeligste for alliansen.

Resultatene av helgens diskusjoner vil vise om NATO fortsatt er en allianse å regne med – eller om den langsomt er i ferd med å forvitre innenfra.









torsdag 18. november 2010

Om eventuell sammenslåing av Hæren og HV - nok en gang.

I siste nummer av Offisersbladet (s 37) liker ikke Kjell Inge Bjerga at jeg har kritisert den studien som han og Gullow Gjeseth presenterte i Dagbladet og i Dagsnytt Atten den 22 april og som konkluderte med at Hæren og HV burde slås sammen.

Han sier blant annet at "Obersten kritiserer vårt arbeide ut fra en aviskronikk og enkelte medieoppslag, tilsynelatende uten å ha lest selve studien. Det er et risikabelt forehavende..."

Ja, det var tydeligvis et risikabelt forehavende. Jeg skrev nemlig min kommentar ut fra den antakelsen at når to så kompetente forskere presenterer sitt arbeide i en aviskronikk, og når de i tillegg diskuterer studien i Dagsnytt Atten sammen med Forsvarsministeren, så ville de mest vesentlige poengene i studien bli redegjort for.

Og det ble de for såvidt også. Mitt poeng med å kommentere studien var først og fremst å peke på at å forsøke å løse utfordringene ved at Forsvaret ikke får tildelt nok ressurser for de oppgavene vi faktisk har, ikke kan løses med enda en omorganisering/sammenslåing. Er det noe vi virkelig har erfaring med, så er det at en antydning om en mulig gevinst ved omorganisering nokså snart fører til at den blir tatt ut. Og resultatet er en sammenslåing eller omorganisering uten annen effekt enn at man får enda dårligere forutsetninger for å løse oppgavene.

Det er en utpreget oppfatning i det offentlige Norge - og ikke bare i Forsvaret - om at sammenslåing stort sett alltid gjør forholdene bedre og får kostnadene ned. Det er selvsagt ikke riktig. Dette poenget er verdt en studie i seg selv, så jeg lar det ligge nå.

Utfordringen for både Hæren og HV er at det ikke blir bevilget nok ressurer for å løse de oppgavene de to organisasjonene faktisk har. Etter min mening er det temmelig naivt og tro at en sammenslåing vil rette på dette. Som jeg skrev i min kommentar til studien: "En eventuell sammenslåing vil ikke føre til noe annet enn en sammenslåing".

Jeg gjentar derfor min konklusjon: En sammenslåing av Hæren og HV vil være gal medisin til feil diagnose.

tirsdag 16. november 2010

Klokt av ordføreren

I dag vedtar etter all sannsynlighet formannskapet i Trondheim at veteraner fra tjeneste i utlandet blir hedret med en årlig markeringsdag.

Lørdag formiddag var det mange veteraner fra internasjonale operasjoner som fikk kaffen i vrangstrupen da de hørte morgennyhetene på NRK/Trøndelag og leste Adresseavisen. Der fikk man erfare at rådmannen i Trondheim hadde uttalt seg negativt til en lokal markering/hedersdag for veteraner fra internasjonale operasjoner. Det man reagerte på var først og fremst begrunnelsen, nemlig blant annet at soldaters deltakelse i internasjonale operasjoner er omstridt i befolkningen.

Jeg var selv så heldig å få være tilstede ved 50-års markering for Norges Veteranforbund for Internasjonale Operasjoner (NVIO) lørdag kveld. Det er ikke å ta munnen for full å si at utspillet fra rådmannen hadde skapt meget sterke reaksjoner. Veteranene er vanligvis en lavmælt gruppe, men denne kvelden var det mange som reagerte med sinne på rådmannens innstilling. De forstår selvsagt at en rådmann må balansere et stramt kommunebudsjett, og de ønsker ikke å bli satt opp mot behov for midler til sykehjem, utdanning eller andre viktige kommunale oppgaver. De hadde derfor hatt meget stor forståelse for rådmannens innstilling dersom den hadde sagt nei til forslaget om en veterandag i Trondheim på grunn av økonomiske forhold.

Men når begrynnelsen er at innsatsen deres var "omstridt", reagerte mange - meg selv inklusiv - nokså kraftig. Det er Rergjeringen og Stortinget som samlet sender norske soldater til internasjonal tjeneste. Soldatene gjør derfor en jobb for nasjonen Norge. Dersom det er omstridt at norske soldater sendes ut, er det derfor en politisk diskusjon som hører hjemme i debatten som handler om hvilke bidrag Norge skal stille opp med. Det handler IKKE om de soldatene som faktisk utfører jobben og tar belastningen med å reise ut.

Mer enn noen andre organisasjoner, vet NVIO hvilke belastninger slik tjeneste kan føre til. De har utrettelig og i mange år arbeidet for at vi skal bli flinkere til å ta vare på dem som kommer hjem og som har problemer. Hver dag mottar foreningen henvendelse fra mennesker som trenger støtte, og det er gjennom blant annet innsatsen fra NVIO at ivaretakelse av hjemvendte soldater fra internasjonale operasjoner nå er i ferd med å få den oppmerksomheten de fortjener.

De ber ikke om mye. Det de ber om er å bli verdsatt og forstått, og de ber om at innsatsen deres på vegne av Norge blir satt pris på. Og dersom noen får problemer etter gjennomført tjeneste, ber de om at de blir tatt vare på. Og fremfor alt ber de om å ikke bli brukt i et politisk spill om Norges internasjonale bidrag.

Trondheims ordfører, Rita Ottervik, var heldigvis av en annen oppfatning enn rådmannen. Til NRK/Trøndelag sier hun:

Vi ønsker å legge til rette for at vi den 29. mai, den internasjonale veterandagen, hedrer trondhjemmere som har vært i utenlandsoppdrag.

Det var en klok innstilling. Selv om det i første rekke er Staten og Forsvaret som skal ivareta veteraner, er et lokalt tiltak kjærkommet. Anslagsvis 2600 personer fra Trondheim har deltatt i internasjonale operasjoner på vegne av nasjonen Norge, så de utgjør ingen liten gruppe.

I dag avgjør altså formannskapet at de skal få sin egen dag i byen. Det ser jeg fram til, og jeg gleder meg allerede til arrangementet.

torsdag 28. oktober 2010

Om fanger i Afghanistan

De siste dagen har det vært debattert om hvorvidt norske spesialsoldater ikke har fulgt opp norske forpliktelser overfor personer som er tatt til fange i Afghanistan. Jeg har spesielt reagert på utspill fra Erling Borgen. En kommentar fra ham på mitt blogginnlegg krever et svar som er for lang for kommentarfeltet. Derfor dette innlegget.


Takk for kommentaren, Erling Borgen.

For det første:
Jeg, som de fleste andre, er klar over at det forekommer tortur i Afghanistan. Slik det også forekommer i en rekke andre land. Dette dreier seg ikke om hvorvidt det forekommer turtur i Afghanistan eller ikke, men om hvilket ansvar norske soldater og norske myndigheter har etter internasjonale regler. I tillegg dreier dette seg om å følge opp en bilateral avtale mellom norske og afghanske myndigheter om fangers rettigheter.

For det andre:
Dersom norske styrker arresterer opprørere, er Norge forpliktet til å følge med på hva som skjer med dem. Jeg var selv kontingentsjef for de norske styrkene i Afghanistan (unntatt spesialsoldatene) fra januar-august 2009, og som sådan var det mitt ansvar å utøve denne kontrollen på vegne av norske myndigheter. I den perioden var det én fange som Norge hadde dette ansvaret for. Vedkommende fikk besøk i fengselet av norsk personell, der det blant annet var tilstede lege og jurist. En utførlig rapport om soningsforhold og helsetilstand ble utarbeidet.

For det tredje:
Norske styrker i Afghanistan, - både spesialsoldater og andre, - har som sin viktigste oppgave å være mentorer og partnere sammen med afghanske sikkerhetsstyrker. Hensikten er at de afghanske sikkerhetsstyrkene selv skal bli i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Parallelt med dette, utøver blant annet EUPOL og polititjenestemenn fra mange nasjoner (også fra Norge) noe av det samme overfor afghansk politi og afghansk rettsvesen (jeg har ved mange anledninger hevdet at politi- og rettsinnsatsen er alt for liten). Men hensikten er også her å bidra til at Afghanistan selv skal bli i stand til å utvikle et fungerende politi- og rettsapparat.

Det er altså IKKE slik at norske styrker på egen hånd og på eget initiativ reiser rundt og arresterer opprørere for så å lete opp en politimann for å bli kvitt dem!
Vi deltar i operasjoner som ikke bare er koordinert med afghanske myndigheter - de er også ledet av afghanske myndigheter. Vi møter afghanske myndigheter og de regionale/lokale sikkerhetsstyrkene minst ukentlig for å vurdere sikkerhetssituasjonen og å diskutere tiltak mot eventuelle opprørere. Vårt mentor- og partnerbidrag inkluderer støtte til planlegging og gjennomføring av operasjoner, der det er de afghanske prioritetene som følges og der det er afghanske sikkerhetsstyrker som leder an. En typisk slik operasjon kan f eks være at guvernørens sikkerhetsråd bestemmer seg for å lete opp opprørere i en bestemt landsby. Den afghanske hæren - sammen med norske mentorer og partnerenheter - har som oppgave å sikre operasjonen, og det afghanske politiet - sammen med f eks norske politimentorer - går fysisk inn i landsbyen og foretar eventuelle arrestasjoner.
Selv om norske soldater og norsk politi har vært med på en slik operasjon, er dette IKKE "norske" fanger.

I artikkelen i UkeAdressa som har utløst denne debatten, redegjør representanten fra Spesialstyrkene om hvordan de har BIDRATT til at det er tatt fanger som er blitt arrestert av afghanske spesialstyrker eller afghansk politi. Det er med andre ord til forveksling akkurat samme situasjon og måte å operere på sammen med afghanske styrker som det de regulære norske avdelinger (og politi) er med på. Prinsippene er de samme i begge tilfeller.

Personer som blir arrestert av norsk personell i en norsk operasjon, oppfyller de vilkår som internasjonale regler og den bilaterale avtalen setter om Norges ansvar. Personer som blir arrestert av afghansk politi i en operasjon der norsk personell støtter som mentorer og partnere, oppfyller IKKE disse bestemmelsene.

Jeg er som alle andre bekymret for at arresterte opprørere risikerer å bli torturert. Jeg er også bekymret når opprørere som blir arrestert "på ferske spor", tilsynelatende er ute av fengselet igjen etter noen timer.

Dersom vi mener alvor med at vi skal bidra til å utvikle rettssystemet i Afghanistan, kan ikke Norge ensidig gå på tvers av internasjonale avtaler og opprette et eget regime som gjelder kun for oss. Når en person er arrestert av afghanske myndigheter, er vedkommende et afghansk ansvar. Og selv om vedkommende skulle bli sluppet ut og eventuelt fortsette opprørsvirksomheten, så er det i utgangspunktet lite vi kan gjøre med det.

Denne problematikken, grenseoppgangen, og måter å håndtere fangespørsmål på, blir grundig redegjort for og satt fokus på i hele det norske styrkebidraget. Etter min oppfatning har norsk personell innenfor dette temaet meget gode kunnskaper, holdninger og prosedyrer.

Det er ikke soldatene som lager disse reglene. Soldatenes oppgave er å etterfølge dem. Jeg finner ikke at artikkelen i UkeAdressa viser noe annet - snarere tvert i mot.

Dersom internasjonale lover og avtaler bør endres, er det politikernes oppgave. Dersom den bilaterale avtalen (også kalt "fangeavtalen") mellom Norge og Afghanistan bør reforhandles, så er det også politikernes oppgaver.

Vår oppgave er å løse det et særdeles vanskelig oppdrag som våre folkevalgte enstemmig har sendt oss ut på, samtidig som vi følger de regler som gjelder. Det betyr ikke at vi er "hodeløse høner" uten egne meninger eller egne standpunkter. Men det betyr blant annet at vi er svært vare for å få beskyldninger rettet mot oss som er grunnløse, og som i tillegg oppleves svært urettferdige.

I dette tilfellet opplevdes det akkurat slik.

Mvh,
Ole-A. Fauske

mandag 25. oktober 2010

Tør du si det rett ut, Erling Borgen?

Erling Borgen tålte tydeligvis ikke at norske spesialsoldater fikk respektfull og grundig omtale i UkeAdressa i helgen.

I dag er han intervjuet av Adressa og har skrevet kommentarer i Dagsavisen der han forsøker å ødelegge norske soldaters troverdighet. Det bør ikke stå uimotsagt. Jeg oppfordrer Adresseavisen og andre medier på det sterkeste å undersøke hva som faktisk gjelder - altså hvilke regler det internasjonale samfunnet er enige i at man skal følge - før dere lar Borgen helt uimotsagt de facto beskylde norske soldater for krigsforbrytelser. Dersom Borgen er riktig sitert, så er det faktisk det han gjør.

Ingressen i artikkelen begynner med:
- Det er alarmerende at norske spesialsoldater har overlatt mer enn hundre personer til afghansk politi, for deretter å ikke ane hva som har skjedd med dem, sier forfatter Erling Borgen.
Dersom Erling Borgen faktisk har sagt dette, så er han mye lengre "ute på jordet" enn jeg trodde det ville være mulig å komme - selv for ham. Implisitt beskylder han norske soldater for brudd på folkeretten, og at bilaterale avtaler mellom Norge og Afghanistan om hvordan fanger skal følges opp systematisk brytes.

Si det rett ut, Borgen! Beskyld soldatene for krigsforbrytrelser og brudd på internasjonal rett!
Men da må du samtidig være i stand til å underbygge påstandene dine. En hevnvisning i artikklelen om at noen i Forsvarsdepartementet ikke vet hva som har skjedd med fanger som er pågrepet av afghanske sikkerhetsstyrker, blir brukt som en antydning at vi skulle ha visst det. Det skulle vi selvfølgelig ikke!

Til media: Lag en artikkel som beskriver hvilket ansvar den instans har som tar fanger. Og ta med i samme artikkel hvilke internasjonale konvensjoner og regler det finnes for nettopp dette. Der finner dere også hvilke rettigheter de har som er tatt til fange.

Å benytte Borgen som kommentator om dette emnet gir kraftige uttalelser i avisa. Men hva som faktisk er Norges ansvar i saken har han enten ikke peiling på - eller så bruker han bevisst feil vinkling for å sverte soldatenes troverdighet.
Han lykkes i noen grad også - det ser man i kommentarfeltene under artiklene.
Dessverre er det ikke alle som nå vet at Borgen svært ofte trekker sterke konklusjoner på totalt feil grunnlag.

Eller kanskje det heter: Som vanlig på totalt feil grunnlag???

tirsdag 12. oktober 2010

Er det snart nok nå?

I noen uker nå har vi vært nedlesset av meldinger om kulturen blant de norske soldatene i Afghanistan. Saken begynte som oppslag i VG, og har senere eskalert. Soldatene ble kritisert av alle - også av Forsvarsministeren. Senere har også ledelsen i Forsvaret og FD har fått kritikk. Soldatene kritiseres for det som visstnok skal være ukultur, og Forsvarministeren kritiseres blant annet for å ikke ha informert det norske folk om hva vi egentlig gjør i Afghanistan.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen har benyttet anledningen til å argumentere nok en gang for sin idé om et profesjonelt Forsvar. Og han skyter uvanlig skarpt. Men så bommer han så det suser også.

En av de beste kommentarene om hva denne saken handler om, kom i en kronikk i Adresseavisen fra en kadett ved Luftkrigsskolen. Han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."

En venn av meg i England sendte meg nettopp dette diktet. Jeg kan ikke gå god for innholdet, og jeg kjenner ikke forfatteren. Men det har noen gode poenger. Først og fremst dette: Soldatene er sendt ut for å gjøre noe av det mest ekstreme en lovlig valgt regjering kan pålegge sine borgere. Og de gjør det på vegne av oss alle sammen. De forventer ikke at alle skal være enige med alt de gjør til enhver tid. Men de forventer at de samme som sender dem ut, anerkjenner dem og - om nødvendig - gjør sitt ytterste for å forsvare dem mot grunnløse, tabloide og sensasjonspregede oppslag som er fullstendig tatt ut av sin sammenheng.

Jeg gjengir diktet til ettertanke.


A Poem Worth Reading

He was getting old and paunchy
And his hair was falling fast,
And he sat around the Legion,
Telling stories of the past.

Of a war that he once fought in
And the deeds that he had done,
In his exploits with his buddies;
They were heroes, every one.

And 'tho sometimes to his neighbors
His tales became a joke,
All his buddies listened quietly
For they knew where of he spoke.

But we'll hear his tales no longer,
For ol' jimmy has passed away,
And the world's a little poorer
For a Soldier died today.

He won't be mourned by many,
Just his children and his wife.
For he lived an ordinary,
Very quiet sort of life.

He held a job and raised a family,
Going quietly on his way;
And the world won't note his passing,
'Tho a Soldier died today.

When politicians leave this earth,
Their bodies lie in state,
While thousands note their passing,
And proclaim that they were great.

Papers tell of their life stories
From the time that they were young
But the passing of a Soldier
Goes unnoticed, and unsung.

Is the greatest contribution
To the welfare of our land,
Some jerk who breaks his promise
And cons his fellow man?

Or the ordinary fellow
Who in times of war and strife,
Goes off to serve his country
And offers up his life?

The politician's stipend
And the style in which he lives,
Are often disproportionate,
To the service that he gives.

While the ordinary Soldier,
Who offered up his all,
Is paid off with a medal
And perhaps a pension, small.

It is not the politicians/news reporter
With their compromise and ploys,
Who won for us the freedom
That our country now enjoys.

Should you find yourself in danger,
With your enemies at hand,
Would you really want some cop-out,
With his ever waffling stand?

Or would you want a Soldier--
His home, his country, his kin,
Just a common Soldier,
Who would fight until the end.

He was just a common Soldier,
And his ranks are growing thin,
But his presence should remind us
We may need his like again.

For when countries are in conflict,
We find the Soldier's part
Is to clean up all the troubles
That the politicians start.

If we cannot do him honour
While he's here to hear the praise,
Then at least let's give him homage
At the ending of his days.

Perhaps just a simple headline
In the paper that might say:
"OUR COUNTRY IS IN MOURNING,
A SOLDIER DIED TODAY."

torsdag 7. oktober 2010

Sverre Diesen om soldatkultur: Bomskudd, General!

Tidligere forsvarssjef, General Sverre Diesen, har et innlegg om soldatkultur i dagens VG. Her fortsetter han sin kampanje for et profesjonelt soldatkorps på bekostning av verneplikten, og han skyter uvanlig skarpt til ham å være. Men så bommer han kraftig også.

Diesen har riktignok noen gode poenger i sitt innlegg. Han peker blant annet på den fundamentalt forskjellige situasjonen for Forsvaret som ikke lenger er "et rent politisk nødvergeinstrument for en forsvarskamp på eget territorium der det står om landets fortsatte eksistens". Og han problematiserer over at politikken må ta inn over seg disse fundametale forskjellene dersom Forsvaret skal kunne være et maktmiddel utenfor landets grenser selv når det i Norge hersker dyp fred. "Staten har villet målet – krig som politisk virkemiddel. Da må den innenfor rimelighetens grenser også akseptere midlene, uten å la seg forarge eller skulle ty til skjønnmalende omskrivninger" sier han.

En kadett ved Luftkrigsskolen i Trondheim pekte på noe av det samme i en kronikk i Adresseavisen i går, der han hevder at norske soldater ikke får kritikk for å gjøre en dårlig jobb, "men for i det hele tatt å utføre jobben de blir pålagt."

Dessverre bommer Diesen kraftig når han benytter den siste tidens debatt om soldatkultur til å nok en gang argumentere for et profesjonelt Forsvar. Han angriper vernepliktssoldaten ved å hevde at overtramp i krig ikke begås av profesjonelle, "men av vernepliktige, reservister og militssoldater". Diesen hevder også i sin artikkel at det er kameratskap og samhold i avdelingene som er kjernen i en profesjonell soldatkultur - og ikke idealisme. Han underbygger påstanden med å vise til "all historisk erfaring" (så da skulle jo det være greit nok?). Og for å forsterke utsagnet viser han til at "noe annet (må) tre inn i idealenes sted og skape de båndene som holder militære avdelinger sammen under selv de største påkjenninger. Dette «noe annet» kan realistisk heller ikke være sikkerhetsrådsresolusjoner eller muligheten for å bidra til en bedre verden på sikt."

Med respekt å melde, General - dette er bomskudd. Å hevde at det er vernepliktige, reservister og militssoldater - og ikke profesjonelle soldater - som begår overgrep i krig, er en faktisk feilopplysning som Diesen forsøker å underbygge sitt budskap med. Jeg reagerer på at han gjennom denne måten å argumentere på bidrar til å undergrave nettopp den respekten for soldatyrket som han selv så riktig etterlyser. Og når han hevder at idealene ikke lenger har noen betydning ved å vise til sikkerhetsrådsresolusjoner, så er dette er forsøk på å latterliggjøre det faktum at de fleste mennesker - også soldater - har grundige og veloverveide standpunkter som fører dem mot et yrkesvalg. Jeg vil hevde at for soldater er denne overveielsen betydelig grundigere enn for mange andre yrker - nettopp fordi man vet at man kan bli sendt i krigen med mandat til å drepe eller med risiko for å miste sitt eget liv. Og da er det idealene som er avgjørende for yrkesvalget - ikke sikkerhetsrådsresolusjoner. Jeg er selvsagt ikke uenig i at kameratskap og samhold i avdelingen er avgjørende for å kunne klare de påkjenningene som soldater kan utsettes for, men å hevde at dette er det eneste kriteriet for en profesjonell soldatkultur blir alt for spinkelt. Idealisme, verdier, respekt for menneskerettigheter, et ønske om å bidra til at andre mennesker får det bedre, osv er avgjørende og viktige momenter for mange som velger seg soldatyrket. Skulle Diesen hatt rett, ville det bety at soldater kan benyttes til et hvilket som helst oppdrag uten skrupler. Det ville bety at så lenge kameratskapet og samholdet var på plass, så ville oppdragets art og målsettingene med innsatsen være uvesentlig. Og er det noe vi har tung rettshistorisk dokumentasjon på, så er det at slike soldater og en slik soldatkultur overhode ikke er ønskelig.

Og da er vi etter min mening ved kjernen: Hele denne debatten dreier seg om lederskap og/eller mangel på sådan. Lederskapet, på alle nivå, skal fremelske og utvikle den soldatkulturen vi ønsker, og lederskapet skal forme avdelinger og mennesker slik at de kan løse sine oppdrag på en slik måte som vi ønsker. Vi er flinke til å sole oss i glansen av norske soldater når de får skryt, men snare til å kritisere dem når media - i sin evige jakt på sensasjoner - har hysteriske oppslag om forhold som er totalt tatt ut av sin sammenheng.

Dersom det oppstår mistanke om "ukulturer", så er det først og fremst de som utøver lederskap som må gå i seg selv og vurdere om lederskapet er godt nok. Å beskylde soldater for noe som man selv har ansvaret for, er å skyte seg selv i foten.

Diesen har dessverre skrevet en artikkel som sår tvil om norske soldaters profesjonalitet. Og han bidrar i liten grad til klargjøring av ansvaret hos dem som utøver ledelse. Det burde han absolutt ha gjort, fordi soldatkulturen slik den fremstår i dag er i meget stor grad blitt utviklet i en periode der Diesen selv hadde det øverste ansvaret.



torsdag 16. september 2010

Armadillo

Da Grete Faremo hadde besøk av sin danske forsvarsministerkollega for litt siden, sa begge at filmen "Armadillo" ikke ville påvirke våre lands politikk overfor Afghanistan. Det gjør de klokt i.

Jeg har også endelig fått sett filmen, og som mange andre mener også jeg at det er en sterkt og tankevekkende film. Filmen har fått mye omtale, og allerede i mai skrev Karsten Jensen i Dagbladet at "Filmen Armadillo blir et jordskjelv i den danske nasjonens selvforståelse" Han sier også at "Armadillo er noe større enn en debattfilm og noe mer enn en politisk bombe. Det er et jordskjelv i nasjonens selvforståelse."

Bjørnar Moxnes i Dagsavisen inviterte Grete Faremo på kino, og sier at "Nå viser meningsmålingene (endelig!) at et flertall vil hente soldatene hjem. Vi befinner oss i godt selskap: Nederland har allerede trukket soldatene sine ut, og i Danmark ønsker nå flertallet å gjøre det samme."

Litt mer balansert dekning og kommentarer finner vi på TV2s nettsider, der tidligere forsvarssjef Sverre Diesen og forsvarsminister Grete Faremo setter filmens innhold litt mer i perspektiv. Og Grete Faremo har åpenbart vært på kino (om det var etter invitasjon fra Dagsavisen vites ikke), for hun har en lengre artikkel i flere aviser under tittelen "Kjør debatt!" der hun blant annet påpeker dilemmaet soldatene kan komme opp i under utførelsen av et oppdrag som et samlet Storting har sendt dem ut på. "Armadillo er viktig fordi den viser oss det vi ikke før har sett. Den viser oss ikke helter, men den viser dilemmaene. Den bidrar til mer åpenhet og dermed til en bedre debatt om hvordan vi løser oppdraget vårt i Afghanistan. Denne debatten skal fortsette, og jeg ønsker den velkommen!" skriver hun.

Mange norske soldater kan kjenne seg igjen i deler av filmen. Den viser krigens råskap og forferdelige konsekvenser for enkeltmennesker, og norske soldater har vært ute for episoder som har vært minst like krevende som de situasjonene som ble vist i filmen. Men det viktig å være klar over at den virkeligheten som filmen presenterer er et utsnitt av den virkeligheten norske soldater opplever og er en del av. Filmen er laget nettopp for å få fram de mest brutale sidene ved den innsatsen internasjonale styrker gjør i Afghanistan, og den har ikke som ambisjon å vise hele spekteret av internasjonal innsats i landet. At norske og andre lands soldater blir utdannet og trenet i å beherske hele spekteret av arbeidsoppgaver der bruk av makt alltid er siste utvei, er ikke akkurat noe fremtredende poeng i filmen.

Men filmen viser likevel nettopp deler av innsatsen vår som mange ikke kjenner. Og det er bra, for kunnskap om hva soldatene våre faktisk gjør; og under hvilke forhold de noen ganger må gjøre jobben; er svært viktig.

Problemet blir når man etter å ha sett filmen konkluderer med at dette er det eneste vi holder på med, og at alt vi gjør er forgjeves. Soldatene våre fortjener et betydelig mer utfyllende kunnskapsnivå enn som så.

At innsatsen vår i Afghanistan må debatteres, det er jeg den første til å ønske. Men nok en gang er jeg skuffet - om enn ikke overrasket - over at norske medier hyler opp etter å ha vært på kino.

Filmen er god. Skremmende. Tankevekkende. Men som kilde til helhetsbilde og dybdeforståelse er den fullstendig uegnet.

"Armadillo" er ikke en film som etterlater deg med en god følelse. Men gå på kino - se filmen selv - sett deg inn i internasjonal militær og sivil innsats i Afghanistan - og vær med på å debattere innsatsen ut fra et visst kunnskapsnivå.

tirsdag 17. august 2010

Norske soldatjunkier?

I et kronikkinnlegg i Bergens Tidende skriver Asle Toje, som kaller seg for utenrikspolitisk forsker og kommentator, at "Det ville trolig være et feilgrep å ikke ta høyde for at enkelte norske soldater vil vende tilbake fra Afghanistan med nederlag i ryggsekken". Overskriften på kronikken er "Soldatjunkier" - med undertittel "Når soldatene vender hjem fra Afghanistan vil enkelte trolig komme tilbake med et rusproblem".

Toje har noen poenger i kronikken som det er verdt å merke seg, - blant annet at soldater som ikke får nødvendig oppfølging etter endt tjeneste kan ha en tendens til å utvikle et rusproblem.

Men utenom dette er det lite å hente. Toje bruker tall fra amerikanske militære styrker og erfaringer fra Vietnam. Han peker på at rusmidler er lett tilgjegelig i Afghanistan, og at russiske styrker hadde et utbredt rusmisbruk under sin okkupasjonsperiode i landet.

Selv om Toje ikke sier det rett ut, insinuerer han at rusmisbruk kan være utbredt blant norske soldater. Og han mer enn antyder at på grunn av situasjonen i Afghanistan må man forvente at norske soldater kommer hjem med et rusproblem.

Jeg kjenner ikke Toje. Og jeg kjenner dermed heller ikke hans motiver. Men jeg er forundret over at en som kaller seg utenrikspolitisk forsker og kommentator tilsynelatende ikke setter seg inn i et eneste fakta før han publiserer kronikken sin. Min tiltro til norske forskningsmiljøer fikk seg en knekk etter "Hjernevask"-serien, men denne kronikken er et nytt lavmål.

Toje gjør et poeng av at han har ringt et nummer til "Forsvarets Narkotikagruppe" - uten å få svar. Dersom det er all faktainnhenting han har forsøkt seg på, så forteller det svært mye mer om Toje og hans "forskerkompetanse" enn det gjør om et eventuelt rusmiddelproblem blant norske soldater. Dersom han hadde ringt Forsvarsstaben eller Forsvarets Operative Hovedkvarter, så ville han fått opplyst hvilke regler som gjelder for norske soldater. Der ville han også fått opplyst hvordan soldatene blir kontrollert og testet, og hvilken utdanning de får før de reiser ut. Dersom han hadde spurt meg, ville jeg kunnet ha opplyse om at i min tid som kontingentsjef i 6,5 måneder 2009 ble det gjennomført to uvarslede kontroller i det norske styrkebidraget av Narko sør, Forsvarets narkotikagruppe i Sør-Norge, uten at det ble funnet noen tegn på misbruk blant norske soldater.

Jeg skal ikke bagatellisere faren for at soldater - også norske - kan komme til å misbruke rusmidler. Men jeg reagerer sterkt på at en som kaller seg forsker tillater seg å bruke statistikk og opplysninger som er mange år gamle fra andre lands militære styrker; blander dette sammen med generell teori om hvordan et rusproblem kan utvikle seg; presenterer dette i en kronikk på en måte som mer enn antyder at norske soldater kan ha et problem, og ikke en gang tar seg bryet med å undersøke hva som faktisk er tilstanden.

Jeg har tidligere ved mange anledninger påpekt at den svært nødvendige debatten om vårt engasjement i Afghanistan er preget av mangel på kunnskap. Kronikken til Toje er nettopp et eksempel på kunnskapsløs synsing.

Dersom kronikken til Toje hadde blitt levert inn som et forslag til en fagkronikk på en utdanningsinstitusjon - for eksempel her - så hadde den blitt blankt avvist. Det er nemlig overhode ingen sammenheng mellom hva kronikken antyder og hva kronikkforfatteren er i stand til å underbygge.

mandag 28. juni 2010

Når det verst tenkelige skjer.

Norge har mistet fire soldater. Fire liv gikk tapt som en følge av Norges militære engasjement i Afghanistan.

Mine tanker går først og fremst til pårørende og nære kolleger. Men alle i Forsvaret - alle i Norge - har mistet noe i dag. Ingen er uberørt.

Jeg håper av hele mitt hjerte at soldatene våre får den støtten de fortjener nå, og at de ikke utsettes for "ukvalifisert synsing".

Ord blir fattige, men jeg vet at de involverte setter pris på at vi tenker på dem. For meg, som var kontingentsjef da Trond Petter Kolset ble drept 17 april 2009, ble dette diktet en kilde til inspirasjon og kraft.

Jeg håper det også kan bli det for noen som leser dette.

Do not stand at my grave and weep,
I am not there, I do not sleep.

I am a thousand winds that blow.
I am the diamond glint on snow.
I am the sunlight on ripened grain.
I am the gentle autumn rain.

When you wake in the morning hush,
I am the swift, uplifting rush
Of quiet birds in circling flight.
I am the soft starlight at night.

Do not stand at my grave and weep.
I am not there, I do not sleep.
Do not stand at my grave and cry.
I am not there, I did not die!

Mary Frye (1932)



torsdag 17. juni 2010

Prinsipper og praktisk politikk, samt en bomring til besvær.

I møte med virkeligheten må selv de beste intensjoner og prinsipper vike for det som i praksis er mulig å få til. Slik ser det i alle fall ut til å være. Partiene i regjeringen har fått erfare det, og Bystyret i Trondheim vedtar saker som går på tvers av programmene til noen av partiene som utgjør flertall i saken. I Adresseavisen i dag viser en meningsmåling hva menneskene i byen synes om akkurat det.

Politikk blir da også betegnet som ”det muliges kunst”. På alle nivå innenfor det politiske liv må det inngås kompromisser. Innenfor de enkelte politiske partier må man det når partiprogrammet skal settes sammen. Og i Storting, Regjering – og Bystyret – må man det for å få til flertallsløsninger om den praktiske politikken. Og da må noen ganger prinsipper vike. Prinsipper som før et valg er fremholdt som absolutte og som selve kjennetegnet på et politisk parti eller en politisk bevegelse.

Nå er jeg av dem som i stor grad er tilhenger av kompromisser i politikken. Verdenshistorien er full av eksempler på meningsløse kriger og forferdelige overgrep som ikke skyldes annet enn at politiske ledere ikke var villige til å finne kompromisser på politiske problemer. Men selv om man alltid må være villig til å finne løsninger på politiske utfordringer, er det samtidig prinsipper som er overordnet politikken. I noen tilfeller må man være prinsippfast, selv om det koster. Dersom man for eksempel mener at samfunnet skal bevege seg i en bestemt retning, er det vanskelig å få aksept for at man i den praktiske politikken inngår kompromisser som fører til det motsatte. Et lite eksempel kan være debatten om – og vedtaket i Bystyret for – bomringen i Trondheim. Her har partier som har programfestet motstand mot bomring, sørget for å innføre den. Partiene selv kaller det ”praktisk politikk” – jeg kaller det juks og lureri overfor de som har avgitt stemme etter hva som står i partiprogrammet.

Det finnes selvsagt mer alvorlige eksempler. Av alle friheter mennesker har, er kanskje ytringsfriheten den viktigste for å sikre at menneskerettigheter overholdes og at mennesker ikke blir utsatt for overgrep. For ikke lenge siden opplevde vi alvorlige anslag mot ytringsfriheten, idet bilder av Profeten Muhammed i enkelte aviser utløste hat og trusler om terror mot hele lands befolkninger. Og når signaler fra øverste politiske hold i enkelte land ber avisene om å ikke trykke bildene, da er det brudd på et prinsipp som man ikke kan gå på akkord med.

Nå må ingen tro at det bare er muslimske fundamentalister som angriper ytringsfriheten. Det skjer rett som det er i Norge også: ”EU-kampen er en krig. Å rive ned Ja-plakater er helt allright så lenge vi når frem med vårt budskap...- Om det er demokratisk? Det har jeg ikke tenkt så mye over…” (Vebjørn Reinsberg til Aftenposten, 26/9 1994).

I forhold til kampen for ytringsfrihet, er innføring av bomring i Trondheim ikke verd å snakke om engang. Men eksempel på ”det muliges kunst”, er det. Spesielt dersom man har et partiprogram som man ikke en gang tror på selv.

Her er forøvrig et tips for å ta unnalurere:
Fotoboks med øyeblikkelig konsekvens for bilister som kjører for fort (klikk på bildet for større versjon).


tirsdag 15. juni 2010

Omstilling er gøy!

Jeg hadde denne artikkelen i Avisa Nordland for et par år siden, og jeg ble gjort oppmerksom på den av en kollega i dag. Dessverre er den akkurat like aktuell, så her er den som ønskereprise.

Det å drive omstilling er utrolig arti’! Da får vi anledning til å gå gjennom virksomheten vår med lys og lykte, og vi lager nye diagrammer over hvordan virksomheten skal organiseres. Organisasjonen blir skreddersydd til nye oppgaver, og de som jobber i organisasjonen får nye titler. Noen får ny sjef, og noen får flere og/eller andre medarbeidere. Noen oppgaver blir flyttet fra ett sted i organisasjonen til et annet. Noen nye oppgaver kommer til, og diskusjonen går høylytt om hvordan de skal løses.

Så må vi på kurs! Vi må lære å håndtere nye oppgaver, og vi må lære å bruke nytt dataverktøy og produksjonsutstyr. Rapporteringsrutiner er endret, og det er ikke de samme som skal ha de samme rapportene lenger. Økonomisystemet i virksomheten er nytt, og ekspertene på lønnssystem, reiseregulativ, arbeidsmiljø og Riksrevisjonens kontrollrutiner er det ikke funnet plass til. Derfor skal sjefer på alle nivå selv ha ansvaret for at alt er i orden, reviderbart og korrekt i henhold til loven.

Og den nye organisasjonen må selvsagt fungere! Derfor må vi dra på team-building. En rekke overnattingssteder i det ganske land har utvidet tilbudet til å inkludere opplevelsesopphold i flotte omgivelser. Vi skal selvsagt bade i stampen sammen; vi skal bruke boblebad og badstue; vi skal på snøscootertur eller på sea-rafting; vi skal ha grupperom tilgjengelig for å bruke tid på å bli bedre kjent; vil skal spise god mat med god drikke til – og vi skal ha det så hyggelig som overhode mulig. Jammen er det godt å komme bort fra hverdagen et par dager!

Når vi kommer tilbake er alle fulle av iver etter å ta fatt på jobben i den nye organisasjonen. Produksjonen forventes å øke, og alle skal jobbe smartere i mer strømlinjeformede prosesser. Mer effektivitet og mer produksjon for mindre kostnad. Og når organisasjonen får ”satt seg”, ser vi at hele prosessen har hatt en utrolig god effekt.

Det har selvsagt kostet en del, da. Når vi arbeider med omorganisering, kan vi ikke samtidig produsere like mye på den samme tiden. Når vi er på kurs er vi borte fra jobben med full lønn, mens andre gjerne må jobbe overtid for å ivareta våre oppgaver. Og team-building er heller ikke gratis. De som legger til rette for et flott opphold lever av å gjøre nettopp det – ellers hadde de ikke holdt på med det. Og når ekspertene på administrasjon, økonomisystemer og kontrollrutiner er borte, må sjefene bruke mer tid på det – og mindre tid på å lede virksomheten for å produsere optimalt.

Men – pytt sann! Noe må det jo koste å effektivisere og å omorganisere. Vi får jo en gevinst av det i det lange løp, ikke sant? Og det fineste med alt er, at når den nye organisasjonen med de nye oppgavene har satt seg slik at virksomheten blir rutine, og menneskene kjenner hverandre og vet nøyaktig hva de skal gjøre – da omorganiserer vi igjen!

Da får vi ny gjennomgang av virksomheten. Nye rutiner, nye medarbeidere, nye oppgaver og ny sjef. Og så må vi på team-building. Stamp og badstue, grupperom og scootertur.

Er det ikke herlig?


Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

søndag 25. april 2010

Sammenslåing av Hæren og HV? Gal medisin til feil diagnose.

I en kronikk i Dagbladet torsdag 22 april tar forskerne Gullow Gjeseth og Kjell Inge Bjerga fra Institutt for Forsvarsstudier (IFS) til orde for en sammenslåing av Hæren og Heimevernet (HV).
I NRKs "Dagsnytt Atten" samme dag utdyper de sine synspunkter med Forsvarsministeren tilstede i studio.


Forslaget om å slå sammen Hæren og HV er ikke nytt. Ved flere anledninger tidligere har en eventuell sammenslåing vært drøftet, men man har - til nå - hver gang konkludert med at en sammenslåing ikke ville være hensiktsmessig. At forlaget fremmes på nytt nå er ikke uventet. Men det som er uventet er de årsaker som legges grunn, og de argumenter man benytter for at dette nå ville være en fornuftig tanke.

Det er ikke hvem som helst som fremmer dette forslaget. Gullow Gjeseth er pensjonert generalmajor med en lang karriere bak seg i Forsvaret der han blant annet var Kommandør for Landstridskreftene i Sør-Norge og direktør ved Forsvarets Høgskole. Kjell Inge Bjerga har vært tilknyttet IFS i mer enn ti år, er Cand. philol. med historie hovedfag ved Universitetet i Oslo, og han har også vært Seksjonsleder Norsk sikkerhetspolitikk ved Forsvarets overkommando.

Jeg overrasket over analysen som ligger til grunn for forslaget fra to så kompetente forskere. De peker stort sett ikke på annet enn at slitasjen i Hæren er stor i Afghanistan, og at HV knapt får øvd.

I innslaget på "Dagsnytt Atten" legger de stor vekt på at det er utfordrende å måtte samordne to separate organisasjoner dersom det er behov for innsats innenfor Norges grenser. De sier også at en samling av disse to organisasjonene ville forhindre dette, og samtidig gjøre det enklere å ta ut synergieffekter fra dem. Dessverre er denne tilnærmingen til utfordringene for Hæren og HV ikke engang i nærheten av å beskrive hva som egentlig er problemet.

For det første er "det organisatoriske dilemma" så godt som ikke-eksisterende. Forsvaret ledes i dag fra ett sted - Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) på Reitan. Dette hovedkvarteret er den sentrale fellesoperative kommandoen i Forsvaret, og har ansvaret for å planlegge og lede Forsvarets operasjoner i fred, krise og krig. Fra FOH planlegges og ledes alle operasjoner fra alle forsvarsgrener. Og selvsagt også de bidrag som Hæren, HV, Luftforsvaret og Sjøforsvaret kan bidra med. Det er med andre ord allerede i dag en felles kommando som planlegger, leder og koordinerer all operativ virksomhet. Argumentet om å sammenslå Hæren og HV av operative, organisasjonsmessige årsaker er altså ikke mer verdt enn å argumentere for en sammenslåing av Sjøforsvaret og Luftforsvaret.

Men den grunnleggende og største utfordringen for Hæren og HV blir dessverre ikke berørt overhode: Nemlig at ressursene er alt for små. Både Hæren og HV har for lite personell og for lite penger til å bemanne, utruste, trene og operere i henhold til de oppdrag som er gitt.

HV's struktur er blitt reduserert over flere år. Det har vært et bevisst valg for at man skal kunne utruste strukturen med nytt og tidsriktig materiell, og for at det skal være nok ressurser til å øve strukturen. Men dette er ikke fulgt opp, og i dag er det få (om noen?) områder i landet som har anledning til å øve personellet mer enn hvert femte år. Og Hæren er sterkt presset på de årlige driftsbudsjettene og de langsiktige investeringene.

Dette gjelder også for de andre forsvarsgrenene. Luftforsvaret, som jeg kjenner best, har ikke fått finansiert den oppbemanningen som ble vedtatt i inneværende Langtidsplan for Forsvaret, og behovet for øving og trening blir heller ikke her fulgt opp.

Den grunnleggende og største utfordringen for Hæren og HV er ikke organisatorisk, men mangel på ressurser. Og en viktig presisering: Jeg snakker om mangel på ressurser til å løse de oppgavene som Hæren og HV faktisk er pålagt.

En eventuell sammenslåing vil ikke føre til noe annet enn en sammenslåing. Og det løser ikke problemet med at både Hæren og HV objektivt sett har for lite ressurser for å løse sine oppgaver. En eventuell politisk vilje til sammenslåing vil ikke endre på dette. Snarere tror jeg at det samlede resultatet kan bli dårligere. I dag har vi relativt sterke krefter som jobber for å skaffe ressurser både til Hæren og til HV. Og selv om de burde ha lyktes bedre, er det etter mitt syn utopisk å tro at en sammenslåing vil øke ressurstilgangen. Det er mange eksempler fra mange samfunnsområder på at et ønsket politisk vedtak om endring som forutsetter et visst ressursnivå, ender opp med bare endringen og ikke ressursene.

Når det er sagt kan det likevel tenkes at det på sikt vil være smart å slå sammen Hæren og Heimevernet. Og så kan vi ta med Sjøforsvaret og Luftforsvaret i samme slengen. Da sparer vi nok lønnen til noen generaler og noen stabsmedarbeidere, og Forsvarssjefens evne til å gi faglige råd blir enda mer svekket enn da generalinspektørene ble sendt ut av Forsvarsstaben.

Men vi må bare ikke tro at Forsvaret får en bedre ressurssituasjon av den grunn. Forslaget fra Gjeseth og Bjerga er gal medisin til feil diagnose.


søndag 21. mars 2010

Valg av base for nye kampfly: Strategisk og langsiktig, eller kortsiktig og uforutsigbart?

Norge har valgt nytt kampfly til Forsvaret. Nå gjenstår bare å bestemme hvor mange vi skal kjøpe og fra hvilke(n) base(r) de skal operere.

Forsvarsdepartementet har utarbeidet en rapport om valg av kampflybase, og om kort tid skal den sendes ut på høring. Forsvarssjef Harald Sunde har i følge Adresseavisen sagt at én base vil tilfredsstille de operative krav og kravene til å operere flyene, mens tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen ville ha to baser.

Forsvaret har vært gjennom store og krevende omstillinger i mange år. Fra å være et mobiliseringsforsvar, er Forsvaret nå et innsatsforsvar der store deler av personellet også opererer utenfor landets grenser. Dette stiller nye og skjerpede krav til personellet, der kritisk kompetanse og erfaring er avgjørende for at Forsvaret skal kunne løse pålagte oppgaver. Omstillinger og endret innretning har vært helt nødvendig, men samtidig har mange av de endringene i strukturen som har vært foretatt hatt det til felles at de har vært kortsiktige. Og forutsigbarheten for personellet har ikke akkurat blitt styrket.

Så sent som i 2001 bestemte Stortinget at Norges Felleoperative Hovedkvarter (FOHK) skulle legges til Stavanger og etableres innen utgangen av 2003. Beslutningen var omstridt både i politiske miljøer, i Forsvaret og blant personellorganisasjonene. Organisasjonene oppfattet imidlertid at det ble gitt en "garanti" om at nå var det slutt på store endringer i kommandostrukturen i Forsvaret. Mange tok konsekvensen av dette og etablerte seg fast i Stavanger sammen med sine familier. Få år etter var som vi kjenner diskusjonen i gang på nytt, og fra 1 august 2009 er Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH) etablert på Reitan. Forutsigbarheten for dem som flyttet til Stavanger var altså ikke særlig god når det kom til stykket, noe to offiserer klart gir uttrykk for i Stavanger Aftenblad:

Jobben som stabsoffiserer ved Fellesoperativt hovedkvarter tok begge fordi de som offiserer relativt høyt oppe på rangstigen, var lovet forutsigbarhet i arbeidssituasjonen. Få år etter etablering i Rogaland kommer så det opprivende utspillet fra de rød-grønne regjeringspartiene om nedlegging av FOHK i Stavanger og oppbygging av et nytt hovedkvarter på Reitan.

I Stortingsproposisjon nr 55 (2001-2002), Gjennomføringsproposisjonen - utfyllende rammer for omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005, skriver Regjeringen om hvilke endringer som skal gjennomføres i den strategiske ledelsen av Forsvaret. I innledningen til proposisjonen skriver Regjeringen blant annet:

I forbindelse med samlokaliseringen vil det derfor særlig bli lagt vekt på:

•å kraftsamle om, og bygge opp den nødvendige kompetanse rundt, de respektive kjerneoppgavene
•fleksibilitet når det gjelder bruk av ressurser og kompetanse både internt i og mellom FD og FST
•å unngå dobbeltarbeid så langt dette lar seg gjøre innenfor rammen av det som fortsatt skal utgjøre to organisasjoner
•å samordne de administrative funksjoner.

Proposisjonen konkluderer med følgende (utdrag):

Regjeringen legger stor vekt på at det skapes en forsvarsledelse der både fellesinteressene og de mer forsvarsgrensspesifikke synspunkter blir fremmet og ivaretatt ut fra et mest mulig helhetlig perspektiv.

I lys av dette anses den integrerte modellen å være den mest hensiktsmessige. En integrert modell vil gi en strategisk og overordnet ledelse av Forsvaret. Ved å la generalinspektørene inngå i det øverste ledelsesnivået sammen med lederne for de viktigste styringsprosessene for Forsvaret, legges det til rette for en god strategisk ledelse med evne til tverrprioritering og effektiv utnyttelse av ressursene samtidig som lederne for forsvarsgrenene sikres en synlig rolle.

Her er det spesielt viktig å legge merke til formuleringene om generalinspektørene. Få år senere ble det nemlig besluttet at generalinspektørene skulle flytte ut av den nylig etablerte strategiske ledelsen - blant annet til sterk motstand fra daværende Forsvarssjef Sverre Diesen.

Og nok en gang måtte personell som hadde etablert seg et sted pakke snippesken og begi seg på flyttefot.

Men flyttekostnader for personellet er relativt små. De største kostnadene er knyttet til stadige endringer og stadig omgjøring av prestisjevedtak som umuliggjør forutsigbarhet for Forsvarets personell, og som står i fare for å rokke ved Forsvarets troverdighet i samfunnet. Og jeg har ikke regnet på hva alle utredningene og etableringene/nyetableringene krever av "bortkastede" ressurser.

Nå skal vi altså bestemme oss for hvor mange nye kampfly vi skal kjøpe og hvor de skal operere fra. I den før omtalt rapporten er det noen altenativer som allerede før høringsrunden synes å være bedre enn andre.

Jeg er sikker på at Stortinget evner å ta en beslutning som Forsvaret godt kan leve med. Men det Forsvaret IKKE trenger, er at denne beslutningen blir gjenstand for debatt allerede etter bare et par år. Det er på tide at vi kan bestemme oss for en struktur som har en litt lengre tidshorisont enn hva vi har måttet leve med til nå.

Investeringen som Norge skal foreta i nye kampfly er den største investeringen i Forsvaret noen sinne. Samtidig skal vi bestemme oss for kampflybase(r) som skal opprustes for betydelige summer, og vi skal utvikle kompetanse, styringssystemer, kommunikasjons- og ledelsessystemer som gjør at vi får best mulig nytte av denne store investeringen. Og en forutsetning for å få dette til, er at Forsvaret får anledning til å utvikle den menneskelige kompetansen som vil gjøre det mulig.

Kanskje er det endelig lov å håpe på at det blir tatt en strategisk beslutning som innehar tilstrekkelig langsiktighet og forutsigbarhet?


tirsdag 9. mars 2010

Fokus på ledelse

I disse tider med Harald Eia i fri dressur i NRK, blogger, aviser og i radio er det kanskje på tide å se nærmere på forutsetninger for å kunne lede en virksomhet. Er det slik at den "riktige" utdanningen og den "riktige" bakgrunnen er det som skal til for å få fram gode ledere?

Jeg mener helt klart nei. Det er ikke nok.

Ingrid H. Indset har en god artikkel i E24 i dag. Artikkelen åpner med:

-Jeg mener at vi er blitt helt besatt av «lederskap». Vi idoliserer ledere og setter dem opp på en pidestall. Vi fyller bokhandlene med biografier om dem og prøver å utdanne et enormt antall studenter til å bli som dem, sier Henry Mintzberg til ledelseidag.dk. Den 70-åring professoren ved McGill-universitetet i Montreal har toppet bestselgerlistene med sine bøker om lederskap gjennom en årrekke.


Professoren er blant annet skeptisk til at flere og flere satser på at en MBA skal lære dem ledelse.

Mange mener at det er bestemte personlighetstrekk som har vist seg å være avgjørende for hvilket lederskap en leder er i stand til å utøve. Førsteamanuensis Øyvind Martinsen, Handelshøyskolen BI, har oppsummert tidligere lederskapsforskning og kommet frem til fem viktige egenskaper hos dyktige ledere:
De er i høy grad følelsesmessig stabile, hvilket sier at de skårer lavt på nevrotisisme. De er utadvendte, har høy grad av ekstraversjon fordi de er formidlere og skal overbevise og kommunisere godt med mange ulike personer og grupper. De er i høy grad åpen for andres erfaringer, genuint nysgjerrige, har sans for kreativitet og estetikk, og de er omgjengelige og har høy grad av empati og medfølelse. I tillegg er de mål- og resultatorienterte, hvilket vil si at de har moderat til høy grad av planmessighet, herunder også pliktfølelse og ordenssans.

I Forsvaret sier man ofte at lederskap i bunn og grunn dreier seg om å gjøre to ting samtidig: Løs oppdraget, og ta vare på dine kvinner og menn.

Vi ser at dette passer godt med de funn Martinsen har gjort.

Hverken Martinsen, eller jeg, har gjenkjent at godt lederskap dreier seg om å utnytte menneskelige- og andre ressurser i organisasjonen maksimalt for minst mulig kostnad.

Når en leder greier å motivere og inspirere og klargjøre målsettinger, når begrensninger og retningslinjer er klargjort og forstått, og når lederen samtidig har opparbeidet seg tillit fra sine medarbeidere slik at de stoler på at de blir ivaretatt også om noe går galt, - da er det bare fantasien som setter grenser for hva virksomheten kan oppnå. Dette kan i noen grad læres og erfares, men i likhet med Martinsen mener jeg at personlig egnethet er en avgjørende forutsetning for godt lederskap.

I noen virksomheter har man ofte fokus på begrensninger, lover og regler, rammer og prosedyrer. Og det må man selvsagt ha. Men når fokus på begrensninger går ut over organisasjones evne til nytenkning og å se muligheter; når redselen for å gjøre noe galt blir større enn ønsket om å gjøre noe bra; - da utvikles det raskt dårlig arbeidsmiljø, dårlig framgang i virksomheten, dyre kontrollrutiner, voksende byråkrati, og liten evne til omstilling.

Da er det ikke begrensninger, lover og regler, rammer og prosedyrer, som som er problemet.

Problemet er alltid dårlig lederskap.

søndag 7. mars 2010

Uniform mot hijab - eller hvordan var det?

Igjen blusser debatten opp om å tillate hijab til politiuniform, og frontene står steilt. Fra først å antyde at hijab burde forbys i skolen, ser det nå ut til at SV ønsker å tillate hijab til politiets uniform, skriver VG i dag. Det er med andre ord blitt storpolitikk av et klesplagg.

Men denne saken dreier seg om uniform - ikke for eller mot hijab. "En uniform er et antrekk som er standardisert for å skape ensartethet, fellesskap og identifikasjon for en organisasjon eller gruppe" finner man på Wikipedia, og sikker også i andre oppslagsverk.

Diskusjonen om å eventuelt tillate hijab i politiet tok nokså mye av for ca ett år siden, og det var mange og svært følelsesladede innlegg både for og imot. Det mener jeg er et godt tegn, for det viser et kraftig engasjement i en sak som er viktig for mange. Men det er også viktig at debatten ikke sporer av. Det dreier seg ikke om å være for eller imot bruk av hijab, men om hijab skal bli tillatt til politiets uniform.

For meg blir de viktigste argumentene at politiet må være nøytrale, vise at de representerer nøytralitet, være et symbol på og for den norske statsmakt, og være upåvirket av religiøse og eller kulturelle bånd når de utøver sin maktfunksjon på vegne av den norske stat.

Like viktig er det at folk OPPLEVER at politiet er nøytrale og at de fremstår med nøytral troverdighet. Jeg kan ikke se et eneste argument for at en politikvinne i hijab vil underbygge det - altså gjøre politiet mer nøytrale. Og dermed ser jeg heller ingen grunn til at vi skal ha politikvinner i hijab.

Politiet går i uniform. Uniformen viser at de representerer den norske stat og at de har lovlig adgang til å utøve makt på vegne av den norske stat om det skulle være nødvendig. Politiet trenger vår oppslutning, forståelse og at vi opplever at de er legitime og nøytrale utøvere av makt. Jeg mener at det er en fare for at en politikvinne i hijab vil kunne svekke troverdigheten og opplevelsen av nøytralitet.

Politiet har én uniform. Fargen er blå, og de representerer den norske stat. Uniform er ensretting - ikke mangfold. Uniform, ikke multiform.

Det er en menneskrett å få lov til å gå med hijab om man ønsker det. Men det er ingen menneskrett å få jobb i politiet.


torsdag 4. mars 2010

Ikke alt går galt i Faryab

Dette innlegget står også i Bergens Tidende i dag.

I en kronikk i Bergens Tidende den 24. februar under tittelen ”Fare, fare, Faryab!” forsøker Ståle Ulriksen fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) å skape inntrykk av at alt går galt i Faryab, og at grunnen er at internasjonale styrker i provinsen støtter lovlig valgte afghanske myndigheter.

De internasjonale styrkene i Afghanistan har som hovedoppgave, gjennom utdanning, mentorering og som partnere, å bidra til at afghanske sikkerhetsstyrker selv blir i stand til å ivareta sikkerheten i eget land. Som i ethvert selvstendig land, er det også i Afghanistan de statlige sikkerhetsstyrker som på vegne av Staten skal ha monopol på legitim maktanvendelse. Og så snart de er i stand til det selv, kan det internasjonale styrkenærværet reduseres og ansvaret for sikkerheten overlates til afghanerne selv. Dette poenget omgår Ulriksen helt i sin kronikk.

Ulriksen peker på at antall trefninger og angrep i Faryab har økt i løpet av det siste året. Det har han helt rett i. Han sier også at en ytterligere styrking av politiet i provinsen vil kunne føre til enda flere trefninger, og at grunnen til det er at når statlige etater – som politiet – styrkes, blir maktbalansen i provinsen forrykket. Det har han også helt rett i. For det er nettopp derfor de afghanske sikkerhetsstyrkene bygges opp og får et stadig større ”fotavtrykk” – slik at maktbalansen kan forrykkes og at legitim maktutøvelse kan etableres.

I kronikken hevder Ulriksen at samarbeidet mellom den afghanske hæren og politiet ikke er godt, og at norske og amerikanske styrker i provinsen nå blir støttespillere for hver sin part i konflikten. Det er en absurd feilinformasjon som faller totalt på sin egen urimelighet. Alle sikkerhetsstyrker i Afghanistan har sin legitimitet gjennom sentrale, regionale eller lokale makthavere som alle har det til felles at de er innsatt av myndighetene. De er riktignok ulike sikkerhetsorganisasjoner, men de opererer ikke på forkjellige ”sider”. Ulriksens framstilling etterlater det inntrykket at norske og andre nasjoner styrker er opptatt av å styrke sine egne maktbaser. Men som vist ovenfor, er oppdraget for internasjonale styrker faktisk å gjøre seg selv overflødige. Noen intern maktkamp om posisjoner foregår ikke. En slik maktkamp ville være i direkte strid med oppdraget og direkte ødeleggende for muligheten til å lykkes. Jeg kan forsikre om, og berolige med, at norske og andre nasjoners styrker i Afghanistan ønsker å løse oppdraget med å sette afghanske sikkerhetsstyrker i stand til å gjøre jobben selv så raskt som mulig. For da kan vi nemlig reise hjem.

Ulriksen avslutter kronikken med å ønske seg en pragmatisk tilnærming til den reelle maktfordelingen både lokalt og nasjonalt. Problemet med et slikt ønske, er at den reelle makten lokalt ofte er tuftet på ren kriminell virksomhet som f eks våpen- og narkotikahandel. Mange ”småfyrster” og opprørsgrupper som har fått være i fred gjennom flere år, kjemper imot etablering av et statlig maktapparat og sivil utvikling rett og slett fordi det fratar dem kontrollen over lokalbefolkningen og muligheten for å fortsette med sin kriminelle virksomhet.

Skulle afghanske myndigheter også inkludere slike grupper i sitt forsøk på å bygge en velfungerende stat? Skulle grupper som bygger hele sin eksistens på at Staten ikke har kontroll ,være interessert i et slik prosjekt? For meg fremstår en slik tanke like absurd som at en norsk by skulle invitere kriminelle bander til å være med på danne en felles byregjering.

Ståle Ulriksen, NUPI og mange andre har en svært viktig oppgave i å bidra til at den norske afghanistandebatten fremstår som betydelig mer kunnskaps- og faktabasert enn hva som er tilfelle i dag. Ulriksens kronikk i BT den 24 februar er dessverre et langt skritt i gal retning.

For videre kommentarer til debatten om Afghanistan, se også her.

tirsdag 2. mars 2010

Imponerende av norske forskere

En artikkel i Dagbladet i dag gjør at jeg likevel skriver noen linjer om programmet til Eia i går kveld.

Pogrammet "Hjernevask" som sådan var ikke så imponerende, men det er de norske forskerne. De innrømmer gjerne at de arbeider ut fra hypoteser, men er urokkelige i sin tro på den samme hypotesen. Og jeg som trodde at forskning blant annert skulle stille spørsmålstegn ved såkalte "vedtatte sannheter"?

Og så er det direkte slag under beltestedet å angripe Eia med anklager om "40-års-krise" og at han er "i en krisesituasjon med skilsmisse og greier". Det viser at de norske forskerne ikke greier å argumentere for sin egen overbevisning på en objektiv og forståelig måte.

Snakk om å "ta mannen og ikke ballen".....

søndag 28. februar 2010

Militær sensur, eller kunstnerisk hårsårhet?

I et avisinnlegg i Aftenposten i dag stiller kunstneren Per Christian Brown sprsmålet: "Er takhøyden i Forsvaret virkelig så lav at man ikke kan godta å bli fortolket gjennom kunstnerens blikk?"

Han viser til at det skal ha blitt fjernet/erstattet fotografier i Rena Leir som ble hengt opp etter et prosjekt han kaller "kunst i offentlige rom" i 2004. Flere av bildene er tatt ned og erstattet av Forsvarets egne bilder, skriver han. Og han kaller dette "en omfattende vandalisering av den kunstneriske utsmykkingen i Rena leir".

Per Christian Brown fremstår som tydelig opprørt og emosjonelt engasjert i sitt innlegg. Det er bra, men samtidig skyter han langt over mål når han anklager hele Forsvaret for drive med "sensur og propaganda".

For det første er en militær leir ikke "det offentlige rom". Forsvaret har selvsagt ingen rett til - og ønsker heller ikke - å påvirke hvilke kunstneriske uttrykk som skal være synlige i det offentlige rom. Men inne i en militær leir er det Forsvaret som selv har ansvaret for hvordan man ønsker at leiren skal utsmykkes og hvilke inntrykk man ønsker å gi både besøkende og de som oppholder seg der til daglig.

Forsvaret hverken kan eller vil la en kunstner bestemme dette. Kunsten er ikke hevet over de ansattes og virksomhetens ønsker og behov. Jeg har ikke sett de omtalte bildene i Rena Leir, men dersom det er slik at kunstneren har feilet grovt og ikke forstått Forsvarets eller de ansattes ønsker og behov om hvilke signaler som skal formidles,- ja da forstår jeg at det reageres.

Det motsatte ville være å skulle tillate et slags "kunstens diktatur" inne på Forsvarets eiendommer. Jeg kan ikke forestille meg at det er mange som ønsker det.

Påstanden om "lav takhøyde" og "sensur" faller på sin egen urimelighet. Bare det faktum at kunstnere fikk komme inn i leiren og ta bildene for senere å henge dem opp, beviser det. Og dersom det var så viktig for kunstnerene å vise fram kunsten sin i det offentlige rom, - ja da burde de sørge for å gjøre nettopp det.

I fjor hadde de norske styrkene i Afghanistan gleden av å ta imot fotokunstneren Per Fronth. Han er kanskje best kjent i Norge for sin rolle som Nobel-kunstner i 2009. Han var sammen med oss i en uke i fjor vår, og resultatet kunne blant annet oppleves på Galleri Trafo i fjor høst.

Hadde Forsvaret vært opptatt av "sensur og propaganda" som Per Christian Brown hevder i sin artikkel, hadde Per Fronth ikke fått besøke styrkene i Afghanistan.

Jeg har stor respekt for kunst og for kunstnere. Men kunstnere - som alle andre mennesker og yrkesutøvere - må både finne seg i kritikk og tåle å bli kritisert. Dersom et kunstnerisk arbeide fjernes, så er ikke det automatisk et angrep på kunst som utrykksform eller en form for sensur.

Kanskje menneskene som hver dag oppholder seg i Rena Leir syntes at kunsten som omgav dem rett og slett ikke var god nok? Kanskje de syntes at de ikke ville ha akkurat disse bildene hengende i sine omgivelser og i sitt arbeidsmiljø?

Ikke vet jeg. Men jeg mener at de er i sin fulle rett til å ta dem ned eller å erstatte dem.

torsdag 25. februar 2010

Teknologi på godt og vondt

Knut Olav Amås har en tankevekkende kommentar i dagens Aftenposten med tittelen "Når SMS mobiliserer." Her kommenterer han Eirik Eiglad sin nye bok, "The anti-jewish riots in Oslo" (De anti-jødiske opptøyene i Oslo). Boken er en betimelig oppfriskning av hva som skjedde rundt de voldelige delene av Gaza-demonstrasjonene 8. og 10. januar i fjor. Det skulle bli de voldsomste demonstrasjonsdager i Norge på flere tiår.
Almås skriver blant annet: "Det som skjedde viser også ny teknologis potensielt suggererende og mobiliserende effekter. De er så hurtige at det ikke er noen plass for dempende mekanismer og korrigerende informasjon når folk først er i gatene og forflytter seg i flokk etter stadig nye SMS-beskjeder. For da skjer ting lynraskt. Anti-jødiske og anti-israelske løgner og konspirasjonsteorier lå til grunn for en SMS-aksjon da flere McDonalds-restauranter og Frimurerlosjen ble angrepet den ene januarkvelden."
For ikke lenge siden leste jeg boken til Mads Gilbert og Erik Fosse fra deres opphold i Gaza, "Øyne i Gaza". Boken er en gripende beretning fra et område og om mennesker som opplevde forferdelige dager og måneder under krigen i Gaza i fjor.
Men her kunne moderne informasjonsteknologi benyttes også for å få ut informasjon om hva som faktisk skjedde. Presse og media fikk i svært begrenset grad tilgang til området, og det var enkeltpersoner - og de norske legene - som i perioder stod for mye av den informasjonen som faktisk kom ut. Det hadde ikke vært mulig uten moderne informasjonsteknologi som internett og mobiltelefon/SMS. Mads Gilbert skildrer for eksempel hvordan en teksmelding som han skrev i fortvilelse ble sendt land og strand rundt og gjengitt i media.
Vi blir ofte overrasket når vi tar i bruk nye "hjelpemidler" og etter en stund ser at disse også kan brukes til helt andre formål enn hva vi forestilte oss. Samfunnet vårt, og menneskene i det, blir stadig lettere tilgjengelige gjennom ulike typer informasjonsteknologi. På godt, men også på vondt.
Det er å håpe at man ikke setter i gang overilte tiltak når det skjer.

Kommentaren i Aftenposten i dag var tankevekkende. Men det var også boken til Mads Gilbert og Erik Fosse.

onsdag 24. februar 2010

Vi har det fryktelig!

Jeg liker høsten. Jeg liker vinteren. Liker å kjenne den friske vinden mot ansiktet; se de flotte fargene; oppleve den utrolig friske og klare luften. Det er liksom så RENT over alt. Naturen gjør seg klar for vinternatten, og den har pusset tennene. Løvfrakken tas av, månens nattelampe tennes over Børvasstindene som noen har drysset melis over forrige natt.

Annet hvert år om høsten er det valg. Valget som overskygger, stjeler oppmerksomheten, og fratar oss de fine dagene. Da blir vi minnet om hvor forferdelig alt er her i landet. Den ene katastrofeskildringen etter den andre skaper inntrykket av at det står nokså dårlig til. Partiene slåss om oppmerksomheten, og godt hjulpet av media, som nesten kun har fokus på det negative, får vi vite at vi har det forferdelig.

Nå er det ikke valg. Likevel renner avisene over med artikler om feilbehandlinger, mangel på behandlinger, for lang ventetid, sykehusfeil, og dataproblemer. IA-avtalen er akkurat reforhandlet, og kommentarene spriker i alle retninger. Fra de som mener den er blitt bra, til de som mener at Norge er kun et godt land for de som er friske og kan gå på jobb.

Men for å være ærlig - jeg liker landet vårt! Jeg har fått se hvordan mange mennesker i denne verden har det, og jeg har bodd i land som har en nokså annerledes måte å organisere hverdagen på enn vi har her hjemme. Og jo eldre jeg blir, jo mer blir jeg klar over hvor godt vi har det. Vi er omgitt av en velstand og en valgfrihet som tidligere generasjoner ikke engang kunne drømme om.

Jeg fikk blant annet oppleve Bosnia-Herzegovina fra sommeren 1999 til sommeren 2000. Da jeg kom dit, var det fire år siden krigen i det tidligere Jugoslavia var over. Landet var fortsatt meget sterkt preget av den blodige borgerkrigen, og fattigdom, nød, fortvilelse og ødelagte liv ble en del av min hverdag. Ruiner, søppel, mennesker som bodde under plastsekker, arbeidsløshet på over 60%, svært få – om noen – velferdsgoder, mangel på mat, vann, klær og medisiner. Kort sagt, en trøstesløs tilværelse for mange som fortvilet forsøkte å finne tilbake til en slags normalitet. Ikke ulikt situasjonen mange steder i Norge for bare litt over 60 år siden.

Jeg glemmer aldri følelsen jeg fikk da jeg kom hjem på permisjon en uke i oktober 1999. Det var nydelig høstvær. Skarp, ren luft. Sol og vakre høstfarger. Rent og ryddig, horisonten klar og tydelig, Lofotveggen som reiste seg majestetisk i vest. Men Posten hadde nettopp lagt om sine rutiner. Og dermed var avisene fulle av sinte leserbrev og artikler om at nå måtte mange gå 20 meter lenger for å hente posten i postkassa. Det slo meg nokså klart, at ”Du verden, jammen har vi det bra i dette landet!”

Senere har jeg vært i mange andre land. I 2009 var jeg 6 1/2 måneder i Afghanistan. De utfordringene vi "sliter med" her hjemme synes nokså små og trivielle i forhold til den afghanske hverdagen.

Jeg vet at vi har mange uløste oppgaver, men det hindrer ikke FN i å – gang på gang – kåre Norge til det beste landet i verden å vokse opp og å bo i. Det synes jeg vi skal ta inn over oss. I alle fall av og til.

Om hundre år er mye glemt, men noe vil bli husket. Jeg håper bare at vi ikke huskes for å være verdens beste sutrere.






lørdag 20. februar 2010

"Krig og fred og religion og sånn..."


Den britiske komikeren Dave Allen uttalte seg for mange år siden omtrent slik: "Dersom alle i Nord-Irland hadde vært ateister, hadde menneskene der levet sammen som gode kristne."
Mon det?
Når nå debatten raser i Norge om både snik-islamisering, toleranse, ytringsfrihet, eventuelle krav til statsborgerskap og annet, kan det være på sin plass å minne om at også i Europa hadde vi et svært strengt religiøst regime som for noen hundre år siden jaktet på såkalte kjettere for å omvende dem eller å straffe dem fordi de ikke oppførte seg i henhold til det "rette tro". I 1184 utstedte pave Lucius III sitt dekret Ad abolendam, som slo fast at det var legitimt å bruke fysisk makt for å bekjempe kjettere. Dette ble senere stadfestet av pave Innocens III i hans dekret Vergentis in senium i 1199. Fra nå av var bekjempelsen av kjettere et prioritert arbeid, hvor alle midler i prinsippet kunne tas i bruk om det var nødvendig. Dette betød at kjettere som ikke angret og som ikke ville innrømme sin trosmessige villfarelse, i siste instans kunne straffes med døden - som regel på bålet.
Inkvisisjonen var i gang.
Som vi alle vet, måtte Inkvisisjonen til slutt opphøre. I dag er det utenkelig at frie ytringer skal føre til at man risikerer å bli torturert eller straffet med døden i demokratiske land. Det er derfor ikke så rart at mange reagerer meget sterkt på at enkelte muslimske miljøer tydeligvis er av en annen oppfatning.
Ekstreme miljøer finnes i nesten alle land og i mange trosretninger. En av grunnen til at de ikke er større, er ofte at offentlighetens søkelys settes på dem og at de "avkles" av kritikk gjennom frie ytringer.
Inkvisisjonen fikk pågå gjennom mange hundre år, og pågikk mye senere etter den gregorianske kalenderen enn hvor langt den islamske kalenderen er kommet.
Så kanskje det enda vil ta noen hundre år før det ikke lenger blir sett på som en dødssynd å åpent kritisere islam eller å avbilde islams profet?
Samtidig må vi her i Vesten finne oss i at våre egne oppfatninger og "vedtatte sannheter" utfordres gjennom frie ytringer.
Men vi må aldri krysse frihetens grenser. Den grensen er definitivt trukket som et vern om andre menneskers sikkerhet.
Klarer vi å vise at vår frihet er ideologisk nøytral, slik at de som truer muslimer med vold også blir innkalt til politiavhør og får sine hjem ransaket, har vi vunnet en seier. Greier vi det ikke, er ikke friheten så mye verdt som vi tror den er.